QBGs nye utstilling er filosofisk fargeporno, skriver Subjekts anmelder.
Gjennom de digre utstillingsvinduene til QB Gallery skimtes et fargeparadis. KC Tidemands første soloutstilling i Norge, «Existential Extensions», behandler det schizofreniske tankeuniverset til rock’n roll-filosofen Gilles Deleuze gjennom et lekende formspråk.
Å gi de filosofiske ideene om «rhizomet» (kompleks teori om uendelige kaosstrukturer) en såpass eksplisitt plass i en såpass leken utstilling er modig gjort. Det gjør det lett for det filosofiske politiet å peke anklagende fingre. I tillegg vil de som digger lave terskler skygge banen når det lades høyakademisk skyts allerede i første setning av utstillingsteksten: «Et rhizom har ingen begynnelse eller slutt; det er alltid i midten, mellom ting, interbeing, intermezzo.»
Filosofi kan være skummelt å lese og skummelt å mene noe om; og den som ikke bærer ydmykheten synlig foran seg er intet annet enn for en dumrian å regne.
I forordet til den engelske oversettelsen av «A Thousand Plateaus» siteres Deleuze på følgende måte når han skal forklare sin omgang med de gamle tenkerne: «[…] conceiving of the history of philosophy as a kind of ass-fuck.» Dette er også en grei beskrivelse av hvordan det føles å lese Deleuzes egne filosofiske tekster.
Det er allikevel ikke nødvendig å være Deleuzenørd for å kunne nyte utstillingen. KC Tidemand holder det enkelt og nært. Pacman-labyrinter, skjeletter og reinspikka fargeporno, som utstillingen byr på, kan fenge selv de mest klønete publikummerne av oss. Estetisk kan absolutt være godt nok i seg selv, men da med ny fare for å bikke over i fint-over-sofaen-sjangeren.
Samtidig tilgjengeliggjør utstillingen små deler av et filosofisk univers som for mange ville vært utenkelig å sette seg inn i, og dette helt uten å kreve at publikummeren blir akademiker. Dette skal KC Tidemand ha honnør for. Det må være lov å kikke under skjørtene på Deleuze og like det du ser, uten dermed å måtte ta den bakfra.
Deilige fargeeksplosjoner
Serien «Techscapes» består av en rekke tegninger; strengt konstruert kartografi. En svimlende mengde rette linjer og symbolaktige former, som minner om internett og programmering gone bananas.
I serien «Skelascapes» ligger skjeletter malt klattvis på et desto mer klattvis underlag. Som henslengt søppel i skogkanten på vei til å bli overtatt av naturen, minner maleriene oss om vår egen korte livssyklus. Vi er ikke mer, vi er ikke mindre. Og snart gror det gress på knoklene og vokser blomster ut av øyehulene.
Maleriene er store, insisterende og «up in your face», men allikevel vennlige. Og hvem kan egentlig motstå skjelettmotivet? Det sirkler umiddelbart inn tankerekker vi alle er fortrolige med; om liv og død og naturens gang og så videre. Det føles som om skjelettet aldri kan bli brukt opp, om enn så bredt representert i kunstsammenheng.
Malingsklattene fra lerretene videreføres over i tredimensjonal form; i den deilige skulpturen med det litt pretensiøse navnet «Strata». Stivnede klatter med maling er puslet sammen til en kube. Fargeporno. Det kan absolutt også sies om serien «Uneven Expectations», som fusjonerer det menneskelige med det maskinelle. Fargeklattede jellybeans som lydig beveger seg i Pacman-aktige labyrinter uten start og slutt.
Deleuze i upretensiøs drakt
Å forstå filosofien til Deleuze er angivelig umulig, eller i alle fall et langtekkelig livsprosjekt. Allikevel er det noe ved ordlyden i «A Thousand Plateaus» som gjør det fristende å fantasere om Deleuze som en krysning mellom den lune tankesmeden Alfred fra Lønneberget og kaoskapteinen Sid Vicious fra Sex Pistols. Han kombinerer blytungt intellekt med leken anarkisme, lefler med populærkulturelle referanser i alle retninger og liker kaos, rotter og ugress. «Du och jag, Deleuze».
Utstillingsteksten gir en nokså nøktern beskrivelse av den uendelige kaosstrukturen «rhizome» og løfter opp problemstillinger innen vår menneskelige og mekaniske tilværelse. Tematikken føles høyst relevant i et samfunn der nettopp det virtuelle og fysiske, digitale og analoge er i ferd med å smelte sammen.
Nettopp her, i tråd med Deleuze, ligger kanskje undertonene av spyttende kritikk til det hierarkiske samfunnet og våre altfor strømlinjeformede liv, tiltrekkende formidlet av KC Tidemand.
