Fortsatt best

Earth, Wind & Fire er kanskje ikke i sitt fulle ess lengre, men fortsatt overraskende bra

Vi skal ikke si at det legendariske discobandet har blitt bedre, men det er vanskelig å se for seg at dagens utøvende Earth, Wind & Fire er dårligere livemusikere enn de originale.

★ ★ ★ ★ ★ ☆

Ah, 70-tallet. Enda flere månelandinger og endelig slutt på Vietnamkrigen, men også oppstandelsen av disco. En optimistisk og optimalisert konsertsjanger i 4/4-rytme som lever i beste fullgående med nye varianter og band som prøver den ut selv i dag.

Det gjør ikke de originale utøverne lengre. De aller færreste musikerne med glansdager på 70-tallet turnerer fortsatt.

Men det er et knippe, og ikke for å skryte, men vi har sett 70-tallslegender som Hugh Masekela, Marcos Valle, Buena Vista Social Club og Mulatu Astatke de siste årene. Noen av dem med blandede følelser, fordi at utgivelsene deres har betydd så mye at forventningene ikke har vært mulige å overgå i en tid hvor de ikke lenger er de beste og mest kjente musikerne lenger. 72 år gammel på Parkteatret leverte Marcos Valle under forventninger om seg selv, en nærmest skuffende opplevelse. Den kommersielle versjonen av et sterkt redusert Buena Vista Social Club på Cuba i 2017 likeså.

Det var med en slik bekymring vi reiste til København for å se Earth, Wind & Fire nå i helgen. Et amerikansk funk-, jazz- og discoband som har gitt ut musikk i årene mellom 1971 og 2005, og med et uoversiktlig antall nominasjoner til de gjeveste musikkprisene i verden.

(Foto: Henrik Hildebrandt/CityConcerts.)

Fett nok

Det vi opplevde på Docken i København var riktignok en Earth, Wind & Fire «Experience», slik det i visse kanaler ble markedsført. Hadde vi blitt lurt?

Nei, vi visste jo at Earth, Wind & Fire ikke verken er et produserende eller turnerende band i sin originale form lengre. Men det var de heller diskutabelt aldri: De vesentlige spillerne ble skiftet ut, ofte nok, under sine aktive glansdager også.

I dag kaller de seg Al McKay Allstars, et band som spiller utelukkende Earth, Wind & Fire-repertoar. Bandet er ledet av Al McKay, den legendariske Earth, Wind & Fire-gitaristen og -låtskriveren som har skrevet både «September» (1978) og «Boogie Wonderland» (1979). De to låtene du garantert har hørt.

Konserten inneholdt altså bare ett Earth, Wind & Fire-medlem, men med 15 eminente musikere på scenen, flere av instrumentene som bandet turnerte med for mange tiår siden og et skuddsikkert repertoar. I det hele tatt.

Langt mer enn fett nok for en pretensiøs 90-tallsfødt discogutt. De mest kjente låtene av Earth, Wind & Fire var tross alt retro allerede da jeg ble født, noe bandet vet godt om dagens publikum:

«Vet dere hvem vi er? Vi vet at foreldrene deres gjør det».

Om de gjør. I det fullsatte konferanselokalet, en uambisiøs og ganske grusomt grell venue for konserter, med noe tilfeldig belysning og en halvpart sitteplasser, er majoriteten aldrende danske kvinner og menn. Noen tilfeller av barn og barnebarn på slep.

(Foto: Henrik Hildebrandt/CityConcerts.)

Stjerna ikke lenger stjerna

Al McKay skal ha sin kudos for viktige deler av Earth, Wind & Fire-diskografien, men det er ikke han som er stjerna i showet. Han leverer overbevisende gitarsolo på sin tur, har ikke blitt for gammel, men som er langt fra like imponerende som sine kollegaers.

De hyller ham opptil flere ganger fra scenen, men det kunne han likefullt gjort tilbake: Han overgår ikke sine eminente keyboardister og perkussive kollegaer. Langt ifra, der de deler konserten opp i soloer og jazzmusikalske og jammende dialoger som oppstår i det som overbevisende er her og nå.

Hvilket er godt: At selv originale Earth, Wind & Fire kan overgås. Trolig fordi at man kan lære bort det som allerede vites (om musikk også) og ikke minst utvikle det, noe vi forhåpentligvis ikke bare mener fordi at Al McKay har blitt en gammel mann, men fordi at Al McKay Allstars, markedsført som Earth, Wind & Fire, ruler!

Det er vanskelig å tro at han ville gjort en bedre jobb med sine originale kollegaer. Trolig ikke. Og det er det som gjør konserten så bra, og et nytt Earth, Wind & Fire-band verdt å oppleve.

Skuddsikker leveranse. Ingen ting å ta dem på. Låtene oppfordrer automatisk de sittende til å reise seg, og Earth, Wind & Fire er fortsatt verdt å oppleve fordi de har gitt ut noe av det vi mener er i toppsjiktet av musikk som er gitt ut noensinne, uavhengig av sympati for tilgjengelighet og barrierer som skulle ha eksistert da det kom. Da som nå: Udiskutable bangers som ikke gir rom for å tenke så mye – bare føle – til innfriende kriterier og kvaliteter en optimistisk dansemusikksjanger bør ha. Check, check, check: Rasjonelt eller ei.

(Foto: Henrik Hildebrandt/CityConcerts.)

Herlig regissert

De åpner med mindre kjente funklåter og avslutter med de mest kjente discobangerene på åpenbare encores, altså låter de later som at de må bli bedt om å spille fra et jublende publikum. Det skripterte grepet som musikere nekter å legge fra seg for å late til å gi publikum en unik opplevelse. Publikum er flotte, vittige mennesker og spiller med: Insisterer applauderende frem til bandet spiller enda en låt til. Woohoo!

Encoren var bare en liten del av det nærmest fascinerende uforskammet regisserte og koreograferte showet. I alle fall kan det virke slik i 2019, som når Earth, Wind & Fire her danser koreografert, men også nærmest leser opp replikkene fra manus som naivt publikumsfrieriende gulp:

«Som dere ser, så koser vi oss her oppe. Vær med på festen vi kommer til å ha her oppe uansett.»

Og ikke minst som når de midtveis deler publikum i to og later til å krangle om hvem som har det beste publikummet. Til høyre eller venstre for scenen?

Det er mulig vi selv har blitt for retorisk anlagte, eller bare opptatte. Dessuten ser anmeldere ser naturlig nok altfor mange konserter.

Likevel er det noe feiende flott over de utgåtte replikkene som bringer låt over til låt. Det som muligens er corny for dagens artister å si, oppfattes som en herlig protest når Earth, Wind & Fire gjør det. En herlig protest mot det nye. Det gir en opplevelse av at vi er på konsert for mange tiår siden, med replikker vi ikke lenger hører fra dagens artister, men som vi vet har blitt sagt i mange tiår.

Det samme gjelder den banale koreografien som blir danset til musikken. Det er noe herlig retro og meget kledelig til forventningene om Earth, Wind & Fire der de repeterende bevegelsene svinger synkront over scenen. Tilbakeskuende, ikke gammeldags, og bestemt, ikke tilfeldig. Så der bandet er nytt fordi det kan bli bedre på den måten, oppleves replikker og koreografier som gamle fordi det var bedre den gangen.

De avslutter den store festen med en oppfordring:

«Verden er i stor teknologisk omveltning, og for oss som musikere er det vanskelig å følge med på alt sammen. Hvordan den blir solgt. Hvordan den blir konsumert. Men lov meg en ting: At dere fortsetter å støtte live-musikk. Ingen ting overgår den.»

Touché.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2019 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.