Mannen bak Subjektprisen

– Jeg har i flere år arbeidet aktivt for å bli intervjuet i Subjekt

Kunstneren bak Subjektstatuettene, Magnus Vanebo (27), har trollet seg til intervju i Subjekt. Touché! Vi tok en prat med kunstnerstudenten om hans kunstneriske virksomhet.

Magnus Vanebo er kanskje mest kjent for Subjekts lesere under Instagramnavnet @bananihue. Det er han som kommenterer nesten alt vi legger ut på Instagram, gjerne i en satirisk og tidvis politisk ukorrekt tone. Han både angriper og forsvarer våre skribenter med intellektuell, filosofisk og ofte betimelig trolling.

– Dette har vært en lang og bevisst PR-strategi som skulle sørge for at jeg en dag ble intervjuet, og nå er altså dagen kommet, sier han.

Hvorfor? Fordi at Subjekts eneste og enestående nettroll, Magnus Vanebo, har fått i oppdrag å utforme Subjektprisen 2018: De ni bronsestatuettene som skal deles ut på Blå i kveld, til de personene og initiativene vi mener har vært aller best og viktigst i år.

Vanebo er nemlig mye mer enn bare en ivrig edderkopp-kommentator i internett-spindelvevet: Han er også kunststudent ved metallinja på Kunsthøgskolen i Oslo med et spennende kunstnerisk virke:

– Jeg vil at de som får prisen skal få et unikt kunstverk og ikke noe tilfeldig nips som man får på en fotballturnering.

Se også: 4.365 stemmer er talt. I kveld deles Subjektprisen 2018 ut på Blå

Magnus Vanebo bruker Instagram både som et digitalt arkiv over egen virksomhet og et redigeringsverktøy. (Foto: Magnus Vanebo).

Redigerer, laster opp, sletter, redigerer, laster opp, sletter …

I tillegg til å kommentere andres innhold, med en skarp og intellektuell stemme, bruker Vanebo Instagram aktivt som et slags arkiv for sin egen kunstneriske virksomhet. Det spenner bredt fra performance til skulpturer, tegninger og forvrengte selfies.

– Instagram for meg er utelukkende for kunst og memes, så det er ikke så mange frokost og cafébilder, duckfaces eller komfortable yogarumper der, dessverre. Et og annet kattebilde blir det, dog, innrømmer han, og fortsetter:

– Ellers er det først og fremst en hovedbase for de kunstneriske aspektene av tilværelsen min, et sted å samle inspirasjon samt komme i kontakt med andre folk som er opptatt av kunst, estetikk og memes.

Vanebo bruker også Instagram som et verktøy for å skape noen av verkene sine:

– Jeg bruker selve interfacen til å jobbe kunstnerisk, eksempelvis i disse forvrengte selfiene du nevnte. Da laster jeg opp en versjon, redigerer, sletter, laster opp den redigerte versjonen og redigerer på nytt, sletter, laster opp ad nauseum.

Kunststudenten jobber med alt fra maleri til performance og smykkekunst. (Foto: Magnus Vanebo).

Rytme i forskjellige former

Vanebo opplever at det å jobbe innen for flere sjangre tilfører kunstnerskapet hans et større vokabular. Han trekker frem boka «Den tenkende kunstner» av komponisten Bjørn Kruse:

– Han snakker om at fragmentering er et trekk ved det hyperspesialiserte samfunnet, og at hver spesialiserte disiplin i større og større grad blir avskåret andre nærliggende disipliner.

Han fortsetter:

– At folk som driver med billedkunst, for eksempel, burde ha både evne til, samt interesse av, å diskutere estetiske problemstillinger i musikk eller teater, og at en musiker eksempelvis burde være i stand til å interagere med billedkunst.

Han konkluderer:

– Poenget ligger imidlertid i at å ha en slags global estetisk bevissthet og ferdighet på tvers av fag er et kunstnerisk gode på individnivå og samtidig et gode for kunstfeltet generelt.

Kunststudenten mener at han drar nytte av og finner inspirasjon av jobbe parallelt med ulike kunstneriske uttrykk. Han opplever også at det er mange felles trekk mellom å jobbe med musikk og billedkunst:

– Visuell komposisjon har mange fellestrekk med musikalsk komposisjon så lenge man er villig til å assosiere og bruke metafor for det den er verdt – i bunn og grunn handler det jo nettopp om komposisjon, og komposisjon handler i stor grad om rytme.

Ved KHiO går Magnus Vanebo på Kunst og Håndverk-linja. Her jobber han blant annet med smykker i metall. (Foto: Magnus Vanebo).

Filosofisk fundering

Før Vanebo begynte på KHiO, var han elev ved Strykejernet Kunstskole. Her ble han kjent med kunstnere som Monica Winther, Kenneth Lien og Ane Barstad Solvang, som han senere har gjort flere samarbeider med.

– Å hoppe av studiene på Blindern er definitivt et av de beste valgene jeg noen gang har tatt, og er en av de få tingene her i livet som jeg ikke angrer et sekund på. Strykejernet er ene og alene grunnen til det.

Det var imidlertid ikke kunst Vanebo begynte studietiden sine med. Han studerte på Blindern i nesten fem år. Selv om han ikke fullførte masteren i filosofi, har studiene gitt ham redskapene han nå bruker i kunsten sin.

– Det tvang meg til å bruke hjernen min annerledes, lære meg å lese filosofiske tekster og fagspråket, samt evnen til å analysere, konseptualisere og innta nye perspektiver.

Til tross for at mye av faktakunnskapen har smuldret bort, opplever Vanebo at det var først når han begynte med kunst at han ble «filosofisk aktivert».

– Endelig hadde jeg en arena og en form å levere varene i – noe jeg syns var vanskelig på Blindern. Sånn sett fikk interessen og ferdighetene mine en slags renessanse da jeg startet på Strykejernet for noen år tilbake.

Tidligere i år stilte Vanbo ut i et av KHiOs gallerier. (Foto: Magnus Vanebo).

– Hvis man ikke mener det man driver med er det bare å glemme det

Det er ingen tvil om at Vanebo de siste årene har hatt mange jern i ilden. Etter han begynte på Strykejernet har han blant annet samarbeidet med Monica Winther i performanceprosjektet «Myrmalm», gitt ut flere utgaver av den selvstendige kunstblekka Vielleicht Bitte Schnell og arbeidet selvstendig med egne prosjekter.

– I de hardeste periodene sover jeg fire timer om natta. Alt er på høy gir, men jeg har også en god evne til å finne lommer i tidsklemma; skaper digital kunst på bussen, dass og mens jeg går. Jeg tar blant annet opp lyder til musikk når jeg driver med ting på skolen eller jobb som låter interessant.

Nøkkelen til det hele er i følge kunststudenten å prioritere, samt å disiplinere interessene og arbeidsområdene sine.

– Gode gammeldagse prioriteringer med en ukonvensjonell, men fungerende, arbeidsmoral altså. Den eneste grunnen til at jeg klarer det er fordi jeg er interessert og har et indre driv.

Han mener det viktigste er å helhjertet mene det man driver med. Men tilføyer:

–  Nå høres det ut som jeg er en slags kunstnernes John Christian Elden med tanke på arbeidsmoral – et mulig alternativ kan jo også være at jeg er en helt virkelighetsfjern narcissist totalt blottet for ethvert kvalitetsbegrep som gjør at jeg er i stand til å produsere masse potensielt dårlige greier veldig fort.

Magnus Vanebo har utarbeidet ni likartede, men unike statuetter til vinnerne av Subjektprisen. (Foto: Magnus Vanebo).

– Jeg vil at de som får prisen skal få et unikt kunstverk

Bare for noen uker siden fikk Vanebo oppdraget om å utforme selve Subjektprisen, noe som har resultert i ni like, men samtidig unike bronsestatuetter.

– Istedenfor å lage en negativ form for så å masseprodusere et design, er hver skulptur håndlaget fra bunnen av. Som et eget subjekt. Jeg liker at de er bygd opp etter samme regler, men fremstår som hvert sitt tomme lerret med sine egne subtile uttrykk. Litt som oss mennesker.

Statuettene fremstår som menneskeskikkelser uten torso:

– Jeg bestemte meg for å gjøre skulpturene høyere og slankere à la Giacometti, og hendene som griper mot det indre tomrommet outliner en «S» for Subjekt i det negative rommet, sier Vanebo og legger til:

– Dette var først en vag og tilfeldig idé på noen av skulpturene, men Danby [ansvarlig redaktør for Subjekt red. anm.] gjorde meg oppmerksom på at det kunne være et kult element å ha på alle skulpturene, og nok en ting som underbygger «subjekt»-tematikken og subjektprisen. Her ble det altså tatt en overredaksjonell beslutning!

– På tross av kunstnerisk autonomi?

– Ja, prinsippet er det samme. Men han snakket mye om de overredaksjonelle avgjørelsene da han holdt en forelesning på KHiO, her om dagen!

Nyheter