Kunst og vitenskap i skjønn forening

Der månen er stjerna

Øystein Thorvaldsen
Øystein Thorvaldsen
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

Mennesker har beundret månen i flere tusen år. Nå kan Henie Onstad Kunstsenter by på et vitenskapelig møte med vår myteomspunnede nabo, for hvem sa at kunst ikke kan være vitenskap?

I år er det 50 år siden det første bemannede romfartøyet landet på månen. Dette feires med et mangfoldig portrett av den mystiske luna. For selv om månen kanskje ikke er så mystisk for oss den dag i dag, har den opp vært en kilde til fascinasjon, undring og historiefortelling opp gjennom.

Det er et jo et kult utgangspunkt for en kunstutstilling. Men ved første øyekast inn i utstillingsrommet kan en spørre seg om «Månen» burde funnet sted på et vitenskapsmuseum, heller enn et kunstsenter. Med store montre fylt med eldgamle bøker, og et gammelt teleskop plassert midt i rommet, legges det opp til en noe annerledes og mange hakk mer vitenskapelig enn det vi er vant med når vi oppsøker kunst.

Men hvem sa at kunst ikke er vitenskap? Kunstneres illustrasjoner og fargelegginger av det ytre rom har bidratt til vår forståelse av det hele veien. Der mennesker har latt seg fascinere av vår kjære nabo i tusener av år, er den nye utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter en nostalgisk reise i vår fortolkning av månen opp gjennom. Litt som å være på en retrospektiv utstilling, men hvor månen er stjerna.

(Foto: Henie Onstad Kusntsenter.)

Kunst og vitenskap i skjønn forening

Etter en stor suksess på Louisiana, den arkitektoniske perlen av et moderne kunstmuseum i Danmark, har utstillingen «Månen» endelig kommet til Høvikodden.

Annonse

Her fungerer kunsten som et slags alibi for ideen om at menneskeheten har ønsket seg til månen i alle tider, med den utvidede tittelen «Fra vår indre verden til det ytre rom».

Kunstsentret og utstillingen taler videre nærmest argumenterende for at de første som besøkte månen ikke var vitenskapsmenn, men kunstere.

Med alle sine beviser for dette, blir det å vandre rundt på Henie Onstad Kunstsenter i dag som en tidsreise. Og selv om det bare er månen man møter om og om igjen, viser utstillingen et mangfold som viser til en godt utforsket tematikk, og gjør det hele til en fryd å utforske og oppleve.

Halvparten av den første salen er malt sort, og en gammel kjenning blir projisert på veggen; George Méliès ikoniske eventyrfilm «Le voyage dans la lune», en reise til månen, fra 1902. Filmen antas å være en av de første innenfor science fiction-sjangeren, og følger en gruppe astronomer som reiser til månen for å utforske, men som jages bort av slemme måneboere. Med sin bruk av anti-imperalistisk satire, og nyskapende spesialeffekter for sin tid, står den seg som en klassiker som har inspirert og påvirket filmskapere i senere tid.

Mélièrs verk virker med andre ord som et naturlig, om ikke åpenbart utvalg i en utstilling som utforsker menneskers relasjon til månen.

(Foto: Henie Onstad Kunstsenter.)

Kjærlighetshistorier i månelys

Vi befinner oss fortsatt i den sortmalte delen av rommet, hvor et annet verk utmerker seg. På veggen henger det to avlange skjermer som interagerer med hverandre. Installasjonen «Io/I» (2015) er laget av Marie Kølbæk Iversen, og viser en fremstilling av planeten Jupiter og dens måne Io.

Io ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610, og er oppkalt etter den mytologiske figuren Io – en av Jupiters (som i romersk mytologi var gudenes konge) mange amorøse erobringer.

Mytene sier at på grunn av sjalusien i Jupiters konse, ble Io straffet med at hun konstant hadde en klegg som bet henne hver gang hun prøvde å ta en pause for å hvile. Io var dermed dømt til å vandre rastløst over jorden – akkurat som månen sirkulerer rundt planten sin.

Kunstneren visualiserer denne tragiske kjærlighetshistorien ved å bruke bilder av Io fra NASA sine arkiver som kildemateriale for en serie med 3D-animerte looper av Io, og fremstilles som en oppblåst, sprekkeklar og oppløsende kropp. Den vannballong-aktige månen ser ut til å stadig endre form, og samsvarer med den konstante vulkanske aktiviteten på Io. Videoverket kan sees på som Kølbæk Iversens egen hyllest til kjærlighetshistorien, hvor Jupiter kan tenkes å være på den ene skjermen, mens Io befinner seg på den andre. De kan aldri nå hverandre, en utilgjengelig kjærlighet hvor Io lever et plaget liv gjennom en rekke vulkanske utbrudd.

Det noe surrealistiske uttrykket i animasjonene oppleves magisk, men bærer også preg av noe dystert. Den spektakulære bruken av vitenskap og animasjon i en spennende blanding er givende å observere. Det visuelle formspråket bidrar til å gi oss nye fantasier om det som finnes der ute i det store mørke.

Darren Almonds «Fullmoon@Yesnaby» fra 2007. (Foto: Darren Almond)

Lyskasteren

Samleutstillingen rommer mange store navn, med hele 150 gjenstander og arbeider, og utfordrer grensene mellom kunst og vitenskap. Tidsspennet favner bredt, med alt fra originale litterære perler; fra Galileo Galilei til vår egen Morten Andesnæs sitt fotografi av månen.

Det er også interessant hvordan månens faktiske betydning for vår egen tilværelse har endret seg. Før elektrisiteten, var månen nemlig den eneste lyskilden vår på nattehimmelen. Den lyste opp for de som måtte befinne seg ute i murmelmørket. En noe glemt funksjonalitet kanskje, som kunstneren Darren Almond anvender i sine arbeider.

Ved å fotografere naturlandskaper med lang lukkertid, stativ og månelys, får vi oppleve månen som lyskaster. Fotografiene preges av en melankoli, og alt som har et snev av bevegelse i bildet får bløte kanter og tåkete former på grunn av den lange lukkertiden.

Også Rachel Rose sin videoinstallasjon «Everything is More» utmerker seg som et av de mer interessante. Her tar hun utgangspunkt i dokumentasjoner av astronauters tilvenning til jordens atmosfære, hvor tyngdekraftens sensasjon forklares. Man hører astronautene snakke om små detaljer som at man plutselig kan kjenne sin egen øreflipp, eller oppdagelsen av at armbåndsuret føles som et vektlodd. I visualiseringen til lyddokumentasjonen, bruker Rose særs poetiske bilder av farget veske, vann og oljer, som bobler og skiller seg og skaper psykedeliske mønstre. Ikke ulikt The Boyle Familys lysshow fra 60-70-tallet, som tidligere ble vist på Henie Onstad.

(Foto: Henie Onstad Kunstsenter.)

Noe amputert

En av de store forskjellene mellom utstillingen som befinner seg nå på Henie Onstad, og den som ble vist på Louisiana i fjor, er at vår versjon har blitt noe amputert.

Høvikkodden har fått en variant av måneutstillingen uten den interaktive astronautpersonlighetstesten av filminstruktør Michael Madsen, og en virtual reality-installasjon av den amerikanske avantgardekunstneren Laurie Anderson. To verk vi har lest oss opp til å se frem mot.

Anderson har i samarbeid med Hsin-Cheng Huangs skapt et VR-verk, hvor du får muligheten til å oppleve en slags variant av en psykedelisk måneferd. I VR-verdenen du trer inn i er du iført en romdrakt og kan gå rundt på månen med en skygge som til og med følger deg realistisk. Alt annet skal visst føles som en virtuell drøm, som å fly rundt i verdensrommet.

Det er jo nettopp slike verk som Henie Onstad-utstillingen mangler. Verkene som virkelig utfordrer forholdet mellom interaktiv kunst, deltakende teknologi og vitenskap. Verkene som utfordrer oss. For selv om dagens utstilling er god, er den i stor grad gjentakende for mye av det vi allerede vet.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran