Fidlar synger om øl, dop og hvor mye livet egentlig suger. Den nyeste utgivelsen er intet unntak, og det er helt greit, men ikke så mye mer enn bare det.
★ ★ ★ ☆ ☆ ☆
Det amerikanske west-coast-bandet Fidlar har gjort karriere på skrangle-rock om egne problemer. Tematikken henger fortsatt ved på deres nyeste utgivelse, «Almost Free».
Det er i utgangspunktet overraskende at bandet fortsatt kommer så godt unna med å skrive låter om å drikke seg drita, ta dop og angre sine synder. Ikke for å bli helt moralsk her, men «Almost Free» er tross alt deres tredje album. En skulle tro de hadde lært, funnet på noe mer fornuftig, eller rett og slett gått lei. Kanskje ikke av festingen, men å synge om det.
Karikerte tekster
På en eller annen bisarr måte fungerer noe av tematikken. «Almost Free» rommer like mye etterpåklokskap som en hvilken som helst annen hangover, men i undertonene ligger heldigvis både mer raffinerte politiske kommentarer og lettere eksistensielle kriser. Disse gjør delvis opp for de smått trivielle utspillene. Kanskje Fidlar faktisk har vokst litt?
Som band er de selve manifestasjonen på det å gi fingeren til regelrett alt og alle. Selv de tingene de elsker, vil uunngåelig ende i bitre indre splittelser og konflikter, i hvert fall om en skulle tro de karikerte tekstene.
Misantropien er kanskje velment, men en kan ta seg i å undre om dette kun er privilegerte hvite gutter som vasser selvmedlidende over selvskapt problematikk. Det skal vi ikke mene om hvem som helst, men om store artister som gjør karriere på dette.
Frustrasjonen er til å ta og føle på, og selv om dette albumet tester nye farvann musikalsk, føles det en smule fåfengt.
Fengende likevel
Cali-bandet skal ha for evnen til å lage fengende låter, og selv de trausteste temaer går an å danse til når de speiles i bandets musikalske landskap. Angst, aggresjon og til tider desperasjon fungerer også som en legemliggjørelse av en «tapt» generasjon som feies under teppet av det amerikanske regimet. For til tross for førstepersons-perspektivet belyser Fidlar temaer som fremdeles preger unge i dagens samfunn. Kanskje har selv et litt rustent talerør noe for seg?
Eller ikke. Dop, alkohol og depresjon står igjen som en uhellig treenighet. Men til tross for mye potensiale, og låtmateriale som får en til å tenke litt (spørre seg om det moderne livet gjør noen lykkelige, eller om alle fåfengte forsøk egentlig bare døyver vår miserable eksistens) når ikke utgivelsen helt opp noe sted. Hva enn svaret er, finnes det nok ikke på «Almost Free». Men det er jo lov å lure.
