Skal fremme kunstnere, kritikere og samlere

Den nyeste utstillingen på Astrup Fearnley Museet vil for mye

Heldigvis vil den godt, skriver Subjekts anmelder.

Med sin nyeste utstilling ønsker Astrup Fearnley Museet blant annet å rette søkelyset mot «den nye generasjonen» innen norsk samtidskunst. Det umiddelbare og åpenbare spørsmålet som reises blant mange, er om ambisjonen er litt vel arrogant: Kan museets seks utvalgte samtidskunstnere representere det museet kaller for «neste generasjon i norsk samtidskunst»?

En og annen ung norsk samtidskunstner mener nok nei.

Utstillingen, som har fått den dermed velmenende, men også naive tittelen «Sol og vår i januar – Neste generasjon i norsk samtidskunst», er dessuten resultatet av et talentutviklingsprosjekt i samarbeid med Talent Norge. Formålet har vært å knytte seks unge kunstnere, kritikere og samlere sammen. En fra før av interessemessig tilknyttet gjeng, men som Astrup Fearnley Museet bruker muskler for å flette sammen.

Talentutviklingsprosjektet fremstår heller som kunstig enn kunstnerisk. Samlerne forplikter seg til å kjøpe minst ett verk av en av kunstnerne som deltar, mens kritikerne skal skrive et dyptløyende essay om disse verkene. Kjøpt og betalt selvfølgelig, og museet står igjen som vinneren, med en utstilling som er skrevet om og til og med kjøpt opp før åpningen. Det er bare å gratulere.

Heldigvis er tanken god. Samlerne får enda et nytt verk, kritikeren får endelig betalt og kunstneren får konsekvensene av begge deler. Som betrakter virker det derimot både forstyrrende, diffust og tåkelagt, hva denne storslåtte kritikersatsingen egentlig er:

God, gammeldags formidling : – )

Den nyeste utstillingen på Astrup Fearnley Museet består av gjennomgående store verk, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Christian Øen/Astrup Fearnley Museet.)

Stort og skjørt

«Sol og vår i januar» er gjennomgående stor. Som i at dette er store kunstverk, bokstavelig talt. Ja, som i at den første salen er prydet av størrelsesmessig omfattende arbeider. Fra Johanne Hestvolds voluminøse «beholders» og monumentale eggavstøpninger, til en luftig, men likevel oppskalert bjørkefinérkreasjon som nærmest kan minne om en slede.

Det hele akkompagneres vel av Henrik Olai Kaarsteins maleriske megacollager som draperer seg langs de omringende hvite veggene.

Utstillingen består også videre av flere rominstallasjoner å regne. Store verk og mye å ta inn over seg, men utstillingsdesignet er luftig, og lar de seks kunstnerne komme til sin fulle rett. På den måten gir utstillingen følelsen av at kunstnerne er store, og vi som betraktere små.

De monumentale skulpturelle uttrykkene dominerer førsteinntrykket. Verkene «Beholder #2» (2018) og «Beholder #3» (2018) er spesielt iøynefallende, der de ved første blikk fremstår som to massive, hvite, rektangulære bokser på høykant. Men ved nærmere inspeksjon viser de seg også som noe tandre og porøse; det er en taktil kvalitet over verkene, og når en kommer nærmere disse fremstår arbeidene som både majestetiske og fragile på en og samme tid.

Hos verket «Beholder #3» finner vi i tillegg en form for rift, eller åpning som tillater oss å se tomrommet inne i formen. Med dette viser Hestvold oss verkets indre skjørhet. En kan undres om kunstneren ønsker å fortelle oss noe om at selv de mest bastante, monumentale fasader kan være nettopp det – et ytre skall.

En videoprojeksjon i en vanndam i innbydende belysning. Store verk gis pusterom, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Christian Øen/Astrup Fearnley Museet.)

Detaljer å avdekke

«Neste generasjon» i norsk samtidskunst fekter om plassen på Astrup Fearnley Museet. Godt de har mye plass. For i samme rom prydes veggene av Henrik Olai Kaarsteins ekspressive collagearbeider. Det er nesten noe herlig naivistisk over disse collagene, en del av det vi har definert som en nynaivistisk tendens blant unge norske samtidskunstnere de siste årene. Med lag på lag av sprek fargebruk og utklipte former skaper han skjønn abstraksjon og kontrastfylte flater som framstår som slående og grandiose – som resten av utstillingen.

Det gjennomgående spørsmålet er stort versus storhet, men på mesaninen i utstillingens andre etasje kan en hver detaljentusiast gledes. Hele rommet preges av verkene til skulptør Andres Holen, som lar et mylder av referanser slå en betrakter i møte med verkene.

De skulpturelle uttrykkene kommer i en herlig kombinasjon av å være både massive verk – som ved første øyekast minner mest om dekonstruerte renessanseskulpturer –  men også preget av små, men sterke referanser til en moderne, hverdagslig konsumentkultur: Bronseavstøpninger av sigarettpakker, mynter og minnepinner ved foten av en dekonstruert menneskeskikkelse. Verkene innbyr til en liten oppdagelsesferd, hvor nye referanser og detaljer stadig kan avdekkes.

På andre siden av korridoren har Miriam Hansen blitt tilegnet et helt rom i utstillingen. Når en entrer rommet er det nesten som å gå inn i en liten botanisk hage – badet i neonrosa flombelysning. Rommet lager rammene for installasjonen «Since You Seldom Spoke, You Were Rarely Wrong» (2018-2019). Installasjonen består av en rekke planter samlet i små grupperinger. En stor installasjon, men full av detaljer. Sammen med plantene står det ulik belysning og utstyr som nærmest ser ut som det er hentet fra et sykehus. Små gjerder og ulike gjenstander separerer de små klyngene fra hverandre.

Morsomt og omfattende, skriver Subjekts anmelder om den nye utstillingen på Astrup Fearnley Museet. (Foto: Christian Øen/Astrup Fearnley Museet.)

Morsomt univers

Fra rommet over gangen kan en høre det noe forunderlige lydbildet som strømmer fra Mercedes Mühleisens verk «Crust» (2018). Installasjonen, som består av en slags innendørs kulp med en video projisert i seg, trekker en inn i rommet. Videoprojeksjonen illustrerer en noe underlig antropomorf skapning på vannoverflaten. På mange måter ligner den en kombinasjon av noe fra science fiction-film og leirfigurer fra kunst og håndverk-undervisningen. Litt nervøst og vaktsomt taler den animerte skapningen nærmest i regler.

Mühleisen skal være inspirert av boken «Marvels of pond-life» (1861) av Henry James Slack. I boken gir forfatteren en omfattende beskrivelse av «mikroskopiske skapninger funnet i en dam».

Constance Tenviks bidrag til utstillingen er en installasjon som fyller hele det ytterste museumsrommet. Det første som møter oss, ved inngangen til rommet, er en rekke «slippers» i ulike varianter. Vi inviteres til å ta av oss skotøyet til fordel for disse spenstige tøflene. Vi entrer så et rom der gulvet er dekket av herlig mykt gulvteppe, og vegger med speilegg-tapet. Det hele føles noe absurd og naivt, og litt som å gå inn i et parallelt, men morsommere univers.

Inne i selve rommet finner en alt fra små tegninger, tankekart og veggmalerier til kosedyr og skreddersydde kostymer. Installasjonen skal være inspirert av essayet «A Journey Around My Room» fra 1794 av Xavier de Maistre. På mange måter føles det som en liten reise inn i et imaginært boltringsrom, dog med noen selvbiografiske hentydninger.

Det er noe herlig barnlig over det hele, med referanser til kjente fortellinger som «Jack og bønnestengelen», kosedyr og kostymer. Kunstneren har tydelig også et ønske om å dra publikum inn i opplevelsen, at en ikke kun skal observere rommet på avstand, men ta del i selve verket. Føl deg som hjemme.