«If Beale Street Could Talk» er en umiddelbar klassiker som ikke bare vil stå igjen som en av årets beste filmer allerede, men også tiårets, skriver Subjekts anmelder.
★ ★ ★ ★ ★ ★
Mye bra film om dagen. Og da vi satte oss ned i kinosalen for å se «If Beale Street Could Talk», ble det plutselig lett å se for seg hvordan det var å se «Gudfaren» i 1972.
Umiddelbar klassiker
Barry Jenkins har skrevet og regissert en av tiårets beste filmer. Den sentreres rundt det som kunne vært en vakker kjærlighetshistorie, men i en vanskelig situasjon, og i et samfunn som ikke vil annet enn å trykke det unge paret ned, blir det en større kamp enn de fortjener.
Det er gravide Tish (spilt av Kiki Layne) som forteller historien, som elegant veksles mellom fortid og nåtid. Tish og Fonny (spilt av Stephan James) har kjent hverandre siden barndommen, og etter hvert som de modner innser de at kjærligheten mellom dem er større enn vennskap. Situasjonen blir fort vanskelig når Tish finner ut hun er gravid, samtidig som Fonny blir beskyldt for en voldtekt han ikke har begått.
Med flere vink til 70-tallets New Hollywood, tiåret filmens handling også er lagt, ledes vi gjennom en kompleks historie uten å miste fokus eller kontroll, på tross av alt som skal med.
Manuset er adaptert av en James Baldwin-bok, og uten å ha lest boken, er det uansett tydelig at manuskriptet Jenkins har skrevet har sjeldent gode litterære kvaliteter, særlig vist i scenen der Fonny får besøk av en venn som har sittet inne (Colman Domingo). Tish sin fortelling er varm og hjerteskjærende, og frykter ikke å gå inn i betent problematikk.
Relevant samfunnskritikk
Ennå «Moonlight» (2016) heller ikke skildret kontemporære handlinger blir det riktig å si at dette er Berry Jenkins første periode-drama, og det ikke vært løst bedre.
Uroligheten i New Yorks fattige gater, styrken, optimismen, men også fortvilelsen hos de undertrykte i deres dagligliv får seeren til å innse hvor store forskjellene mellom mennesker fortsatt er og hvor viktig kampen for likhet forblir.
Jenkins fordeler spilletiden på flere karakterer og er ikke redd for å vise et kritisk blikk på det undertrykte afroamerikanske miljøet han heller. Filmens kjerne er allikavel kjærligheten mellom Tish og Fonny, som står sterkt nok til å overvinne enhver hindring. Handlingen er kanskje lagt til en annen tid, men det gjør ikke filmen mindre relevant.
Godt levert av alle
Slik som med en god film, er det mange navn som bør trekkes frem, fra både foran og bak kamera.
Først og fremst Barry Jenkins, som ikke skal se bort ifra å få enda et par Oscar-statuetter etter årets utdeling.
Andre som må trekkes frem er fotograf James Laxton og produksjonsdesigner Mark Friedberg. Sammen omfavner de seeren inn i en atmosfære som er til å ta og lukte på. Joy McMillan og Nat Sanders har klippet filmen sammen som det skulle ha vært et dikt.
Skuespillerne får alle sin tid til å skinne og Nicholas Britell har lagt musikk over filmen som kan minne om Bernhard Herrmanns siste arbeide for Martin Scorseses «Taxi Driver» (1976).
Det er ytterst sjeldent å se en film så solid som denne. Det er en historie som trekker inn samfunnskritiske elementer på det personlige plan, uten å legge skyld eller glorifisere. Det er en ærlig og vakker skildring av kjærlighet, redsel og evnen til å ikke gi opp ennå verden går imot.
Dem som frykter at filmen blir for tung, eller trist å vitne til vil gledes av den gjennomgående optimismen som var vanskeligere å finne i «Moonlight». Jenkins viser igjen at han kan trekke frem de små, subtile tegnene man deler med sine nærmeste. Dette gjør relasjonene troverdige og man blir emosjonelt investert i hver karakter.
Barry Jenkins imponerte stort med sin forrige film, «Moonlight», men med «If Beale Street Could Talk» erklærer han seg som en av de store amerikanske regissørene i vår tid.
«If Beale Street Could Talk» er ikke bare en fantastisk filmopplevelse, men også en umiddelbar klassiker som vil forbli relevant i lang tid fremover.
