Møt Heinzerling, han er fet

Forsvarer sin posisjon som internasjonal kunstnerfavoritt

Yngve Holens nye utstilling er et godt svar på hvorfor rike privatsamlere verden rundt sikler etter verk fra den norsk-tyske 37-åringen, men også for hvorfor Holen er relevant for oss vanlig dødelige.

I det vi entrer en av de to såkalte overlyssalene på Kunstnernes Hus, møtes vi av et stirrende blikk fra et par lysende, ildsinte, alienaktige og blodrøde øyne. Og raskt har Yngve Holen evnet å fenge oss, nærmest mysende i nysgjerrighet over et sett med bremselys fra en hvilken som helst bil.

Yngve Holen er nemlig en sånn der samtidskunstner som gir kunstkonservative tradisjonsromantiske grunn til å savne gamledager. Foreldrene våre til å spørre seg «Hvorfor er dette kunst?» og museumsverter til å svare langt om kanskje ingenting.

Yngve Holen gjør seg godt i overlyssalen på Kunstnernes Hus, skriver Subjekts anmeldere. (Foto: Kunstnernes Hus.)

Dødt og levende

Den 37 år gamle kunstneren er født og arbeider i Tyskland. Men med sitt store internasjonale gjennombrudd og favorisering i samtidskunstverdenen, slutter vi ikke å kalle ham norsk.

Få andre norske kunstnere kan sies å ha slått gjennom på samme måte; fra Palais de Tokyo i Paris, gjennom de største og viktigste kunstbiennalene som Basel og Frieze, og til de ikoniske overlyssalene på Kunstnernes Hus. I en kunstverden hvor man er «ung og lovende» til man dør, er det vanskelig å favne norsk-tyske Holen-Heinzerling med et stilig begrep.

På Kunstnernes Hus viser han for anledningen en rekke gjenkjennbare elementer og objekter, men i oppskalerte, forvridde, oppdelte eller på andre måter modifiserte former som får dem til å minne om noe organisk og levende. Verk som har gjort ham til yndlingen blant rike internasjonale privatsamlere, men også blant alminnelig dødelige som oss.

Hvorfor?

Slik disse baklyktene er plassert i øynes høyde, minner de om en utenomjordisk, men gjenkjennelig skapning. Vi tenker på E.T., som sikkert bunner i mangel på andre scifi-referanser, men også i at disse øynene har fått et ganske yndig uttrykk.

Gjennomgående består verkene av, eller refererer til, industrielle objekter vi omgir oss med i hverdagen. Potensielt gørrkjedelig, men Holen har forkledd dem i en ny drakt som knytter dem nærmere til oss selv. For selv om tingene har mistet sin originale funksjon, har de fått blåst nytt liv inn i seg.

Hos den ene skapningen, «Hater Headlight» (2016), lyser for eksempel «øynene» fra det som tilsynelatende har vært en lettmotorsykkel så kraftig at det ikke blir mulig å oppnå behagelig øyekontakt. Det kommer med sin ambivalens; der det søte og lekne uttrykket brytes med et konfronterende blikk. Vi føler oss bitt av en søt katt. Vi beundrer den, men får ikke kos.

Detalj fra «Parasagittal Brain» (2011). (Foto: Vegard Kleven.)

Banalt interessevekkende

Denne ambivalensen setter på mange måter standarden for resten av utstillingen på Kunstnernes Hus, og gir en sjeldent dynamisk opplevelse til såpass livløse objekter å presentere.

Utstillingen har fått tittelen «Heinzerling», et navn som diskuterer kunstnerens opphav. Selv om «Heinzerling» aldri fikk plass i det forkortede kunstnernavnet, er det kunstnerens offisielle andre etternavn.

Arbeidene er både innbydende og utilnærmelige på en og samme tid, og det fremstår ikke åpenbart hva kunstneren prøver å si. Rettere sagt oppstår heller mange mulige tolkninger, som gjør det både fornøyelig og interessant for betrakteren å vandre rundt i utstillingsrommet.

Rommet er tømt for informasjon, men det ligger nok av historier i arbeidenes detaljer, det være seg betrakterens personlige referanser, eller større og kanskje mer samfunnskritiske perspektiver. Knæsjrosa, neongult og industristål står seg godt i overlyssalens sterile innpakning.

Langs to hyller er det festet fast en rekke bruksgjenstander som vannkokere, strykejern, vannflasker og dusjhoder, som alle er delt i to. De slags dissekerte objektene gir oss direkte innsyn i «innvollene», ikke ulikt kuen og kalven i det kjente Damien Hirst-arbeidet «Mother and Child» på Astrup Fearnley Museet.

Et dusjhode har fått kvalitetene til en slange, eller kanskje et tomt slangeskall, mens innmaten i et strykejern minner om blodårer, skjelett og muskler.

Disse tingene, i mangel på et bedre ord som beskriver samlingen av objekter med livsforenklende kvaliteter, ting som vi omgir oss med i hverdagen for bare litt mer lykke, har nå blitt utilgjengelige for oss som kunstverk. Funksjonen er borte, og de har fått andre egenskaper, likere våre egne.

Slik konfronteres vi av våre egne forbruksvarer. Kanskje ikke i et tidstypisk miljøperspektiv, men mer som en påminnelse om vår egen avhengighet av dem. Ikke minst, er verkenes innblikk i tingenes «indre» – banalt nok – interessevekkende.

Utstillingen viser en rekke arbeider i tre som er basert på skanninger av masseproduserte bilfelger. Her ser «Rose Painting» (2018), et verk fra serien, men som ikke er utstilt på Kunstnernes Hus. (Foto: Vegard Kleven.)

Diskuterer kvalitet

Holens treskuplturer bryter godt med resten av arbeidene i form av et røffere uttrykk. Skulpturene er basert på skanninger av masseproduserte bilfelger, og er oppskalerte, nesten til det ugjenkjennelige. Som skulpturer er disse objektene et godt funn, i det hele tatt er de opprinnelig designet estetisk tilfredsstillende for å bli solgt.

Selv om referansen til felg og helg er tydelig, er det taktile og organiske uttrykket langt ifra det man forbinder med et bildekk. De modifiserte variantene i massivt treverk, som nærmest bokstavelig diskuterer materialbruk, kanskje kunstnerisk kvalitet, får et annerledes organisk uttrykk fordi de bare er det. Nå minner det som opprinnelig var bilfelgens steile og sterile uttryk, om enorme planter som bryter gjennom og springer ut fra veggene.

Vi kjøper ferdigproduserte produkter, som ytterligere er innpakket i nydelig emballasje og ikke minst retorikk. Yngve Holen gir oss et innblikk i hva det egentlig er vi omgås med. Utstillingen lar oss omgås i dem. Ved å dermed minne om objektenes innvoller, eller plasseres som sinte øyne og blikk, gir Holen døde hverdagsgjenstander liv.

Kanskje er det en utvisking av hierarkiet vi vitner. Det kan tolkes som en slags verdsettelse av tingene vi omgir oss med, men også et stikk til oss selv, og vår avhengighet av teknologien. Hvem er vi uten?

Det er et kuratert utvalg objekter som spør, og utstillingen åpner for mange flere spørsmål, presentert i en leken innpakning.

Nyheter