Treffsikker

En upretensiøs hyllest til en av Norges største

Utstillingen «Per Krohg og den franske impulsen» evner å formidle en liten reise gjennom en kort periode i et omfattende kunstnerskap. Ved å sikte tematisk smalt, innfrir utstillingen med kraft.

Når Munchmuseet i bevegelse inviterer til den første omfattende utstillingen med Per Krohgs arbeider på 30 år, er det med forventninger om noe storslagent. Det en møter er en heller liten markering.

Det har kanskje med våre egne forventninger å gjøre. For utstillingstittelen lover ikke noe mer enn «Per Krohg og den franske impulsen». Bare en del av det omfattende kunstnerskapet til han som må være en av Norges største; bygget opp av å være både Edvard Munchs egne gudsønn, sønn av Christianiabohemene Oda og Christian Krohg, og sist, men ikke minst, en elev av den franske modernisten Henri Matisse.

Les også: Bohemprinsessen Oda Krohg var typ 1800-tallets svar på en it-girl

For å begynne med oppsummeringen, er utstillingen en upretensiøs hyllest til en forfriskende kunstner som kanskje hadde fortjent å få litt mer oppmerksomhet hjemme i Norge. Nå får han det i spenn, med en viss rød tråd av både Per Krohg og «fransk impuls».

I forbindelse med ferdigstillingen av det nye Munchmuseet i Oslo, har museet satt seg fore å kuratere en utstillingsserie over en fireårsperiode på blant annet Kunsthall Oslo. Serien har utgangspunkt i Stenersensamlingen i Oslo, etter kunstsamler Rolf Stenersen, en samling som Munchmuseet forvalter. (Foto: Rena Li.)

Figuren som rød tråd

«Per Krohg og den franske impulsen» tar for seg de tidligste tiårene i Krohgs kunstnerskap, og i hovedsak i sammenheng under den franske paraplyen. I samme periode var han kunststudent hos maleren Henri Matisse, gjennom første verdenskrig og frem til han flyttet tilbake til Norge i 1930.

I et så lite utstillingslokale som dette, og med såpass få verk, kan bare dét være utfordrende. Å fortelle om de store impulsene på så lite plass. Gode kuratoriske grep er avgjørende for at det skal oppleves sømløst og ikke fragmentert.

Sånn sett er det gjort noen gode, men også noen forvirrende valg.

Det første og det gode er en upretensiøs tittel og framstilling av hva vi nå skal få oppleve. Det er rett og slett maleren Per Krohg i noe redusert utgave, men med tydelige franske impulser og som oftest betydningsfulle arbeider.

Et av utstillingens mest iøynefallende verk er maleriet «Skyggen» fra 1912, fra da Krohg var i tjueårene og fremdeles studerte under Matisse. Plassert alene på rommets midterste vegg, gir det også inntrykk av å være et nøkkelverk, og kuratorisk markerer det også et skille i utstillingen. Denne hedersplassen til tross for at det er blant hans tidligste arbeider i denne utstillingen.

Maleriet er stilisert og dekorativt, og flaten er oppdelt i strenge og rene linjer, flater og former. Den nesten abstraherte bakgrunnen med den ruvende skyggen komplimenterer den sammenkrøpede og mer figurative kvinnefiguren. Dette går også igjen i arbeidene som følger fra samme periode.

Det er alltid en figur til stede, selv når billedflaten er abstrahert, tøyd og bøyd til det ugjenkjennelige. Dette viser hvordan Krohg ikke ga slipp på det figurative, og gir sammenheng til overgangen han gjorde til en mer figurativ og illustrativ stil i senere år.

Ambisjonen med «Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo» har blant annet vært å markere de kunstnerne som har vært relatert til Edvard Munch i utvidet perspektiv, men også å gjøre Munch aktuell gjennom slike fortellinger. (Foto: Rena Li)

Tematisk oppbyggelse

Lokalet er fritt for veggtekster, årstall og verksbeskrivelser. Dette oppfordrer betrakteren til en reise på egenhånd i kunstnerskapet, der man selv får oppleve arbeidene og sette dem i sammenheng.

De varierte, men dempede fargene på veggene i lokalet, virker samlende for de ulike fortellingene om Krohgs tid i Paris. Dette gjør at de få utvalgte verkene, på den begrensede plassen, til en viss grad klarer å få fram en historie – ikke kronologisk, men mer som en tematisk fortelling.

Blant annet får en et innblikk i historien om Krohg som stilmessig lot seg inspirere av tidens skiftende stilarter, som kubismen, før han videre forkastet denne stilen til fordel for et nesten humoristisk og figurativt formspråk.

En får også se noe av hvordan Per Krohg opplevde og reflekterte over første verdenskrig i arbeidene sine. I tillegg til dette blir en fortalt noe om hans personlighet og privatliv i Paris, der han var en del av den franske kunst- og kulturscenen som kabaretartist, tangodanser og hurragutt, med en leken tilnærming til livet og kunsten.

Per Krohgs skisser av hoder virker noe malplassert der de henger. (Foto: Rena Li)

Skulle fått mer oppmerksomhet

Et kuratorisk valg som ikke faller i smak, er tre hodetegninger (antakelig skisser til større arbeider) plassert ved siden av hverandre. Disse virker nesten malplasserte der de henger alene på en egen vegg. Alene tjener ikke disse til mer enn en slags pekepinn på hvordan Krohgs arbeider senere utvikler seg til hans kjente freskomalerier blant annet i FN-bygningen, Sjømannsskolen og Oslo Rådhus.

Disse kunne med hell vært valgt bort til fordel for andre verk for å holde på den røde tråden resten av utstillingen spiller på. De bidrar til at utstillingen oppleves mer fragmentert enn den behøver å gjøre.

I alt presenteres verk som er fokusert rundt alt fra teater og dans, fra familie til krig og til billedflaten selv. Fra avistegninger til portrettmalerier. Alltid frekventert av en figur eller skikkelse.

I perioder nesten umerkelig, andre ganger i fokus, enten alene eller som en del av et større narrativ. Det er denne utviklingen det kanskje er mest interessant å følge. Det teatralske i måten han benytter seg av billedflaten som en slags scene for figuren, mot der flatene utgjør motivet i samspill med figuren – til de mer narrative og nesten humoristiske tegningene mot slutten.

Utstillingen «Per Krohg og den franske impulsen» innfrir på tema, og evner å formidle i det minste en liten reise gjennom en kort periode i et omfattende kunstnerskap. Den er i alt en fin og upretensiøs hyllest til en forfriskende kunstner som kanskje skulle fått litt mer oppmerksomhet. Den leverer likevel i spenn, med en viss rød tråd av både Per Krohg og «fransk impuls».

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2019 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.