Kunsthistorien er full av menn, men det er ikke nødvendigvis sannheten. I 1971 skrev kunsthistoriker Linda Nochlin om dette, i det banebrytende essayet «Why Have There Been No Great Women Artists?». Essayet har lagt grunnlag for feministisk kunsthistorie og -teori.
Her tar Nochlin til orde for at det ikke har eksistert kvinnelige motsvar til de store mannlige mesterne. Dette skyldes imidlertid ikke de individuelle kvinnenes mangel på talent eller vilje, men snarere at de institusjonelle rammene har hindret kvinner fra å utvikle seg til store kunstnere.
Artikkelen hadde ikke som hensikt å bevise at det ikke har eksistert store kvinnelige kunstnere, derimot ville Nochlin peke på hvilke strukturer som må endres for at kvinnelige og mannlige kunstnere skal ha like gode forutsetninger for å lykkes som kunstnere.
I en serie tekster fremover, ønsker vi å trekke fram kunsthistoriens kvinnelige unntak. Kunstnere som, på tross av sitt kjønn, var store, og lagde stor kunst. Det er selvfølgelig mange nok til at vi kan skille dem kategorisk, og begynne med europeisk renessanse og barokk. Her er seks kvinnelige kunstnere du må kjenne til.
Les også: Kunsthistoria skriver om den mannstunge kunsthistorien
Properzia de’ Rossi
Properzia de’ Rossi (1490-1530) var en italiensk billedhugger som levde under renessansen. Som veldig mange andre kvinnelige kunstnere var de’ Rossi født inn i en kunstnerfamilie. Uavhengig av dette, måtte hun kjempe for å gjøre karriere som skulptør.
Hun fikk imidlertid plass som læring under den anerkjente billedhuggeren Marcantonio Raimondi, hvor hun fikk muligheten til å utvikle teknikk og uttrykk.
Til tross for mannlige konkurrenter, fikk de’ Rossi oppdrag om å skape flere relieffer til vestfasaden på San Petronio-kirken i Bologna. Blant disse finner vi «Josef og Potifars hustru», et klassisk motiv hvor Josef forsøker å rømme fra den egyptiske livvaktsjefens kone, som prøver å forføre ham.
Properzia de’ Rossi er den eneste kvinnen som nevnes i Giorgio Vasaris første utgave av «De ypperste italienske arkitekters, maleres og billedhuggeres liv», som ble utgitt 1550 og regnes som den første kunsthistorieboka i Vesten.
Sofonisba Anguissola
I den andre utgaven av Vasaris bok, er ikke de’ Rossi lenger eneste kvinne. Her trekkes også Sofonisba Anguissola (cirka 1532-1625) fram. I motsetning til de fleste andre kvinnelige kunstnere fra sin samtid, var Anguissola ikke fra et kunstnerhjem, derimot et adelig et.
Anguissola viste tidlig talent for maleri, noe faren hennes oppmuntret henne til å fortsette med. I 1554 reiste Anguissola til Roma, hvor hun gjennom en kunstnervenn ble introdusert for Michelangelo, som de neste to årene virket som hennes uformelle læremester.
I motsetning til sine mannlige kollegaer, fikk Anguissola ikke mulighet til å studere nakne kropper gjennom aktmaleri. Dette medførte at hun konsentrerte seg om halvfigursportretter. Blant hennes mest kjente verk er flere selvportretter, samt et maleri av tre av hennes småsøstre som spiller sjakk.
Hun mottok langt høyere anerkjennelse i sin egen levetid enn det som var å forvente for en kvinnelig kunstner på 1500-tallet. I 1560 ble hun en del av det spanske hoffet, som hoffkvinne for dronningen og hoffmaler.
Les også: Kunsthistoria skriver om den mannstunge kunsthistorien
Lavina Fontana
Tilfelles med Anguissola, malte også Lavina Fontana (1552-1614) i all hovedsak portretter. Fontana var datter av kunstneren Prospero Fontana, som var hennes læremester.
Hun var den første kvinnen som malte aktmotiver, muligens med nakne modeller som sto for henne. Mest kjent er imidlertid hennes bilder av overklassens kvinner, blant disse er et portrett av adelskvinne Bianca degli Utili Maselli og hennes seks barn.
Fontana fikk så stor kommersiell suksess at hennes ektemann, Gian Paolo Zappi, ga avkall på sin egen kunstnerkarriere for å ta seg av parets 13 barn.
I 1603 ble hun, og familien, invitert til å bli en del av det pavelige hoff av pave Klemens VIII. Fontana ble værende i Roma, også etter Klemens VIIIs død i 1605. Hun opplevde stor suksess, og fikk blant annet æren av å male et portrett av Klemens VIIIs etterfølger, pave Paul V.
Artemisia Gentileschi
En av kunsthistoriens mest kjente kvinner, Artemisa Gentileschi (1593-1653), gikk som Fontana, i lære hos sin far.
Kunstneren Orazio Lomi, Gentileschis far, var en av barokkmesteren Caravaggio sine første følgere. Caravaggios stil skulle også bli avgjørende for Gentileschi, selv om hennes malerstil er noe mindre dramatisk av Caravaggios.
Allerede som 17-åring malte Gentileschi «Susanna og de eldre». Et massivt oljemaleri med bibelsk motiv. Bibelen forteller historien om vakre Susanna som bader alene i sin hage, når to eldre menn går forbi. De eldre mennene truer Susanna og sier de vil beskylde henne for horeri, dersom hun ikke har sex med dem. Susanna nekter.
Gentileschi hadde ikke mulighet til å delta i aktklasser, men det råder ingen tvil om at hun hadde gjort nærgående studier av nakne kvinnekropper. Gentileschis Susanna er en av de mest realistiske malte, nakne kvinnene fra 1600-tallet.
Det tok lang tid før Gentileschi fikk den anerkjennelsen hun fortjener, men i dag regnes hun som en av barokkens mest progressive kunstnere.
Nasjonalmuseets maleri «Den angrende Maria Magdalena» er tilskrevet Gentileschi. Maleriet er å finne i den faste utstillingen på Nasjonalgalleriet.
Clara Peeters
Clara Peeters (1594-1658) var en flamsk-belgisk maler. Hun arbeidet i hovedsak med stillebenmotiver, det vil si malerier som gjennom blant annet blomst- og matmotiver tematiserer livets gang.
Det finnes minimalt med informasjon om Peeters liv, men hun er likevel å regne som en av de mest innflytelsesrike kunstnerne i Flandern på begynnelsen av 1600-tallet. Hun anses også som den første viktige kvinnen innen nederlandsk gullaldermaleri.
Fokuset på stillebenmaleri var ikke uvanlig blant kvinnelige kunstnere, som hadde bedre forutsetninger for å lykkes her enn i malergenre som inkluderte mennesker. Dette skyldes den åpenbare manglen på mulighet til å studere nakne kropper på lik linje med sine mannlige kolleger.
Peeters mest kjente bilder er hennes blomster- og frokostmotiver, men hun malte også et vanitas-bilde med en kvinne, som antagelig er et selvportrett. Et av Peeters flotteste malerier er et stilleben med nøtter, pretzel og blomster fra 1611. Ved nærmere øyesyn kan man også her se kunstneren selv, reflektert i metallet på tekannen som er plassert til høyre i motivet.
Judith Leyster
Også Judith Leysters (1609-1660) utdanningsforløp er ukjent. Hun var muligens elev av den samtidige kunstneren Frans Hals, som for ettertiden skulle få æren for noen av hennes aller beste malerier.
Først i 1893 ble de første maleriene tilskrevet Leyster, frem til dette hadde man antatt de var malt av Hals eller Leysters ektemann Jan Miense Molenaer.
Leyster lagde primært sjangermalerier, det vil si mindre malerier med et hverdagslig motiv. Leysters malerier viser gjerne scener hvor folk spiller ulike musikkinstrumenter, som i «Gutt med fløyte» som finnes i Nationalmuseet i Stockholms samling.
Det mest kjente av Leysters malerier er nok likevel hennes selvportrett fra 1635. Her viser Leyster seg selv mens hun maler, tydelig avslappet og trygg på sitt eget talent.
Les også: Kunsthistoria skriver om den mannstunge kunsthistorien
