Ora The Molecule var et av bandene som gjorde stort inntrykk på det norske konsertpublikummet under Bylarm. Det internasjonale bandet, men med norsk vokalist, hadde aldri spilt i Norge før.
– Dypt inni meg har jeg fryktet klisjéen om den norske janteloven, innrømmer Way.
– Jeg ser for meg at janteloven har tatt bolig i enhver norskfødt, og at den for alltid vil hindre nordmenn i å slippe seg løs til følelsene under en konsert. Men jeg håper jeg tar feil, sier hun.
Dette sier Way noen uker før sin første Norgeskonsert. Subjekt traff nemlig bandet tidligere i år, da Ora The Molecule spilte på Point Ephémère i Paris, midt under sin Europaturné som oppvarming for det virale elektronikabandet Poolside.
– Heldig
Nora Way flyttet fra Gamlebyen i Oslo til Los Angeles etter videregående. I motsetning til mange andre som hadde prøvd før henne, jobbet hun seg inn mot et hektisk liv i musikkbransjen i LA, og fikk jobb som låtskriver i plateselskapsgiganten Warner Music.
Siden har hun flyttet til Spania, og med britisk management, Nerve, som blant annet har brakt frem artister som technogudinnen The Black Madonna og rockprinsessen Eliot Sumner.
– Jeg har vært veldig heldig, legger hun til.
Sympatisk. Nå arbeider hun fulltid for å følge sin egen banddrøm som vokalist i Ora The Molecule.
Bandet, som ble startet av norske Nora, har blitt en internasjonal trio med slovakisk trommis og tysk keyboardist. Det startet smått i LA; utviklingen av et elektronisk lydbilde mellom syre og mykere synth, med elementer av 70-tallspop, folkemusikk og what not. The Knife møter Fleetwood Mac, på en måte.
– Eller, altså, jeg flyttet jo først til LA for å hilse på min biologiske guatemalske-amerikanske familie.
– Å?
– Der endte jeg i grunnen opp som en pingpong-ball mellom svært forskjellige miljøer, forteller hun.
Samtidig begynte hun å ta musikken på alvor.
– I stor kontrast med erfaringene fra Norge, fikk jeg faktisk mer mot og motivasjon av den amerikanske kulturen. Den ville entusiasme rundt å satse på et musikalsk uttrykk, sier hun.
Way kan også fortelle om et helt annet arbeidstempo og press. Noe hun gikk lei av.
Baner sin egen vei
– Det stressfylte LA-livet er heldigvis over, sier hun.
Nå har hun Nora Way endelig mer tid til å produsere sanger, og på sine helt egne premisser. Deres siste låtslipp, «Samurai» (2019), handler om nettopp det. En elektronisk kraftsalve hvor bandet tar et oppgjør med momentene som tar drømmene fra en. Som tiden du mister fra å gjøre det du ønsker å gjøre i livet, forteller Way, som skrev låta etter å ha lest en artikkel om syriske kvinner i fengsel:
– Der var det snakk om klare ytre undertrykkelser, og det er ikke helt sammenlignbart. Men artikkelen fikk meg til å tenke på ulike former for undertrykkelse, og låta diskuterer tematikken på en mer abstrahert måte. Undertrykkelse eksisterer overalt, også inni oss selv, som psykisk destruktivitet, sier hun.
– Hvordan har det rammet deg?
– Det kan være avhengighet, slaviske tanker, ansvarsfølelse og angst. Alt mellom himmel og jord som kan tilsløve virkeligheten og hindre opplevelsen av det gode livet. Det er viktig for meg å skrive musikk som både er god for øret, men som også kan ha et slags budskap, sier hun.
I «Sugar», en mer syrete synthpop-låt, tar Ora the Molecule et oppgjør med den tidens ånd om alltid å ville ha noe mer. Det å aldri bli fornøyd. Det virker som at låta er et oppgjør som bandmedlemmene har tatt med seg fra presset i LA, etter at de flyttet til roligere Granada i Spania.
181 innbyggere
I Granada lever bandet det gode livet. Nora Way har fått med seg både trommis Sju Smatanova fra Slovakia og keyboardist Jan Blummentrath fra Tyskland med seg på reisen. De bor sammen i en liten landsby utenfor Granada i Spania, nærmere bestemt Salares, en by på ti kvadratkilometer med 181 innbyggere, ifølge Google.
De kaller det Kardemommebyen. En landsby i dramatisk kontrast til turnélivet:
– Det er skremmende å slippe låter man har brygget frem i trygge og lune omgivelser, og som attpåtil kun har vært fremført for gatehunder og noen tannløse landsbybeboere, ler Way.
Hun fortsetter:
– Nå skal det fremføres til et kritisk London-publikum som gleder seg til å se Poolside, og som egentlig kunne vært oss foruten.
– Nå er du vel ganske kjip mot deg selv?
– Ja, for samtidig føles det rart å bli bedt om å signere t-skjorter hos folk etter showene våre, sier hun.
Tiden vil vise
På spørsmål om å beskrive deres musikalske identitet, mener hun at Ora The Molecule best kan beskrives som pop. Først og fremst grunnet det melodiske elementet.
– Men det er jo et veldig vidt begrep. Utenom vokalen, føler jeg at sangene våre hopper mellom sjangre, og ikke tar særlig hensyn. Du hører retro synth, disco, ballade, techno og «coffee shop». Franske, spanske, italienske, norske og britiske lyder, sier hun.
Og med inspirasjon fra Gamlebyen, Los Angeles, London og Salares, og både norske, tyske og slovakiske medlemmer, er det kanskje ikke så lett å sette fingeren på hvor lyden kommer fra.
– Vi finner inspirasjon overalt, men spesielt hos mennesker vi møter, og noen ganger dyr. Alt som har en sårbar og litt søt måte å forholde seg til virkeligheten på. Fra misforståelser og kronglete tolkninger til faktuelle nyhetsartikler, avslutter hun.
– Hvor i verden befinner dere dere om fem år?
– Sju vil finne en romersk kone og være gravid og bo i Roma. Jan vil bo i Paris, og jeg vil flytte til landsbygda et sted på vestlandet i Norge og ha griser og ponnier som kjæledyr.
– Nå har jeg adoptert hunden Olive, så hvor enn hun liker seg, flytter jeg. Men vi kommer antageligvis til å bo i en liten turne-van og leve på bønner på boks i en god stund fremover, avslutter hun.
