Solgte ut Rockefeller

Buzzbandet Khruangbin ble for bakoverlent og begivenhetsløst

De er et nydelig band innspilt, men Houston-trioen passet ikke engang inn i et utsolgt Rockefeller, skriver Subjekts anmelder.

★ ★ ★ ☆ ☆ ☆

Houstonbandet Khruangbin ble stor snakkis i 2018 med albumet «Con Todo El Mundo». Det buzzet også rundt trioen da Pitchfork publiserte en konsertvideo av trioen, som spiller instrumentalrock, på egen blogg.

Bandet spiller en smeltedigel av 60-talls psykedelika, funk og rock. Et utrolig behagelig musikkunivers å tilbringe tid i. Et album som har surret og gått – i god stund – hjemme i stua hos mange nordmenn, i alle fall oss.

Musikken er dog veldig avhengig av stemning og setting. Det er musikk å vibbe til – musikk som muligens er best egnet å lytte til mens man ligger på ryggen. Det var derfor med en ørliten grad av bekymring vi dro på konserten; redd for at det store konsertformatet ville få musikken til å virke begivenhetsløs og uten underholdningsverdi.

Gitarist Mark Speer. (Foto: Torstein Hågård Bakke)

Flinke folk

Så går de rett i fallgruven. Det er kanskje ikke bandets feil, men konserten gjør i alle fall det: Forblir en god musikalsk opplevelse som man likefullt kunne hatt i en heis.

Rockefeller er naturligvis begeistret denne kvelden. Kulda trykker på, og en ser trolig frem til å kjenne varme rytmer på kroppen. Laura Lee på bass og Mark Speer på gitar har kledd seg som en blanding av The Ramones og en av dine favoritte anime-karakterer.

Make bangs great again!

De to spiller skambra. Speer er en teknisk dyktig gitarist som også har en levende og sjelfull levering. Lee leverer deilige basslinjer gjennomgående og til tross for at konserten er langtekkelig og seig, er det musikalsk tekniske av høy kvalitet.

Trommeslager Donald Ray Johnson har en enkel dag på jobb denne kvelden. Han spiller noenlunde samme rytme fra start til slutt og tankene hans er langt avgårde. Han er en trommeslager under fikentreet som venter på opplysning.

Energi på etterskudd

Energien kommer altfor sent i settet med et par dansbare øyeblikk ved konsertslutt. Dessverre har piffen allerede gått ut av det litt usikre publikumet.

Et publikum som vet de har likt det de har hørt, men som også har kjedet seg litt. Flinke folk til tross, musikken fungerer ikke som konsertopplevelse. I alle fall ikke på Rockefellers høye sceneplatting. Den er groovy, men ensformig, og hele settet glir over i hverandre.

Konserteformatet hadde fungert på en utescene en Oslo-sommer hvor publikum kunne ha ligget henslengt på et pledd. På Rockefeller ble vi alle stående som saltbøsser for å høre på musikk som tryglet om å bli lyttet til i horisontal stilling. Det er høykvalitets heismusikk vi blir servert, musikk som ikke er tiltenkt å være i hovedfokus. Publikum ble rastløse, ingen hatet det de hørte, snarere tvert imot, men det bød ikke på en minneverdig konsertopplevelse. Dessverre.

Nyheter