Høydepunktene oppsummert

Dette er Bylarm-artistene du kommer til å se mer av

Bransje- og nykommerfestivalen Bylarm skal presentere nye nordiske navn. Dette er artistene som gjorde størst inntrykk.

Årets Bylarmfestival har bydd på mange gode, lengre og kortere øyeblikk.

Fra 16-åringer som rapper om å poppe Paracet, til et fjetrende elektronisk zen-rike for hjelm og sjel. Bylarm er en herlig Twist-pose med mye rart i.

Vi har hatt mange gode stunder, men de beste konsertminnene, eller kanskje de beste sjokoladene fra Twist-posen, er pene gutter, rock som brenner, Bylarms yngste, sør-londonske rhymes og tacobitches.

Tacobitch hører hjemme på Astrup Fearnley, skriver Subjekts anmeldere. (Foto: Helge Brekke)

Tacobitch

Bandet hører hjemme på Astrup Fearnley

Tacobitch er de maskekledde anarkistene som tok hele by:Larm med storm. Techno og rock koreografert dans, finlandshetter og et lydbilde som kan sies å ikke passe inn med resten av programmet. Det var nok derfor det var så forbanna fett. I kjelleren på Revolver var det på ingen måte plass til bitchene, men danserne pløyet seg ut på gulvet med Miley Cyrus-aktige tunger ut fra maskene sine, mens bandet spilte høyoktan hard klubbmusikk preget av tunge trommer, bombarderende synther og samples. Nesten som et lite gerilja-angrep. Ingen så Tacobitch komme, og ingen som så de kommer til å glemme det heller.

Georgia

Georgia gjorde alt helt selv, hun!

Briten med de store krøllene hadde drøye tekniske problemer før settet kunne begynne på Ingensteds. Det var verken lyd i trommemaskiner eller drumpads, og den store symbalen var faretruende løs. Et skummelt frampek, men Georgia leverte til slutt som et fyrverkeri av rang. Hva skal man kalle det? Kanskje retro-house i popformat. Med et imponerende sett av trommelyder, synther og andre ting man kan slå på, ganske imponerende til hun alene å være på Ingensteds’ scene. Et live-house-konsept med dype trommer og tung bass. Det har en smittsom 80-talls-vibe over seg. Sorgfri dansemusikk som låter distinkt britisk. Har vi glemt å nevne at hun også er en dyktig vokalist? Som fryktet blir det en alvorlig symbal-glipp mot slutten av settet. Den flyr av stativet. Men Georgia håndterer det med stoisk ro og fortsetter settet som ingen så noe som helst. Proff og kul.

Jez_Ebel leverte selvsikkert og intimt, skriver Subjekts anmeldere. (Foto: Helge Brekke.)

Brenn

Sees på Roskilde, da

Det er et utfordrende rom å skulle stille med brølende og brennende purung rock, kanskje spesielt når det er første gang. Men etter en smått nervøs start, skjærer vokalist Edvard Smiths røst gjennom det mektige kirkerommet, og drar deg tilbake i tid, til deg sjæl som 17 år. På Roskilde, kanskje, eller til en eller annen ting du opplevde for første gang. Live er Brenn heldigvis bedre enn i Spotify-format: En befriende ungdommelig energi og rastløshet manifesteres av bandets helhjerta dedikasjon og tekniske presisjon. Legg til deres smart danderte, catchy låter, putt på deres sårbare og autentiske tekster, og Brenn kan skilte med den der rockpakka du har gått og venta på i snart et tiår. Sees på Roskilde-gigen deres i juli?

Jez_Ebel

Selvsikkert og intimt på Revolver

På et tettpakket Revolver leverer Jez_Ebel et fryktløst sett bestående av minimalistiske beats, en DJ og henne selv. De intime tekstene, presentert gjennom en myk, dyp, varm og stødig stemme. Hva Jez_Ebel skal gjøre videre for å bygge på det hun har, blir spennende å følge med på. I takt med stigende popularitet, vil fansen uungåelig ha noe mer. DIY-produksjonene og SoundCloud-tilværelsen har vekket interessen, men nå har hun manges oppmerksomhet. Forhåpentligvis kommer fortsettelsen på en festivalscene til sommeren.

Pen Gutt

Pent og mørkt på Blå

Det ikke er lett å være original for tiden, men på Blå blir ikke Pen Gutt en hvemsomhelst generisk rap-mann. Han manifesterer seg selv som en slags dark Cezinando, en for klubb-kjelleren, for grublerne, de med litt mer livserfaring. Som de gamle menna med vom og skjegg, de som tviholder på ølen og Mono-en sin. Litt som Egon Holstad ranta om tidligere samme dag, i en debatt om døende klubber. Pen Gutt er som en gammel sjel putta i en guttekropp. En som griner litt oftere, og holder det mer nede. På Blå utviste han sterk selvbevissthet og tilstedeværelse, han innehar stilen og selvtilliten for å eie sin persona. Han avslutter også det hele på skreddersydd og pent vis: Ved å brette seg ut som en laidback flaggermus på et hav av hender som lar ham crowdsurfe ut i natta med oss.

Flohio. (Foto: Helge Brekke)

Flohio

Drepte det på Blå

Funmi Ohiosumah, alias Flohio setter standarden høyt ved å bare «drepe» alt inne i bunkeren på Blå denne kvelden. Industriell klubb-estetikk pakkes inn hennes intelligente tekster på en herlig måte, men det er hennes flow og djevelsk tilfredstillende prescense som gir det store utslaget. Leveringer som er ti ganger bedre live, enn det meste annet undertegnede har sett av nye opphypede «up and coming»-rappere fra det store utland i det siste som aller helst tyr til singback og gjør termen «live-format» til et eneste stort spørsmålstegn. Her står Flohio som et friskt og sårt trengt oppbrudd med en dårlig trend.

Master Oogway

Absurd sammensurium. Eller bare jazz, baby

Kafé Hærverk var et absurd sammensurium da Master Oogway inntok den vesle scenen. Med trommesett, kontrabass, saksofon og gitar var det ikke plass til noe mer i det hele tatt, men de kule jazzkattene passet på at den ubehagelige nærheten til alle rundt var verdt det. Frijazzerne som har tatt navnet sitt etter kung fu-mester Oogway, fra filmuniverset Kung Fu Panda, utviser en absurd presisjon på sine respektive instrumenter. Uttrykket er det mest rocka undertegnede har sett på en jazzkonsert på en lang stund, det er nærmest utmattende med så mange inntrykk fra de fire solistene som flekser med alt de har en hel halvtime. Det virket også som de imponerte Audun Vinger, selv om det er umulig å vite hva mannen tenker. Men tilsynelatende. Samme det, vi digga.

Konradsen. (Foto: Helge Brekke)

Konradsen

Triveligste Bylarm-øyeblikket går til …

Det var sakral pinsemenighetstemning allerede, mye mulig fordi festivalpublikumet var slitne etter tre lange dager med konserter rundt midnatt på Bylarm siste kveld. Vokalist og frontkvinne Jenny Marie Sabel briljerte med sin særegne, vakre vokal, og sammen med fullt band, inkludert blåserekke, er lørdagens konsert et av Bylarms peneste øyeblikk, noe som topper seg med låta «Baby Hallelujah» og en unektelig sterk frelse av vår som kryper oppover ryggen. Takk!

Machomayne

Han kan være fremtiden

Aldri har vi sett en 14-åring mer varm i trøya. I en frekk lue og noen raske shades på Melahuset, leverer Machomayne bars over beats, bedre enn mange av sine eldre kollegaer. Han er for ung til å ha funnet sin egen identitet. så stilen, flowen og bevegelsene, ser lånte ut fra ulike inspirasjonskilder fra hjembyen. Men assimileringen er perfekt. Han er tross alt bare 14, noe som dermed gjør det naturlig å rappe om SFO, fidget-spinners og at han sniffer bruspulver. Vel, det kaller man vel dopet også, men sånn lovlig bruspulver. Gode rappere rapper om det de kjenner til og hva hverdagen går i. Hverdagen til unge MachoMayne har fortsatt leggetid, lekser og Red Bull.

Girson Diaz, en tredjedel av A-Laget og Bergen-los, kunne forresten informere Subjekt om at den unge rapperen har planlagt karrieren i lang tid fremover og at dette bare er begynnelsen. Så se opp for 14 år gamle MachoMayne, som allerede har rukket å bli signert på NMG/G-Huset, levere vers på «Struttar Som En Struts» med Store P, og blant annet varmet opp for Cezinando, Kamelen og Kjartan Lauritzen.

Nyheter