Selv for et trent øye kan det være vanskelig å skille mellom nordisk og russisk kunst fra det forrige århundreskiftet. Slik kan god kuratering minne oss på vår sterke kulturhistoriske relasjon til Russland, skriver Subjekts kunstredaktør.
Nå har du mulighet til å se virkelig stor russisk kunst på Munchmuseet. For med Edvard Munchs navn i seg, har Oslo kommunes nærmest forvitrende museumsbygg fått låne store verk fra det statlige Tretjakovgalleriet i Russland, noe som nå vises opp mot Edvard Munchs arbeider i den nye utstillingen på Munchmuseet: «Svaneprinsessen».
Stort møter stort, og det oppleves nærmest overveldende å bevege seg rundt i Munchmuseets nye utstilling. «Svaneprinsessen» er den første av en serie på tre med fokus på russisk kunst, der denne – og første – har fokusert på tidsperioden 1880 til 1910, det forrige århundreskiftet, som Munchmuseet-kurator Kari J. Brandtzæg kanskje ikke så tilfeldig skrev doktoravhandling om.
Godt over hundre arbeider av både nordiske og russiske kunstnere er presentert, og tett i tett henger det malerier i varierende størrelser og innramminger. En smule kaotisk, kanskje, men som reddes inn av et lekkert utstillingsdesign, som gjør det hele til en fryd å utforske.
De ulike rommene preges av elegante farger, som for anledningen er tematisk oppdelt. I vår søken etter å beskrive stemningen i lokalet, kan vi nok lande på herskapelig.
Bygger broer
Utstillingens hensikt er å sette russisk kunst i et nordisk perspektiv. I en tid hvor nyhetsbildet gjerne fremhever ulikhetene mellom oss og vår kolossale nabo i øst, ønsker Munchmuseet og Det statlige Tretjakovgalleriet i Moskva å ta oss tilbake i historien for å vise en relasjon på det mer mellommenneskelige og kulturelle nivå.
Det blir fort mye å ta innover seg. Allerede når vi vandrer rundt i utstillingens første rom. med tematikken «Bonden er den nye helten», og det andre, med temaet «Kunstnerne vender hjem». Fremstillinger av bønder, grønne landskaper, vikingskip og eldre byer sklir inn i hverandre.
For et utrent øye er det ikke åpenbart hva som er nordisk og hva som er russisk – og det er nettopp her den felles historien fremtrer, og bringer oss nærmere et naboland som vi ofte føler stor avstand til.
Kunsten vitner om en felles bakgrunn. Russiske kunstnere reiste også til land som Frankrike for å la seg inspirere. Men etter et opphold i utlandet lå det et ønske hos både nordiske og russiske kunstnere å finne tilbake til deres opphav, gjennom utforskning av fenomener som folkekunst, myter, legender og gammel byggeskikk.
Eventyrlig kunst
Det er med nysgjerrighet og fascinasjon at vi beveger oss videre inn i lokalet. Den russiske kunstneren Jelena Polenova leder oss inn i det som har fått navnet «Eventyrrommet», med sine yndige blomstermaleri hengende langs veggen.
Rommet vi trer inn i oppleves som en fortelling om hvordan nordiske og russiske kunstnere simultant utviklet et mer dekorativt uttrykk, med interesse for myter og folkeeventyr.
Polenova er sterkt representert i utstillingsrommet, og man skjønner at hun har hatt en eminent rolle i den russiske kunsthistorien. At hun også er satt i dialog med store, norske kunstnere som Gerhard Munthe, Teodor Kittelsen og Erik Werenskiold, forsterker dette inntrykket. I likhet med dem, satte også hun form og farge på kjente eventyrfortellinger.
I sin tid brøt hun med realismen, og ble en pioner innen utviklingen av en russisk variant av art nouveau, eller jugendstil – denne dekorative stilen preget av svungende linjer særlig inspirerte av blomster og planter.
Vi ser utviklingen hennes fra en direkte og fortellende form i små eventyrillustrasjoner, til et enklere og ornamentalt uttrykk hvor eventyrfortellingen ligger mer latent. Særlig fremtrer dette i det vakre bilde «Ildfuglen» fra 1898, basert på en legende om en fugl hvis fjær gir lykke og fremgang. Fuglen smelter inn i bakgrunnens dekorative detaljer og kalde blå- og gråtoner, og bærer preg av en mystikk som korresponderer med resten av rommet.
Hyllest til nord
«Eventyrrommet»s mylder av dekorative fremstillinger av myter og legender, brytes av monumentale skildringer av jordas nordligste områder. Bølgene i Konstantin Korovin sitt verk «Fiske på Murmanhavet» fra 1896 slår mot oss når vi entrer neste rom.
Menn i båter kjemper mot havets ekstreme krefter. I bakgrunnen skimter man isbreer, og havets aggressive og kalde fremstilling frembringer på mange måter de samme følelsene det virkelige havet kan – følelsen av å være liten og skjør.
Korovins naturskildringer er storslagne, og gjør seg godt i rommet som har fått den passende tittelen «Lengselen mot nord». Veggenes kjølige farge bygger opp under arbeidenes nordlige lys og vakre fremstillinger av vinterlandskap, som er skildringer fra kunstnerens egen reise i nordområdene.
Det er altså ikke mangel på imponerende kunstverk å oppleve når kunstinstitusjoner som Munchmuseet og Tretjakovgalleriet slår seg sammen. Sammensetningen av nordiske og russiske kunstnere vitner om et møysommelig arbeid, og åpner for en spennende dialog i en tid hvor det føles høyst nødvendig.
«Svaneprinsessen» er absolutt en utstilling som verdt å få med seg. Men sett av litt ekstra tid, og ta deg en kaffe i kaféen etterpå, for museumsryggen trykker på i det man litt svimlende trer ut av kunstlabyrinten.
