Stephen Butkus
Anmeldelse av «Silkesvarten»

Et eventyr vi har hørt før

Norsk hiphops beste historieforteller er ute med album. Men «Silkesvarten» høres dessverre ut som restene fra tidligere fortellinger.

★ ★ ★ ★ ☆ ☆

April 2018 – i fjor, faktisk – var Bergensrapperen Linni, med makkeren Kvam, aktuell med sideprodjektet Neste Planet. En spennende rapduo som slapp EP-en «Mine Drager & Helter» på samme dag som de oppstod.

Et friskt prosjekt, proppfull av gode fortellinger, gitt ut under den fantasifulle hiphopfanen. Den kombinerte virkelighetsflukten fra boksidene med tung bass og leken produksjon. Ikke var det trap heller. Det var positiv og underholdende hiphop, i akkurat den mengden flukt en trenger, fra en ofte fantasiløs hiphopverden akkurat nå.

Linni er denne rapperen. Som stadig overgår seg selv og den samtidige hiphop-en. Klart vi har høye forventninger til ham, som kjent på gata som Bergensprinsen, og hvis virkelige navn er Jonas Grieg. Dét etternavnet.

Dunkelt univers

På tampen av året slapp Linni albumet «Silkesvarten». Fett nok til å beholde sin posisjon som «prins», men dessverre ikke overbevisende.

«Silkesvarten» er, til Linni-utgivelse å være, et relativt positivt prosjekt. Sett bort ifra «Mine drager & helter», har det vært ganske dunkelt i Linnis univers hittil. Men nå er det nyttårsstemning, og det begynner lovende med låten «Inn».

Det som gjør «Inn» så stilig, er dialogen Linni har, med en slags Bøygen-karakter, som trer frem midt i låta. «Peer Linni» og Bøygen, om du vil, i dialog med hverandre: «Å, faen, hvem er du?».

Linni er tilbake på trap-«tingen» sin nå, med hardere beats og mørkere persona, i alle fall enn han gir seg ut for å være gjennom Neste Planet.

«Inn» er en låt med det nivået av mystisisme man vil ha, og kanskje forventer, fra «Prins» Linni.

Men dessverre så holder ikke resten av «Silkesvarten» like høyt nivå. Tittellåten er en slags thinkpiece og eget refleksjonsnotat. Linni drøfter eget liv, og kommer med et par viktige observasjoner om egenverdi. Musikkvideoen gir i alle fall merverdi, i regi av Eivind Landsvik.

Silkeprinsen

Vi hadde nok håpet på at «Silkesvarten» våget å være mer konseptuell. Mer leken med innholdet, både instrumentalt og tekstuelt. Denne gangen gjør Linni det som mange andre har gjort tidligere.

Beatsene ligner hverandre, er mer anonyme, og tekstene er heller ikke unike.

Han viser seg som en allsidig raper på låtene «Tempo el gigante» og «Supar G». Sistnevnte står igjen som albumets sterkeste, med verselinjer som «Jeg går på do i medvind, jeg driter langt».

På «Tempo el gigante» viser han at han ikke har glemt sine glansdager fra Yoguttene og rapper med sine lungers fulle kraft. Det er gøy å høre at han fortsatt har rekkevidden.

Ellers hvisker han verselinjene, slik han ofte gjør, en intonasjon han mestrer.

Det er ikke det at Linni ikke manøvrerer seg gjennom hiphopsjangeren godt nok. «Silkesvarten» er bare ingen peak i hans karriere og diskografi, slik vi håpet og forventet fra en av Bergens beste rappere.

Vi vil ha Linni, ikke en allsidig rapper. Og selv om han får beholde sin tittel som prins, er «Silkesvarten» et smått skuffende prosjekt hvor hver låt høres noe ut som om de ikke nådde tracklisten på de tidligere albumene. Det er ikke nye eventyr.

Ikke like eventyrlig

Bergensrapperen Linni er kjent som prinsen. Han kaller i alle fall seg selv for dét. Og vi kan spille med. Linni er nemlig en av de aller beste historiefortellerne vi har i norsk hiphop, og han kan gjerne være tronarvingen for en eller annen konge.

Også fordi at låtene, EP-ene og albumene han har gitt ut hittil, er alle hvert sitt eventyr, og både mystiske og magiske fortellinger. Linni kan være prinsen i det norske hiphopeventyret.

Vi liker ham slik. Som den eventyrlige skikkelsen. Oppvokst mellom De syv fjell, og med sine helt egne talegaver, alternative tekstunivers og unike penn. Ord som ingen andre kommer på, forførende mot lytterens drømmer, langt av gårde, dit hen mot Narnia, Brødrene Løvehjerte og Kong Arthur og hans ridderes verdener. Drager, helter, hav og eventyr.

Over de tre forestående albumene «Minimum», «Maksimum» og «Medium» var den mytiske Linni strødd rundt omkring. I mylderet av mer gjenkjennelig Bergensrap, snares og hi-hats fantes låter som sjarmerte med sin uortodokse fortellerstil.

Silkesvarten lovet gjerne dette med tittelen, men vi fikk det ikke. Vi håper på det til neste gang.