– Det er første gang jeg kommer hjem og tilbake til Bodø.
Jørgen Nordeng (41), bedre kjent som rapperen Joddski, er ute med albumet «Glasshuset Morgengry» i dag, titulert etter et drivhus-liknende kjøpesenter som har «manspreadet» seg midt i Bodø by.
Glasshuset pryder også albumcoveret, men en kanskje enda mer kjent «sak» fra byen er nettopp rapperen som står foran det. Både fra perioden i Tungtvann, som vant Edvardprisen for albumet «Nord og ned» i 2000, men også for sin solokarriere som Joddski og til og med Jørg-1.
Men så er han ikke engang fra Bodø. Han bare sier det, fordi «ingen» aner hvor Ørnes, hans egentlige hjemsted, er. Slik lyder i hvert fall forklaringa.
Han bidrar heller ikke, akkurat. For det er i Oslo Joddski har bodd mesteparten av sitt liv, nærmere bestemt de siste 21 åra, selv om dialekta vil fortelle deg noe annet. Det er ganske presist et halvt Joddski-liv, det, for i dag fyller han også 41, samme dag som «Glasshuset Morgengry» er ute på gata.
Dypt i musikkhistorien
Albumet er i sin helhet produsert og spilt inn i Bodø, nærmere bestemt Hønsehuset, der Nordeng også spilte inn sine første skikkelige demoer. Denne gangen har han dessuten fått med seg Darkside Of The Force-legenden Salvador Sanchez på produsentsiden, som flytta til Bodø for et par år tilbake, på grunn av kjærligheten, selvsagt.
Nordeng møtte ham i forbindelse med at de skulle lage en coverlåt av hiphop-kollektivet Felony Force sin «Drugs», som visstnok hadde den første norske rap-låta på plate. Det balla på seg. Katalogen med produksjoner og samples av obskure Bodø-artister vokste fort.
– Vi har gjort som de gjorde i USA, der rap-artister tok foreldrene sine plater, som var soul og funk, og sampla det.
Nordeng har også fått hjelp av sin musikkhistoriker-far i prosessen med innhenting av vinylplater på sykkel rundt i Bodø.
– Det er ingen som aner hvem mange av disse artistene er i dag, som Ruus Bands «Hedersmainn» som vi sampla i vår versjon, «Hedersmann». De var et band som ga ut en EP i 500 eksemplarer i 1986 som Salvador fant inne på Hønsehuset.
Det samme gjelder for Cobra og låta «Gutta boys», som var en hit i 1982.
– Aldri har noen før satt seg så dypt inn i musikkhistorien i en by som Salvador har gjort. Det er ren antropologi, det her. Vi har funnet et par gullgruver, og det er ikke siste plata vi gjør det her på. Vi har tatt enerett på det å bruke norsk musikk, det er noe som er veldig lite brukt. Men det er veldig mye kult, du må bare vite hvordan du skal finne det. Og det gjør jo vi, fordi alle vi er nørds.
Når han sier «vi» referer han fortsatt til faren sin.
Rappere over 40-koden
– Nå som du er 41, kjenner du noen ganger på det å være «for gammel» til å rappe?
– Nei. Mange har sett på rap som fjortis-musikk, men det er det jo åpenbart ikke lengre. Og det her er mer en sånn «bli voksen»-plate på mange måter. Det er det samme som Mae også gjør. Og Son of Light, men Son of Light har hele tiden rappa som om han var 60 år, mener Nordeng.
– For oss har det vært en omstilling, en omstilling vi har klart. Det er med god hjelp at voksen-rap har blitt en ting i resten av verden. Alle de som vokste opp på 90-tallet, og som var veldig drøye på den tida, har ikke slutta å like musikk. Men jeg sa vel allerede da jeg var 16, at jeg alltid skal gjøre det her, og si «fuck you», uansett hvor voksen jeg blir. Jeg ser ikke at man kan bli for gammel for å rappe, for vi har musikk for i hvert fall fem år fremover som er klart. Det handler om å knekke den der koden på hvordan vi skal gjøre det etter fylte 40.
– Nå har jeg jo dessuten en del flere ting å prate om som ikke de yngre kan. Så lenge jeg ikke prøver være dem, så er jo det greit. Og med det sagt, så kan du ikke rappe om bitches.
– Kan man egentlig det lenger?
– Jeg kaller det bitches, men det heter egentlig damer. Før var vi litt sleasy. Man kan ikke være det heller i dag, men når du er en gammel mann i tillegg, så er det jo bare ekkelt. Jeg kan heller ikke gå og tøffe meg, liksom.
– Hvorfor kan du ikke tøffe deg lenger?
– Jo, jeg kan vel det. Jeg har tøffa meg litt med de barsene. Men da jeg gjorde «NRS»-plata, og «Fokus»-remixen med Tshawe, husker jeg at han sa til meg at «nå tøffer du deg ikke. Du bare schooler kidsa og deler litt av gamet ditt.» Poenget er at du trenger ikke bevise noe. Jeg kan ta det litt mer med ro.
Driter i strømme-horeri
Men Joddski tar det alldeles ikke med ro:
– Nå har vi fortsatt 60 låtskisser som ikke er med på denne plata, og det kommer bare en uendelig strøm av musikk ut av meg. Nå er det bare overalt.
– Alt kommer bare naturlig ut av deg?
– Ja, nå er det overalt. Det er slitsomt. Jeg fikk ikke sove i går, for det kom så mye. Overalt. Jeg er på en såpass rull nå, at jeg kan ikke slutte. Jeg har tidligere hatt flere perioder der jeg ikke har hatt så mye å si, men det handler bare om å rekalibrere seg littegrann.
Det er liten tvil om at det blir et «jævlig langt album», for bruke Nordengs egne adjektiver. Han hadde så mye å si.
– Jeg måtte kutte ned. Dette albumet er jo nesten på en hel time. I CD-alderen var det mer normalt.
– Hva tenker du selv om at formatet for musikkutgivelser har blitt så kort, at et album på nesten 60 minutter er for mye? Det går mye i minialbum, EP-utgivelser og enkeltsingler?
– Vi er jo en gjeng med forvirra hodeløse høns, hele gjengen. Det er jo ingen som vet hva som funker. Og bare fordi én ting funker for ett band, må det ikke nødvendigvis funke for alle andre. Det er klart jeg ser det selv, at på et album er kanskje den sjuende låta mindre streama, enn de første. Folk har så kort «attention span». Men dette albumet er laga som om den revolusjonen ikke har skjedd. Vi later som at internett ikke finnes. Det er et gammeldags album.
– Mange får listeplasser på strømmekanaler ved å sitte og studere algoritmer og hore seg inn på spillelister, men det har vi valgt å drite i. Dette er vårres måte, så får det bare være sånn som det er. Det er mer der det kommer fra.
Vinterfuggel i sommerland
Når vi først snakker om «Gata», er dét også navnet på ei av låtene på plata, med sampling av Halvdan Syvertsens første linje «Æ så dæ i går på gata» fra «Sommerfuggel i vinterland». Her nevnes for eksempel en av Oslos mest kjente gater, Brugata.
– Jeg forteller om hvordan det var første gang jeg flytta til Oslo. Det er inspirert av Guns ’N Roses’ «One In A Million», når Axl Rose, som kommer fra ei lita plass i Indiana, går av bussen i LA, og bare «shit her er det mye gærenskap!». Det er mitt møte som utenforstående med Oslo, underverdenen, mangfoldet og alt. Det blir jo en slags omvendt «sommerfuggel i vinterland», kanskje heller «vinterfuggel i sommerland». Mange paralleller.
«Jævla Nordlendinger» er et annet spor som omhandler mye av samme tematikken «kulturkrasj mellom det nordnorske og hovedstad». Her har Nordeng har fått med seg Pant.
– Mitt vers handler om en nordlending som kom til Oslo på 60-tallet og blir behandla som dritt og får juling, som jo nordlendinger ble behandla på den tida. Mens Pant rapper fra Osloværinger sitt synspunkt, om nordlendinger. Min versjon gjør også et poeng ut av å vise en parallell til hvordan det er nå, med folk som kommer fra krigsherjede land, flytter til Norge, og går igjennom det samme i dag.
– De biter jo folk
Det kommer også mer grevling. For Nordeng har også et pågående grevling-prosjekt som nå og da popper opp på Instagram, ved navn Sylvester. Blant annet er han å se i den siste musikkvideoen, laget i gode gamle Paint (!) av artisten Skrullipop og Kyrre Krunk.
– Hva er greia med grevlingen?
– Det er basert på at jeg er en grevling. Men jeg har sett en grevling en gang. I Oslo. Utafor vinduet mitt. Jeg bor jo like ved kirkegården. Grevling er det nemlig mye av i Oslo sentrum og de biter jo folk. Det er derfor folk før i tida gikk med koks på skoene. Så klarte jeg å fortelle dette til en bekjent som driver med mye øgler og sånt. Så jobba han på en plass som kunne sende ut meldinger fra kommunen.
Plutselig kom det ulike meldinger til Nordeng, fra Oslo kommune: «En grevling er observert i nabolaget ditt. Pass på rundt søppelkassa». Det kom flere meldinger av den typen. Så balla det på seg med meldinger fra kommuen.
– Til slutt var det meldinger av typen «husk og lukke vinduet når du går ut, fordi grevlingen kan klatre inn vinduet» og masse sånt. Da skjønte jeg at det her er faen ikke kommunen. Så ble det mye grevling-greier, og så ble grevlingen en metafor for en fyr som har vært rundt kvartalet et par ganger. Og da jeg ble 40 år fikk jeg en utstoppa grevling, Sylvester. Den driver jeg og har med meg. Jeg hadde den med på trikken og bussen i dag.
Det morsomste med å ha med seg Sylvester på kollektivtransport i Oslo, ifølge Nordeng, er de mange ulike reaksjonene han utløser hos medpassasjerer.
– Du har alt fra de som synes det er «wow» og skal ta bilder, til de som tenker «herregud», og himler med øya – og så har du de som er så blaserte at de bare står og ser på, og bryr seg ikke. De har sett nok.
Om Jørgen Nordeng selv har sett nok, vites ikke. Men sagt nok får han sannsynligvis aldri.
– Jeg pleier ikke bli tom for ting å si. Det er jo gjerne problemet med … mye.
Lytt til albumet her:
