Kunsthistoria

Kvinnelige kunstnere har ikke manglet talent eller vilje

Det er snarere de institusjonelle rammene som har hindret kvinner fra å utvikle seg til store kunstnere, skriver Una Mathiesen Gjerde. Her er seks kvinnelige kunstnere du bør kjenne til fra 1500- og 1600-tallet.
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
Saken er Kunsthistoriker Una Mathiesen Gjerde anbefaler kvinnelige kunstnere du bør vite om.

Kunsthistorien er full av menn, men det er ikke nødvendigvis sannheten. I 1971 skrev kunsthistoriker Linda Nochlin om dette, i det banebrytende essayet «Why Have There Been No Great Women Artists?». Essayet har lagt grunnlag for feministisk kunsthistorie og -teori.

Her tar Nochlin til orde for at det ikke har eksistert kvinnelige motsvar til de store mannlige mesterne. Dette skyldes imidlertid ikke de individuelle kvinnenes mangel på talent eller vilje, men snarere at de institusjonelle rammene har hindret kvinner fra å utvikle seg til store kunstnere.

Artikkelen hadde ikke som hensikt å bevise at det ikke har eksistert store kvinnelige kunstnere, derimot ville Nochlin peke på hvilke strukturer som må endres for at kvinnelige og mannlige kunstnere skal ha like gode forutsetninger for å lykkes som kunstnere.

I en serie tekster fremover, ønsker vi å trekke fram kunsthistoriens kvinnelige unntak. Kunstnere som, på tross av sitt kjønn, var store, og lagde stor kunst. Det er selvfølgelig mange nok til at vi kan skille dem kategorisk, og begynne med europeisk renessanse og barokk. Her er seks kvinnelige kunstnere du må kjenne til.

Annonse

Les også: Kunsthistoria skriver om den mannstunge kunsthistorien

Properzia de’ Rossi, «Josef og Potifars hustru» fra 1520-tallet. (Foto: Wikimedia Commons.)

Properzia de’ Rossi

Properzia de’ Rossi (1490-1530) var en italiensk billedhugger som levde under renessansen. Som veldig mange andre kvinnelige kunstnere var de’ Rossi født inn i en kunstnerfamilie. Uavhengig av dette, måtte hun kjempe for å gjøre karriere som skulptør.

Hun fikk imidlertid plass som læring under den anerkjente billedhuggeren Marcantonio Raimondi, hvor hun fikk muligheten til å utvikle teknikk og uttrykk.

Til tross for mannlige konkurrenter, fikk de’ Rossi oppdrag om å skape flere relieffer til vestfasaden på San Petronio-kirken i Bologna. Blant disse finner vi «Josef og Potifars hustru», et klassisk motiv hvor Josef forsøker å rømme fra den egyptiske livvaktsjefens kone, som prøver å forføre ham.

Properzia de’ Rossi er den eneste kvinnen som nevnes i Giorgio Vasaris første utgave av «De ypperste italienske arkitekters, maleres og billedhuggeres liv», som ble utgitt 1550 og regnes som den første kunsthistorieboka i Vesten.

Sofonisba Angussola, «Lucia, Minerva og Europa Anguissola Spiller Sjakk» (1955). (Foto: Poster.us.com)

Sofonisba Anguissola

I den andre utgaven av Vasaris bok, er ikke de’ Rossi lenger eneste kvinne. Her trekkes også Sofonisba Anguissola (cirka 1532-1625) fram. I motsetning til de fleste andre kvinnelige kunstnere fra sin samtid, var Anguissola ikke fra et kunstnerhjem, derimot et adelig et.

Anguissola viste tidlig talent for maleri, noe faren hennes oppmuntret henne til å fortsette med. I 1554 reiste Anguissola til Roma, hvor hun gjennom en kunstnervenn ble introdusert for Michelangelo, som de neste to årene virket som hennes uformelle læremester.

I motsetning til sine mannlige kollegaer, fikk Anguissola ikke mulighet til å studere nakne kropper gjennom aktmaleri. Dette medførte at hun konsentrerte seg om halvfigursportretter. Blant hennes mest kjente verk er flere selvportretter, samt et maleri av tre av hennes småsøstre som spiller sjakk.

Hun mottok langt høyere anerkjennelse i sin egen levetid enn det som var å forvente for en kvinnelig kunstner på 1500-tallet. I 1560 ble hun en del av det spanske hoffet, som hoffkvinne for dronningen og hoffmaler.

Les også: Kunsthistoria skriver om den mannstunge kunsthistorien

Lavina Fontana, «Portrett av Bianca Degli Utili Maselli og hennes seksbarn» (tidlig 1600-tall). (Foto: Southeby’s.)

Lavina Fontana

Tilfelles med Anguissola, malte også Lavina Fontana (1552-1614) i all hovedsak portretter. Fontana var datter av kunstneren Prospero Fontana, som var hennes læremester.

Hun var den første kvinnen som malte aktmotiver, muligens med nakne modeller som sto for henne. Mest kjent er imidlertid hennes bilder av overklassens kvinner, blant disse er et portrett av adelskvinne Bianca degli Utili Maselli og hennes seks barn.

Fontana fikk så stor kommersiell suksess at hennes ektemann, Gian Paolo Zappi, ga avkall på sin egen kunstnerkarriere for å ta seg av parets 13 barn.

I 1603 ble hun, og familien, invitert til å bli en del av det pavelige hoff av pave Klemens VIII. Fontana ble værende i Roma, også etter Klemens VIIIs død i 1605. Hun opplevde stor suksess, og fikk blant annet æren av å male et portrett av Klemens VIIIs etterfølger, pave Paul V.

Artemisia Gentileschi, «Susanna og de eldre» (1610). (Foto: Wikimedia Commons.)

Artemisia Gentileschi

En av kunsthistoriens mest kjente kvinner, Artemisa Gentileschi (1593-1653), gikk som Fontana, i lære hos sin far.

Kunstneren Orazio Lomi, Gentileschis far, var en av barokkmesteren Caravaggio sine første følgere. Caravaggios stil skulle også bli avgjørende for Gentileschi, selv om hennes malerstil er noe mindre dramatisk av Caravaggios.

Allerede som 17-åring malte Gentileschi «Susanna og de eldre». Et massivt oljemaleri med bibelsk motiv. Bibelen forteller historien om vakre Susanna som bader alene i sin hage, når to eldre menn går forbi. De eldre mennene truer Susanna og sier de vil beskylde henne for horeri, dersom hun ikke har sex med dem. Susanna nekter.

Gentileschi hadde ikke mulighet til å delta i aktklasser, men det råder ingen tvil om at hun hadde gjort nærgående studier av nakne kvinnekropper. Gentileschis Susanna er en av de mest realistiske malte, nakne kvinnene fra 1600-tallet.

Det tok lang tid før Gentileschi fikk den anerkjennelsen hun fortjener, men i dag regnes hun som en av barokkens mest progressive kunstnere.

Nasjonalmuseets maleri «Den angrende Maria Magdalena» er tilskrevet Gentileschi. Maleriet er å finne i den faste utstillingen på Nasjonalgalleriet.

Clara Peeters, «Stilleben med nøtter, pretzel og blomster» (1611). (Foto: Wikimedia Commons.)

Clara Peeters

Clara Peeters (1594-1658) var en flamsk-belgisk maler. Hun arbeidet i hovedsak med stillebenmotiver, det vil si malerier som gjennom blant annet blomst- og matmotiver tematiserer livets gang.

Det finnes minimalt med informasjon om Peeters liv, men hun er likevel å regne som en av de mest innflytelsesrike kunstnerne i Flandern på begynnelsen av 1600-tallet. Hun anses også som den første viktige kvinnen innen nederlandsk  gullaldermaleri.

Fokuset på stillebenmaleri var ikke uvanlig blant kvinnelige kunstnere, som hadde bedre forutsetninger for å lykkes her enn i malergenre som inkluderte mennesker. Dette skyldes  den åpenbare manglen på mulighet til å studere nakne kropper på lik linje med sine mannlige kolleger.

Peeters mest kjente bilder er hennes blomster- og frokostmotiver, men hun malte også et vanitas-bilde med en kvinne, som antagelig er et selvportrett. Et av Peeters flotteste malerier er et stilleben med nøtter, pretzel og blomster fra 1611. Ved nærmere øyesyn kan man også her se kunstneren selv, reflektert i metallet på tekannen som er plassert til høyre i motivet.

Judith Leyster, «Gutt med fløyte» (1630-tall). (Foto: Nationalmuseum).

Judith Leyster

Også Judith Leysters (1609-1660) utdanningsforløp er ukjent. Hun var muligens elev av den samtidige kunstneren Frans Hals, som for ettertiden skulle få æren for noen av hennes aller beste malerier.

Først i 1893 ble de første maleriene tilskrevet Leyster, frem til dette hadde man antatt de var malt av Hals eller Leysters ektemann Jan Miense Molenaer.

Leyster lagde primært sjangermalerier, det vil si mindre malerier med et hverdagslig motiv. Leysters malerier viser gjerne scener hvor folk spiller ulike musikkinstrumenter, som i «Gutt med fløyte» som finnes i Nationalmuseet i Stockholms samling.

Det mest kjente av Leysters malerier er nok likevel hennes selvportrett fra 1635. Her viser Leyster seg selv mens hun maler, tydelig avslappet og trygg på sitt eget talent.

Les også: Kunsthistoria skriver om den mannstunge kunsthistorien

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar