Etter mange år som musiker, satser Bendik HK endelig på sin solokarriere. Det bør vi være glade for. Debut-EP-en er fremtidsdystopisk klubbmusikk på sitt beste, skriver Subjekts anmelder.
★★★★★★
Har du sett «A.I. Artificial Intelligence» (2001)?
Steven Spielbergs dystopiske framtidsvisjon skildrer en avansert framtid, hvor robotgutten David, som i likhet med Pinocchio, prøver å bli en «ekte» gutt, slik at han kan bli elsket på samme måte som alle andre. Det er en tragisk sci-fi med handling i fremtidens USA. Dunkelt og vakkert, samtidig.
«Depot» minner oss om dette cinematiske landskapet. Det er hele pop-Norges favorittrommeslager sin debut-EP, som fra det øyeblikket introen starter, bringer deg inn i et fremtidsdystopisk lydbilde som er like vakkert som det er dystert.
Gjennomtenkt, dyp, intellektuell og atmosfærisk klubbmusikk i en stemning som det er ubehagelig å forlate, når siste sang er over. Du blir rett og slett avhengig.
Les også: Bendik går fra bakerst til fremst i bandet
Klubbmusikk for den intellektuelle
Hortens helt egne Hovik Kjeldsberg (27) debuterte med sin første singel som soloartist her på Subjekt.no, faktisk. Fredag slippes fortsettelsen. Og selv om Bendik HK ikke har etablert seg noe stort som en soloartist, har han som komponist og trommeslager bemerket seg lenge.
Han turnerer med artister som No. 4, Gundelach, Marit Larsen, Nils Bech og Ivan Ave. Han har dessuten turnert lenge med techno-/ambientbandet Pantha du Prince. Med en grad i komposisjon fra Norges Musikkhøgskole (NMH), såpass mye erfaring og imponerende kjennskap til de fleste perkusjonsinstrumenter er Bendik HK derfor et meget spennende solonavn å følge med på.
Det blir dermed ikke feil å kalle «Depot» for klubbmusikk for den intellektuelle. Den er forsknings- og erfaringsbasert.
Sjangermessig lar det seg plassere innen progressiv house og ambient. Synther, bass og perkusjonsinstrumenter sitter i forsetet, og med triste toner, samtidig som rytmen og bassen oppfordrer til en slags tankefull dans.
Unikt
Det er også noe særs og unikt over det hele, mye grunnet bruken av det instrumentet kalt en sixxen, et mikrotonalt perkusjonsinstrument.
Vi visste ikke hva det var. Det er Bendik HK som oppfordrer oss til å lære noe nytt.
Selv om en sixxen kan ligne på en marimba eller xylofon i utseendet, er lyden en helt annen. Den tonale klangen mellom stavene på instrumentene er mye kortere. Og resultatet er at låtene får en annen klang enn man kanskje er vant med. Sånn jeg har forstått det så er mikrotonaliteten alle tonene som er mellom tangentene på et piano, eller båndene på gitaren. Sammen med bassdrønn, synther og en mer kjent klubbproduksjon blir klangen og rytmene fremmede og triste. Er det kanskje det som kalles blåtoner?
Det klinger rett og slett på en annen måte og det kommer kanskje til å danses på en annen måte også.
Perfeksjonert perkusjon
Det kan være vanskelig å anmelde ren instrumentalmusikk. Det er ingen dårlig vokal eller slette tekster å peke på.
Allikevel er det en stemning og en musikalitet over «Depot» som gjør det umulig å ikke lytte ekstra godt etter. Fra første tone til siste er fremtidsdystopien like tydelig foran øynene, selv om det hele bare er lyd.
Perfekt egnet for en god klubb, der hvor man kan forestille seg noe, og i mørket. Og som klubbmusikk, er det ingen ting å pirke ved i denne utgivelsen. Den er atmosfærisk, danner en klar forestilling og er mat for den avanserte lytteren og klubberen. Klubberen som skal få assosiere fritt, uten mange andre tankeinnspill enn den perfeksjonerte perkusjonen.
