Popmusikeren Paria Ahmadzadeh (22) flyttet fra hjemlandet som 15-åring fordi hun ikke kunne uttrykke seg som hun ville. Men i Norge møtte hun på overraskende profesjonalitetspress, språklige hindringer og psykiske barrierer.
Etter at BBC spilte debutsingelen hennes, «91», ble iransk-norske Paria Ahmadzadeh (22) møtt av en ivrig norsk musikkpresse. Hun skjønte at dette var sjansen hun måtte gripe for å satse på en lenge drømt musikkarriere, men ikke uten psykisk påkjenning:
– Det siste jeg ville, var å miste gleden jeg får fra å lage musikk. Men da ble jeg plutselig bare livredd for å miste motivasjonen, forteller Ahmadzadeh.
Sin verste fiende
Presset rundt «den vanskelige andrelåta» kom bare noen få år etter at Ahmadzadeh flyttet til Norge som 15-åring. En av hovedgrunnene til at familien besluttet å flytte, var at datteren skulle få uttrykke seg fritt, og kunne følge sin musikalske drøm.
– Familien min kom til Norge av ulike grunner, men vi har tradisjon for å være musikalske, sier hun.
I Iran lå ikke mulighetene til rette for Paria som kvinnelig musiker, men i Norge har hun blitt godt mottatt, kanskje altfor godt mottatt: Engasjementet fra den norske musikkbransjen, og ikke minst artistens høye forventninger til seg selv, skal ha vært en utfordring for den gang 18 år gamle Ahmadzadeh, som fryktet å gi ut en låt nummer to som ikke toppet den første.
– Det må jo være originalt, men likevel gjenkjennelig. Jeg var jomfru i bransjen, hadde høye forventninger til meg selv og holdt på å eksplodere, sier hun.
Ahmadzadeh hadde bodd i Norge i knappe tre år den gangen, og var blitt sin verste fiende.
– Jeg hadde mistet troen på mitt eget talent mange ganger, vel vitende om at dette var den eneste grunnen til at jeg kom til ødelegge min egen musikkarriere, sier hun.
Soveromsprodusent med studiokonkurrent
Til slutt klarte hun å forvalte det store presset. Profesjonalitetspresset og frykten for å miste det viktigste hun hadde, musikken, ble nettopp inspirasjonen og utgangspunktet for låta «Disappear», en låt hun lagde hjemme i egen stue.
– Der sitter jeg mye alene, med mikrofonen og et keyboardet mitt, sier hun.
Den vanskelige andrelåta var et faktum, en byrde hun var blitt kvitt, men også en utgivelse hun var fornøyd med:
– Jeg gråt. Endelig hadde jeg klart å gi faen, lage noe ekte og fortelle hva jeg følte, sier hun.
«Disappear» er er sjangermessig ubestemt ballade, men byr på komplekse vokalgrep og mange lag i produksjonen. Paria selv hevder hun lager «bedroom pop, men som ikke høres ut som bedroom pop».
– I og med at jeg ikke har et studio, låter det jo hjemmesnekra. Likevel har jeg dette for å sammenligne meg selv med all annen musikk som finnes der ute, og er opptatt av å lage musikk av høy kvalitet, hvilket også skaper presset, sier hun.
EP-aktuell
Men det er ikke bare derfor hun lager såkalt soveromspop, eller pop fra soverommet, i det minste:
– En ting er at jeg ikke er så kjempegod i norsk enda, og da er det vanskelig å formidle mine tanker til en produsent. Men dessuten er alle så opptatte, jeg føler ikke at de har tid til meg, og da må jeg gjøre alt selv.
Og like selvlaget er den soveromsproduserte EP-en «Popsicles», som hun slapp for en drøy måned siden. Her innlemmer hun sin multikulturelle erfaring med lyder som er helt hennes. Nylig sluttet hun i jobben sin som barista for å satse på musikkarrieren for fullt, og selv om forventningene er like høye, er det først og fremst seg selv hun nå skal imponere:
– Jeg skal lage musikk som ikke er etter alle andres standard, avslutter hun.
