Ingen rette linjer

En høyst aktuell utstilling som forener det gamle og det nye

Istvan Virag
Istvan Virag
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

Den nye utstillingen på Norsk Billedhoggerforening består av mange flotte enkeltverk, men det mest interessante er likevel hvordan de forskjellige arbeidene samspiller og frigjør seg fra kunstneren.

Å skulle vise fram over 100 verk av 17 forskjellige kunstnere i et mellomstort utstillingslokale kan virke noe overambisiøst. Fallgruvene er mange. I Norsk Billedhoggerforening sin nye utstilling «Bare mennesket lager rette linjer» har de likevel på imponerende vis klart å skape en vakker utstilling som på ingen måte virker rotete.

I Villa Furulund sine flotte og tradisjonsrike lokaler utforskes og utfordres abstrakt skulptur i både form og materialbruk, og utstillingen presenterer et bredt spekter av kunstnere i alle aldre – fra pionerer innen abstrakt skulptur til nyutdannede kunstnere i oppstartsfasen.

Gjennom å droppe verksbeskrivelser i utstillingen, sidestiller kuratoren eldre og yngre kunsterskap. (Foto: Istvan Virag)

Frigjørende kuratering

Å bevege seg rundt i en utstilling uten en eneste verksbeskrivelse, ikke en gang et årstall, kan være noe utfordrende. Det er lett å kjenne på et behov for å vite hvem som har laget hva og når for å i det hele tatt skjønne hvordan man skal tilnærme seg kunsten. Samtidig er det utrolig deilig når denne følelsen slipper taket og man skjønner greia. Dette kuratoriske grepet er frigjørende – både for en selv og kunstverkene. Formålet er å bryte ned de barrierene som finnes mellom de mer etablerte kunstnerne og de yngre, men også mellom materialbruk og form.

I lokalets hovedsal står Aase Texmon Rygh sin abstrakte bronseskulptur «Piruett» fra 1951 plassert ved siden av Martin Stråhles naturavtrykk på bomullsduk. Rygh er en pioner innen moderne norsk skulptur, og har selv omtalt den utstilte skulpturen som intet mindre enn Norges første abstrakte skulptur. Stråhle på sin side er helt nyutdannet, men har likevel rukket å markere seg på den norske kunstscenen. De som fikk med seg årets Høstutstilling vil gjenkjenne kunstnerens karakteristiske bomullsduker dekket i jord, sand og kull. Stråhle arbeider ute i naturen hvor han tar konkrete grafiske avtrykk på bomullsduker som han senere bearbeider. Disse spiller godt på lag med resten av skulpturene i rommet som også preges av naturens farger og former.

Annonse
Henry Moore er en av de internasjonale kunstnerne i utstillingen. (Foto: Istvan Virag)

Biomorfisme som brobygger

Gruppeutstillingen «Bare mennesket lager rette linjer» utforsker det noe underlige begrepet biomorfisme – en bevegelse innenfor den vestlige moderne kunsthistorien som har vært tilstede siden starten av 1900-tallet. Det er forøvrig ingen grunn til bekymring om man aldri har hørt begrepet før. Biomorfisme fikk nemlig aldri ordentlig fotfeste, og ble ikke en egen -isme på lik linje med bevegelser som kubismen og ekspresjonismen.

I dag bruker man biomorfisme for å omtale noe som ligner former for levende organismer. Det er et vidt begrep som inkluderer alt menneskeskapt som etterligner naturen. Utstillingen undersøker begrepet som en fellesbetegnelse for de representerte kunstnerne, og har som ambisjon at dette skal fungere som en brobygger mellom de eldre, etablerte kunstnere og de yngre.

Det er interessant at denne forbindelsen er å finne i den abstrakte skulpturen. En skulle tro at menneskers etterligning av naturen vil føre til et mer realistisk og figurativt uttrykk. Det er imidlertid ikke nødvendigvis det formale som er det mest interessante med biomorfismen, men hva den representerer – en slags lengsel mot naturen og det sanselige.

Ervin Løfflers «Tre-delt-form» bærer tydelig slektskap med Henry Moores skulpturer fra 1980-tallet. (Foto: Istvan Virag)

Internasjonalt alibi

Nedbrytningen av hierarkiet bekreftes igjen når man beveger seg videre inn i bygget. I «Røykeværelset» blir vi presentert med hele 23 kunstverk, noe som kan gjøre enhver litt svett – selv en ihugget kunstentusiast. Løsningen har vært å plassere skulpturene på et stort, kvadratformet podium som gjør at det hele oppleves mer som en eneste stor installasjon. Sammen får skulpturene et krypdyraktig preg, og de får boltre seg som selvstendige objekter uavhengig av hvem som har laget dem.

Blant arbeidene finner vi to verk av den britiske billedhuggeren Henry Moore. Han er kjent for sine semi-abstrakte skulpturer hvor han forenkler og omformer menneskefiguren, og bruker hulrommet aktivt. Dette kommer tydelig fram i bronseskulpturen «Reclining Figure», fra 1982, som viser en liggende kvinneskikkelse. Moore var en av kunstnerne som omfavnet biomorfismen, og fungerer i denne sammenheng som et slags internasjonalt alibi for hele bevegelsen.

Flere av utstillingens kunstnere har latt seg inspirere av den britiske billedhoggeren, da særlig vår egen Ervin Løffler som er representert med to skulpturer ved inngangen. Slektskapet kommer særlig til syne i Løfflers «Tre-delt form» i bronse. På samme måte som Moore arbeider også han aktivt med hulrommene i skulpturen, samtidig som den bærer preg av et organisk formspråk som gir assosiasjoner til trestubber.

Den relative nyutdannede kunstneren Lissette Escobar har fått muligheten til å boltre seg i et eget rom. (Foto: Istvan Virag).

Oppbrudd som fungerer

Den kunstneren som er sterkest representert er overraskende nok –  eller kanskje ikke – en ung, nyutdannet kunstner med master fra Kunsthøgskolen i Oslo i medium- og materialbasert kunst. Lissette Escobar har fått et eget rom i lokalets andre etasje til sine mytiske keramikkfigurer, tekstilarbeider og portretter.

Escobars arbeider tar utgangspunkt i den pre-colombianske kulturen, og skiller seg fra resten av utstillingen. Istedenfor de organiske uttrykkene som preger underetasjen, er Escobars uttrykk mer figurativt og fargerikt. Rommet er fylt med utallige små inka-inspirerte figurer, samt det kunstneren har kalt for semi-anonyme portretter som er en colombiansk tradisjon.

Til tross for dette bruddet i utstillingen, knyttes også Escobars arbeider til biomorfisme i denne sammenhengen, og representerer det mytiske aspektet i bevegelsen. Man kan nemlig trekke linjer fra biomorfismen til filosofiske retninger som nymaterialisme og posthumanisme, hvor man går bort i fra tanken om at mennesket er tingenes målestokk. I stedet plasserer man seg selv på lik linje med resten av verden – som et av mange element i et stort økosystem. Dette åpner også opp for at noe så uhåndgripelig som en drøm eller myte kan være likestilt med noe så håndfast som keramikk.

Utstillingen oppleves som både inkluderende og frigjørende, til tross for at den røde tråden er en utforskning av det nokså ukjente begrepet biomofisme. (Foto: Norsk Billedhoggerforening).

Aktualiserer eldre kunstverk

Å bruke et begrep som knapt noen har hørt om som et filosofisk utgangspunkt kunne blitt opplevd som fremmedgjørende og pretensiøst. Men i «Bare mennesket lager rette linjer» virker det heller inkluderende, og ikke minst frigjørende.

En ting er måten kunstnere som Henry Moore blir sidestilt med yngre kunstnere i oppstartsfasen. En annen ting er at dette også fører til at de eldre kunstverkene på nytt aktualiseres. Materialitet og lengselen til naturen og det sansbare er tendenser som dominerer kunstfeltet i dag. Samtidig er det fint å bli minnet på at disse tendensene nødvendigvis ikke er noe nytt, men noe som kanskje alltid har vært aktuelt.

Utstillingens tema oppleves også som et stikk til forbrukersamfunnet og hvordan vi utnytter naturen som om det var vår iboende rett. Med de klimautfordringene vi står overfor i dag er det kanskje ikke så dumt å stoppe opp et øyeblikk og reflektere over hvordan man forholder seg til tingene rundt seg – hvor man plasserer seg selv i verden.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof