Ida Madsen Hestman
Svensk R&B-stjerne på Parkteatret

Cherries drabantbyfeminisme resonnerer uten tvil. Vi trenger flere stemmer som hennes

My Cherrie Amore! Bare synd det er så lite live.

★ ★ ★ ★ ☆ ☆

«Vi kvinner, vi har kjempet. Jeg har i hvert fall kjempet for å komme meg hit», sier Cherri, som introduksjon til «Aldrig igjen (må sådär)». Nok en av hennes feministiske låter fra katalogen som suser rett hjem hos publikum denne kvelden på Parkteatret.

Det er ikke helt stappfullt, men bedre enn det; en varm god er god stemning sprer seg. Gulvet groover, og folk viser sterk dedikasjon til det som skjer oppe på scenen.

Størsteparten virker å være «minoritets»-kids fra drabantbyer og forsteder, som hovedpersonen selv. Kanskje ikke så rart: Sherihan Hersi, eller Sherihan Abdulle, alias Cherrie, er en stemme som snakker et språk som når ut bredt, og som det er viet lite plass til i dagens nordiske mediediskurs.

Få artister og kunstnere i norsk skala kan skilte med samme bakgrunn og popularitet. Se bare hvor godt Zeshan Shakars «Tante Ulrikkes vei», eller Zlatan-biografien resonnerte da de kom ut. Det er manko på stemmer fra drabantbyene i nordisk offentlighet – og sårt trengt. Det synes også i kveld.

(Foto: Ida Madsen Hestman)

Arven fra Rinkeby

Cherrie har henta mye inspirasjon og verdisyn fra sitt eget hjemsted – det som trolig er det mest medieomtalte stedet i Sverige med negativ klang: Rinkeby. Hit flytta hun til fra Finland som tiåring. Drabantbyen har prega tekstuniverset og det melodiske uttrykket, som eksempelvis «163 For Evigt» (163 er Rinkebys postnummer).

I Sverige er hun trolig like kjent som det Astrid S er her hjemme, med Grammis-priser i lomma, og enorm stjernestatus, og gjort en rekke samarbeider med større rap-artister, som Abidaz, Silvana Imam, samt den britiske grime-rapperen Stormzy.

Og nå står hun altså på Parkteatret og breier seg ut med katalogen sin som for det meste er prega av sistealbumet «Araweelo» fra i fjor, anført av førstelåta «Kärt barn», med Malmö-rapperne og nylig Bylarm-aktuelle Ozzy og Guleed på backingtrack. Crowdens ekstase og mobilkameraføringa er tidvis på sine topper, men klart mest på låter og prat innimellom som handler om kvinnesak og kvinners frihet, som for eksempel «Lemna han».

«Så fint å se at det er mange kvinner her i kveld. Og mange med hodeplagg. Jeg vet det er mange av dere som ikke kan ta de av», sier hun til stor jubel. Samtlige er lutter øre når hun snakker ut, og ranter. «Vi snakker perspektiv», sier hun. Hun snakker om kvinners kamp for anerkjennelse, frihet og ikke minst en spot i kulturen, i samfunnsdebatten.

Å være ute der, gå ut der. Det er det tekstene hennes handler om, det er langt mer substans i Cherries tekster enn ganske mye annen R&B som er ute i popmusikkens verden om dagen. Videre har Cherrie også tatt med seg det ferske tilskuddet og Nora Collective-nysatsinga Musti, fra Tøyen, som leverer en bredbent og flow-sikker oppvarming, før hun dukker opp igjen sluttvis og slenger ut noen vers på Cherries ekstranummer. Jeg gleder meg til å se mer av denne jenta fremover.

Cherrie og Musti. (Foto: Ida Madsen Hestman)

Singback-problemer

Cherrie har en sterk stemme, og er en forbilledlig person. Da er det bare så fryktelig synd det er så helvetes mye singback. Hun unnlater å synge på flere av linjene som kanskje stikker dypest, hva gjelder tematikk, men også på refrengene. Det blir jo ingen sterkere opplevelse live av dette, akkurat. Uten elementet av den umiddelbarheten som kommer i live-vokalen, den som leveres her og nå, i kontrakten man skriver som publikummer og artist i en live-setting, forvenner jo nettopp det som gjør hele konsertformatet unikt. Poenget med å gå på konsert.

Å tro det er helt legitimt å droppe å synge eller rappe live, men lene seg på singback, det er en klin kjip trend som utfordrer ideen om autentisitet og ektehet på en lite konstruktiv måte. Det sterkeste kortet med Cherries opptreden denne kvelden blir dermed praten hennes innimellom, fordi det er her stemmen leverer hennes ord på en autentisk, dønn oppriktig måte. Det er her hun blir mest troverdig, rent formmessig.

Da hjelper liksom den veldig fine strykekvartetten på scena der ganske lite, og Lenin veit hvor mye de kosta. Det blir ikke intenst og intimt nok, og er det noe som ligger i R&B-sjangerens kjerne, så er det jo intimitet. Men her og nå distanseres vi fra lydkilden, fordi den er ferdig innspilt, et annet sted. Det er synd, for hun kan jo synge, så jævlig bra. Cherrie snakker om kvinner skal opp og frem, da må du også bruke stemmen du har. Her og nå.