Vakker dystopi

Ser for seg en verden uten mennesker

Kunstnerforbundets tre nye separatutstillinger står i sterk dialog med hverandre, men helt utenfor kuratorenes kontroll. En tolkning av hva vi overhørte mellom dem, er at jorden vil klare seg helt fint uten oss, skriver Subjekts kunstredaktør:

Jordas økosystemer er allerede godt påvirket av klimaendringene, og at klimakrisen gjenspeiles i mye av kunsten som lages, er ikke noe nytt. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at de tre ulike utstillingene på Kunstnerforbundet, som tross alt er helt uavhengige av hverandre, forteller mye av den samme historien.

Gjennom tekstilverk i forfall, antikkens arkitektur og monumental fargeeksplosjon fortelles historier om dagens vaklende samfunn, og naturens sterke krefter. Kanskje er det naturens overtakelse etter menneskehetens selvutslettelse som portretteres, kamuflert bak visuelt vakre verk.

Dette tilsynelatende tilfeldige «møtet» mellom utstillingene – i tematikk, men også i formspråk – gjør at det hele kan oppleves som én eneste stor utstilling. Og det er vakkert og avskrekkende på en og samme tid.

(Foto: Kunstnerforbundet).

Glemt kunnskap

En svak summing pirrer nysgjerrigheten i det vi entrer Kunstnerforbundets lokaler. Lyden minner litt om klangen som oppstår når man stryker fingeren over et glass med vann.

Vi følger lyden, og trekkes inn i galleriets overlyssal. Midt på gulvet står to søylerader som først bringer tankene mot antikkens Hellas. Men i stedet for de gyldne sandtonefargene som preger Parthenon på Akropolis, har disse et kaldere og hardere uttrykk. Lyden som omringer installasjonen frembringer en drømmeaktig følelse, nesten på grensa til et mareritt. For det hele er riktig nok visuelt vakkert, men det preges av en dyster undertone som er umulig å overse.

Installasjonen er laget av Tiril Hasselknippe, og forestiller et filtreringssystem basert på trinnvise renselsesprosesser fra romertiden. Toppen av søylene består av vannkar fylt med kull, sand, småstein og grus – som alle representerer ulike steg i filtrering av vann; en eldgammel praksis kunstneren nå tar frem som en påminnelse. For kanskje møter vi snart en verden hvor en slik elementær praksis er noe vi faktisk må kunne for å overleve?

Det vi ser på oppleves som en litt sørgelig tanke om hvor skjørt og vaklende dagens samfunn er, og at det når som helst kan briste.

Kjolene til Elisabeth Haahr er forenklet, forvridd, komprimert og behandlet til det ugjenkjennelige. (Foto: Thomas Tveter.)

Arkitektoniske konstruksjoner

Søyleformene går igjen i den eminente samtidskunstneren Elisabeth Harr sine tekstilarbeider i naborommene. Hengende ned fra taket, minner de om store larver. Tilsynelatende flotte, men ved et nærmere inspeksjon ser man spor av forvitring og forfall.

Kunstneren har lenge arbeidet med kjolen som motiv i et feministisk perspektiv, og det vi ser på Kunstnerforbundet er forenklede og komprimerte kjoler, som på ulikt vis har blitt behandlet i forskjellige stoffer som kaffe, urin, kalk og jord.

Det er interessant hvordan kunstneren har latt naturen styre utfallet, fremfor henne selv. Samtlige av tekstilene har blitt gravd ned i jorden, og uttrykket er et resultat av naturlige prosesser.

Vi er vant med å se et tydeligere formspråk i Haarrs arbeider, med blant annet figurasjon og tekst, mens her er kunstnerens tilstedeværelse mer subtil, nesten usynlig. Kanskje vitner det om å gi fra seg kontrollen, eller å ha mistet den helt, til naturen.

Til prosjektet «Bridges, Arches og Pathways» bygde Andreas Siqueland sitt eget assosiasjonsrom for maleri, ved å bygge en modell helt lik Kunstnerforbundets egne lokaler. (Foto: Thomas Tveter.)

Kan dommedag være vakkert?

I lokalets andre etasje venter et botanisk mekka. Malerisk fremstilling av planter boltrer seg langs veggene, og det fargerike utrykket får en til å tenke på tropiske planter i fjerne land. Det står mildt sagt i sterk kontrakt til den harde vinterkulda utenfor.

Interessant nok ble disse faktisk malt ute i norsk natur. Kunstneren bak verket, Andreas Siqueland, bygde en modell helt lik utstillingsrommet på Kunstnerforbundet ute i sin egen hage. I nesten ett år har han stått utendørs og malt, i en konstant kamp mot naturen.

Det vi ser er de samme maleriene, som har blitt utsatt for vær og vind, og et soppangrep, i følge utstillingsteksten. Arbeidene har rikelig med personlige referanser, som kunstnerens fascinasjon for arkader, blant annet inspirert av Walter Benjamins skildringer av gatene i Paris.

Dette til tross, står utstillingen – noe tilfeldig – i sterk dialog med de to andre utstillingene, som om de tre utstillingene har lært seg å kommunisere med hverandre utenfor kuratorenes kontroll. Kunstnerforbundet har tross alt blitt et sted for post-apokalyptisk tenkning hvor naturen har trengt gjennom veggene og overtatt.

På en av de få veggene som ikke er heldekt av planter, henger det et lite motiv av en finger. Selv om det trolig ikke var hensikten, er det ikke til å unngå å tenke at det er langfingeren vi ser. En slags «fuck you» fra naturen sin side. Den lever videre i beste velgående uten menneskers tilstedeværelse på kloden.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2019 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.