I år går Murmur fra soverom til scene

– Jeg kan bli så utrolig inspirert av å se andre kvinner gjøre det jeg vil gjøre

Hvis man, som ung, aldri får sett en dame stå på en scene med en gitar, er det ikke sikkert man klarer å se for seg at man selv også kan det. Det mener artisten Murmur, som selv ble artist for å bli et forbilde.

Det er en fredag kveld på utestedet Ingensteds i Oslo. Lyden som fyller lufta kan minne litt om en blanding av Kylie Minogue, A-Ha! og Jenny Hval, men er produsert på et soverom i et kollektiv i Gamlebyen, med en 90-talls synth hun fikk av læreren sin, og et midi-Keyboard hun fant på gata. Hun er Sunniva Mellbye, alias Murmur, men liker også å kalle seg soveromsmusiker.

– Uttrykket soveromsmusikk høres jo litt sexy ut, men det er egentlig en lite sexy prosess. Det er rom for å være litt skranglete, at ikke alt skal være så perfekt, og det er viktig for meg.

I disse dager er hun aktuell med låta «Lune» på blant annet Spotify og Soundcloud. Men i året som kommer vil det dukke opp mer.

– Planen er å gi ut en EP i begynnelsen av 2019 med låtene jeg har til nå. Jeg har vært heldig og fått spille en del i året som har gått. Nå er målet å lage ny musikk, videreutvikle det visuelle universet jeg har skapt til prosjektet og å spille flere konserter, sier hun.

(Foto: Lena Trydal)

Fra soverom til scene

Å stå alene på en scene, i transparent bluse, dansende til sin egen soveromsproduserte musikk, er det nødig alle som hadde turt. Hvordan våger man seg fra soverommet til scenen? Strategien er et alter-ego for Murmur.

– Murmur er bare en bit av meg selv. Å tenke sånn har gjort det mindre skummelt både å produsere, dele og framføre min egen musikk, forteller hun. 

– Jeg har tatt et valg om å ikke være sjenert på scenen, skapt meg en karakter som er fryktløs, men ydmyk. Jeg mener at det ikke nødvendigvis er motstridende: At man kan føle seg selvsikker, og at det man har å si kanskje er verdt å høre, uten å være arrogant. Jeg er alltid takknemmelig for at noen lytter.

Det er en tydelig lekenhet over det musikalske prosjektet, både i produksjon og i fremførelse. Det skranglete, det hjemmelagde og rollespillet på scenen, gjerne akkompagnert med filmsnutter spontant filmet i artistens omgivelser.

«Det er viktig for meg at det forblir et prosjekt som er lystbetont.»

Mer av alles stemmer

Selv om det musikalske prosjektet er lystbetont for artisten selv, påpeker hun at stemmen hennes har en verdi fordi alle stemmer har verdi. Hun har en grunnleggende tro på at det å dele er viktig, og at flere burde gjøre nettopp dette. 

– Hvis alle tenkte at det de lagde ikke var verdt å dele, så hadde vi ikke hatt kunst og kultur. Jeg mener det burde være rom for mer av alles stemmer. Resultatet blir en mangfoldig og demokratisk kunstscene. Særlig har soveromsformatet dette potensialet, mener hun.

Musikalsk produksjon er åpent for alle med et soverom og en data. Det var troen på dette mangfoldet som gjorde det enklere å dele for Murmur.

– Det var en grunnleggende følelse av at det jeg skaper ikke er mindre verdt enn hva andre har å formidle som til slutt fikk meg til å dele. Folk kan selv velge om de vil ta stilling til det. Ingen blir tvunget til å høre. Men jeg velger å dele. Jeg tror ikke man må tro 100 prosent på sitt eget prosjekt for å vinne et publikum. Men folk merker det hvis man mener det.

(Foto: Lena Trydal)

Heier på damer

Særlig har tanken om at kvinners stemmer skal ta del i mangfoldet motivert artisten.

– Ønsket om at flere kvinnestemmer skal frem har vært sentralt i prosessen av å dele musikk. Jeg kan bli så utrolig inspirert av å se en kvinne gjøre det jeg vil gjøre, som en viktig påminnelse om at det er mulig. Hvis man som ung aldri har sett en dame stå på en scene med en gitar, er det ikke sikkert man tør drømme, eller i det hele tatt har fantasi til å tenke at man også kan, sier hun.

– Jeg heier så innmari på damer. Det er viktig for meg, og jeg vet at det er viktig for mange andre å ha rollemodeller.

Nyheter