I havet av talentfulle, unge, norske malere er det vanskelig å skille seg ut. Men Benum gjør det, og med et troverdig bilde av vår tid. Dette er utstillingen du må få med deg i helgen, skriver Subjekts kunstredaktør.
Alt ligger til rette for at Yngve Benums malerier skal gå rett hjem hos det norske folk. Hans særs ekspressive penselstrøk skaper liv over lerretet. Mørke og tidvis dystre farger møter sterke og varme toner av gult, rødt, rosa og oransje. Malingen er påført i tykke lag: Vi snakker ikke om vanlig impasto (italiensk, tjukk, deigaktig påføring av maling på underlaget), men Benums helt egne påføring av det som er tilsynelatende hele malingsspann på enkelte elementer i motivene.
Det første som slår en er ikke motivet; uttrykket er i seg selv iøynefallende. Selve malingen boltrer seg i ulike former og linjer, det er nesten ornamentalt og skulpturelt. Er det egentlig relieffer (slags skulpturer på plane bakgrunnsflater) vi betrakter?
Å plassere Benum i en kunstnerisk tradisjon er på mange måter vanskelig: Ikke fordi det han gjør er løsrevet fra kunsthistorien, men heller fordi han viser til mange forskjellige tradisjoner.
De tykke malingslagene drar tankene hen til Jakob Weidemanns ikoniske «Skogbunn-bilder» og blomstermotiver, samtidig som motivene minner om alt fra middelalderens kirkeikoner til Keith Harings grafittiinspirerte arbeider.
Atypisk, men gjenkjennelig
I motsetning til de fleste andre norske kunstnere, har ikke Benum noen som helst form for formell kunstfaglig utdannelse. Man kunne av den grunn forestille seg at det han gjør er løsrevet fra resten av feltet.
På den ene siden stemmer det: Hans materialbruk er atypisk. På den andre siden, kan også Benums arbeider leses inn i den større nynaivistiske tendensen som preger uttrykket til flere av vår yngre malere.
Til tross for at det tekniske likner seg selv, i alle maleriene han nå viser på QB Gallery, er paletten og motivene av ulik karakter. Det er mange tråder, mange referanser. Hvert maleri kan leses på flere – delvis også motstridende – måter.
«Stupid evolution #4» er blant de lettere arbeidene. I forgrunn: En blå figur, det er noe tegneserieaktig over den. Bakgrunnen preges av sterke farger; oransje, rosa, rødt, gult og lyseblått. Den blå figuren rammes inn av en triangulær form, som fungerer som et slags tak. Denne formen strekker seg videre i motivet, og former en slags omvendt «N».
Ved første øyekast oppleves verket som muntert, men i det man betrakter den blå menneskelignende figuren nøyere kan man spore en mørkere undertone: Den mangler ansikt og kroppen er urolig.
Kontrasten mellom figuren og omgivelsene skaper en følelse av ubehagelig – er dette uttrykk for vår evige higen etter noe mer? Som den uforklarlige angsten, noen ganger: Selv når alt rundt oss er i orden, er vi ikke fornøyde.
På veggen til høyre for «Stupid evolution #4», finner vi … «Stupid evolution #5». Kuratoren kan å telle, men det er også et like godt som kronologisk valg; den fargesterke paletten er erstattet av langt mørkere toner, og spiller med «4». Det er noe kosmisk over motivet: Nyanser av sort, mørkeblått og brunt, møter sirkelformet i gult og oransje, bakgrunnen har også elementer av pastellilla og lys blå.
Umiddelbart vekker det assosiasjoner til Van Goghs stjernehimmel, men i det kjente landskapsmaleriet, har Benums verk en naken kvinnefigur i front. Ansiktet er forenklet til den grad at det fremstår som uttrykksløst, men holdningen hennes oser av fortvilelse. Brystene er så tunge at de nærmest ramler ut av lerretet. Hun virker fortapt. Øverst har Benum signert verket i stor skrift: «YB 2018». Dette massive årstallet får verket som helhet til å framstå som et stillbilde på mennesket anno 2018: Det er ikke et vakkert syn.
Balanserer på en knivsegg
Som helhet oppleves «Late Night Suburban Hedge Fund Fight» som et uttrykk for vår tid. I den ene enden finner vi Benums malerier, som til tross for sine følelsesløse ansikter, ekspressivt uttrykker en kollektiv håpløshet. Angst og galskap møtes i et totalt kaos.
Helt i den andre enden finner vi Benums skulpturer, og gicléetrykkene hvor disse fungerer som motiver. Skulpturene preges av et popkunstaktig uttrykk, man finner alt fra en glinsende rosa boblejakke til babybornlignende byster i porselen og en fancy kaffekanne i metall. Felles for alle skulpturene er at de er relativt små av størrelse og består av elementer som minner om bruksgjenstander. Samtlige er forhøyd på et slags podie bestående av tynne bøker eller ark.
Der maleriene oppleves som kaotiske, er skulpturene og glicéetrykkene som er statiske og ordnet. De snakker ikke, men krangler med hverandre. Noe som får undertegnede til å vurdere hvorvidt de tilfarerer utstillingen noe, eller om det hadde vært bedre om de ikke var der.
Vi skal ikke stikke under stol at maleriene helt klart er utstillingens høydepunkt, men samtidig er også kontrasten som oppstår mellom disses ekspressivitet og glicéetrykkenes plettfrie overflate også noe av det som fører til at utstillingen fanger tidsånden. I den ene enden finner vi reklameverdenen og kapitalismens glansbilde, i den andre enden fortapelse: De økende forskjellene mellom fattig og rik, klimautfordringene og vårt vanvittige forbruk – neoliberalismens bakside.
På denne måten uttrykker Benums utstilling hvordan vi alle balanserer på en knivsegg. Vi prøver å navigere oss i en verden hvor man tidvis føler alt går til helvete, men vi fortsetter likevel som før, og i ryggmargen sitter en følelse av at alt vil ordne seg, slik det alltid gjør.
Natt-til-søndagsmaleren
I havet av talentfulle, unge, norske malere er det vanskelig å skille seg ut. Men Benum gjør det. Det er tydelig at «natt-til-søndagsmalere» også har noe å melde på den institusjonaliserte kunstscenen. Teknisk og motivmessig beviser Benum at man ikke må være elev ved Kunstakademiet for å skape god kunst. Noen ganger kan det kanskje til og med være en fordel å ikke ha gjort det.
Det er generelt lite å utsette på det Benum presenterer på QB Gallery. Kuratorisk har utstillingen en god flyt – bildene i ulike formater er plassert side om side uten at det oppleves som rotete eller forstyrrende for betrakteren. Kunstneren har til og med lyktes i sin bruk av det noe uheldige kjellerrommet, hvor store deler av rommet for anledningen er blitt transformert til en blå scene for Benums skulpturer.
Det som virkelig gjør det spennende er imidlertid hvordan Benum gjennom sin Dr. Jekyll og Mr. Hyde-aktige tilnærming til kunsten: Man fort får opplevelsen av at han ikke fører ett, men snarere to separate kunstnerskap: Et for skulpturene og et for maleriene. Den interne konflikten mellom disse uttrykkene manifesterer seg i utstillingssalene, og skaper et sannferdig bilde av dualiteten som preger vår tid.
