Selv om utstillingen «Olje og begjær» viser forskjellige måter å bruke maling på i dag – både i figurasjon, mønster og abstraksjon – så er den ganske kjedelig.
Et ønske om å fremme maleriet på dets egne premisser er en økende interesse på det norske kunstfeltet for tiden. Bare denne uka kan man få med seg en diskusjon rundt maleriets posisjon på Kunstnernes Hus, og forrige uke åpnet LNM (Landsforeningen Norske Malere) utstillingen «Unge inviteterte 2019» som viste at maleri uten konsept kan være interessant.
Utstillingen «Olje og begjær» på mor og datter-galleriene Blomqvist og QB Gallery ønsker å ta del i denne nye, maleriske strømningen, men det spørs om den gjør maleriet noen tjeneste.
Utstillingen viser 28 malere under 50 år, en tilfeldig utvalgt alder, ifølge kuratoren. «Olje og begjær», en utstillingstittel med mye politisk, historisk og kunstteoretisk potensiale, er også vilkårlig plukket. De 28 malerne under 50 viser seg å være satt sammen uten noen annen logisk eller estetisk forbindelse enn at de er malere og under 50. Tilfeldig er i det hele tatt et ord som beskriver utstillingens estetiske profil, og en utstilling blir sjeldent bedre av at det er mange kunstnere utstilt.
Som regel fungerer verken fargene eller stilene i møtet med hverandre, og Blomqvists mørke vegger fremstår som en utfordring som kun fungerer noen ganger. Sort og kongeblått assosierer til både olje, hav og det svarte skiftet, men taler muligens for mye til auksjonshusets kjøpsmålgruppe ved at utstillingssalen heller minner om en visningsklar Frognerleilighet. I fargerike utstillinger med større ambisjoner enn dette, blir de isolert sett gode enkeltverkene en gjeng med fremmede i rommet.
Man kan heller ikke kalle veggene for vellykkede kuratoriske grep, fordi at premisset blir feil. Alle utstillingene på Blomqvist Kunsthandel de siste årene har blitt vist på mørke vegger, og igjen blir utstillingen offer for tilfeldighetene, om ikke interiørtrenden.
Malere med et godt øye for fargen
Men ikke alltid. Janne Gill Johannesens bilde «Korsvindu» (2019) er et av verkene som hører hjemme her i det staselige auksjonshuset, ensomt, men vellykket plassert i trappeoppgangen. Over den grønne teppelagte trappen og den sorte veggen, fungerer fargespillet både innad i verket og verket i møte med dets omgivelser stimulerende.
En undring oppstår i rommet mellom abstraksjonen og figurasjonen. Elementene er både åpenbare og utydelige, og selv om det er få elementer i bildet oppleves det likevel komplekst og som om det har en hemmelighet. En forsiktig bris beveger en hvit gardin borti en sort flate med en plante. Kanskje er det et bord vi ser, men uklarheten over hva det egentlig er gjør verket spennende.
Et velvalgt fargevalg finnes også i Liv Tandrevold Eriksens «Untiled» (2017). I 80-talls inspirerte pastellfarger i rosa og blå, ser verket lett og lekent ut. Det er rett og slett fint. Plassert ved siden av Mickael Marmans lille knæsj-grønne maleri «A.painting/ humboldthain/» (2018), er dette utstillingens mest interessante kuratoriske sammensetning. Sammen utgjør de en spenstig fargesammensetning uten at dette ødelegger for noen av dem enkeltvis.
Fornyet interesse for realisme
En av utstillingens overraskelser er Munan Øverlids store mørke og realistiske verk «Kultur» (2018). Dette fordi det synes å være en utradisjonell teknikk i en utstilling med samtidsmaleri, og «Olje og begjær» demonstrerer at det er et mindretall av etablerte samtidsmalere i Norge som i dag arbeider innenfor denne grenen. På samme tid har det en slags stereotypisk tilhørighet i Blomqvists auksjonslokale.
I verket er en mørk gammel stue, med blomster, nips og lysekrone – som et rom fra en tidligere tid. Både teknikken og innholdet har sterke referanser til fortiden.
Det er minst 120 år siden realistisk maleri, særlig i en slik lys-mørk variant som den Øverlid relanserer, har vært på moten i kunstverden. Likevel har den realistiske teknikken og håndverket som den representerer hatt en tidløs fascinasjon, og verket er et av to som ble solgt allerede ved åpningen.
Med en omfattende mengde figurative elementer blir verket en tidskrevende jobb å fullt oppfatte. Sett i forhold til enklere abstrakte verk er det rett og slett mer å se på, og dette kan kanskje være med på å forklare den tidløse fascinasjonen blant et bredt publikum.
En tilfeldig estetisk profil
«Olje og begjær» stiller seg svakt opp mot jubileumsutstillingen til LNM som nylig ble demontert. Denne utstillingen beviste at også maleri uten konsept er interessant, som nå «Olje og begjær» også forsøker å gjøre. LNM viste et utvalg malerier fra 1968 og 2018, og i tillegg til gode enkeltverk som fungerte godt sammen, skapte et 50 års tidsspenn en interessant dialog mellom verkene, samt et positivt inntrykk av en uavbrutt og stadig utviklende maletradisjon. En slik interessant dialog mellom verkene er mangelfull hos Blomqvist. Verkene forblir små øyer som flyter for seg selv.
Utstillingslokalet gjør det heller ikke noe lettere. Lokalene til det historietunge auksjonshuset Blomqvist, hvor både Edvard Munch, Hans Gude og Adolph Tidemann en gang stilte ut, setter sitt preg. Veggene er sorte og mørkeblå, med dekorelementer i tak og nederst langs veggen. Gulvet er oppskrapet og de blå veggene skitne. Det ser ut som en utstillingssal fra en svunnen tid. En tid hvor nettopp maleriet var den ypperste kunstform.
Er dette virkelig den beste måten å gjøre maleriet interessant igjen?
I seg selv er utstillingens utgangspunkt interessant, og det er absolutt et godt forsøk på å fremme maleriet på sine egne premisser. Men i praksis burde det bli gjort mye bedre.
