Hett London-navn med debutalbum:

– Jeg får ikke mindre behov for selvbekreftelse av å være god

Ida Madsen Hestman
Ida Madsen Hestman
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.

Selv om den britiske kritikerfavoritten Nilüfer Yanya vet at hun er god på gitar, har hun ofte dårlig selvtillit. I helga slapp hun debutalbum med 17 spor.

– Jo mer selvsikker jeg er, jo mer usikker blir jeg også. Det er en sånn dualitet der, for jeg får ikke mindre behov for selvbekreftelse av å være god.

Det er en sur dag i platesjappa Rough Trade i Brick Lane. Den britiske kritikerfavoritten Nilüfer Yanya (23) snakker om debutalbumet hun slapp denne helga, «Miss Universe».

I spill med skjønnhetskonkurransen, spinner albumet rundt temaer som angst, stress, og usikkerhet. Som hun synger selv på «In Your Head»:

I can do what I like
I’ll never know what it means
Some validation is all that I need

Annonse

«Miss Universe» kommer med hele 17 spor. Det høres kanskje mye ut for en debutant, men flere av sporene er ikke særlig lengre enn ett minutt. Artisten er heller ingen nykommer; hun begynte på musikkskole som 12-åring, og har spilt gitar siden. Etter debut-EP-en «Small Crimes» i 2016, fulgt av «Plant Feed» året etter, og «Do You Like Pain?» i fjor, har hun rukket å bli god og varm, også i britisk presse.

Den britiske popartisten Nilüfer Yanya er ute med debutalbum på 17 spor. (Foto: Ida Madsen Hestman.)

Om å kapitalisere på helse

Debutalbumet består av flere skits, eller hiphopmusikalske sketcher, som bryter opp albumet. Som en voiceover fra en fiktiv helsetjeneste, som Yanya selv har funnet opp: «WWAY Health™».

Idéen med Wway Health spinner ut ifra den private helsesektorens økonomiske utnytting av folks bekymringer:

– Du vet når noen sier at de bryr seg, men så gjør de egentlig ikke det? Noen vil de bare tjene penger på helse. Det er litt det jeg prøver å foreslå her, sier hun.

Samtidig, bekymres hun selv over det faktum at vi gjerne vil at andre skal passe på oss, i stedet for å gjøre jobben selv.

– Som om vi ikke ønsker å vokse opp, at vi vil at noen skal passe på oss. Se for deg at det oppstod et selskap som fikk jobben om å ta ansvaret over vår egen helse. Fikse alt. Hva ville det gjort med oss?

Nilüfer Yanya har spilt gitar siden hun var 12. Hun husker særlig å ha blitt motivert etter å ha sett en kvinnelig gitarist ved musikkskolen moren jobbet på. (Foto: Ida Madsen Hestman.)

Tror ikke på trend

I det gentrifiserte området her i Øst-London er det flere ting som bekymrer Yanya enn bare helse og profitt. 23-åringen mener musikktrendene overkommersialiseres til de dør. Hun så seg spesielt lei på «indieband»-bølgen som oppstod for noen år tilbake, en av flere ganger der mange har hevdet at rocken nå har vært død.

– Det var en periode da gitarbasert musikk ikke var kult. Det var bare over. Det ødela for seg selv. Hovedproblemet med å overhype og kapitalisere på en trend, er vel det at det til slutt ikke lenger har noen personlighet. Alt hørtes likt ut.

Sånn kan et fenomen drepe seg selv, mener hun:

– Det skjer jo med de fleste trender. Det samme kan vel sies om trap nå. Man putter det inn i alle poplåter, og til slutt er det ikke trap lenger. Det er synd.

Selv har hun ikke tenkt å slenge seg på noen trend, og i utgangspunktet hadde hun ikke en gang tenkt å synge. Men sånn ble det likevel.

– Jeg trodde egentlig ikke at jeg kunne synge. Jeg syntes stemmen min i utgangspunktet var forferdelig, så jeg hadde en utfordring der, sier hun og ler.

Nülifer Yanya mener man bør være forsiktig med å overhype og kapitalisere på musikk. Fenomener forsvinner på den måten, sier hun. (Foto: Ida Madsen Hestman.)

Inspirert av damer

Men å spille gitar, det har Nilüfer Yanya alltid visst at hun ville gjøre.

– Det er morsomt, fordi det var få signifikante kvinnelige gitarister da jeg var liten. Men jeg visste at jeg ville spille gitar.

– Jeg husker jeg dro på musikkskolen mamma jobba på, før jeg søkte. Det var konsert, hvor jeg så en kvinnelig gitarist spille for første gang. Det syntes jeg var veldig kult, husker jeg.

– Var det derfor du begynte å spille gitar?

– Det kan godt hende. At det var det som fikk meg til å tro på meg selv som gitarist. Jeg tror representasjon er viktig.

 – Hvilke gitarister ser du opp til?

– Det var ikke så mange i oppveksten. Men Amy Winehouse og PJ Harvey. Jeg husker Avril Lavigne. Hun var ingen rollemodell for meg, altfor pop. Men det gikk også mye i Nina Simone, Pixies og Jeff Buckley på soverommet. Pixies hørte jeg så mye på at musikken deres har grodd litt inn i årene mine.

Naturligvis gjorde hun en cover av «Hey». Likevel påstår Yanya at hun ikke har noen konkrete idoler hun så for seg at hun kunne være, eller imiterte foran speilet.

– Jeg så aldri opp til en person alene, mer musikken som helhet. Jeg var veldig glad i skate-rock og indie-rock da jeg var yngre.

Nülifer Yanya (23) vil ta livet dag for dag. Selv om hun synes godt om stedet hun befinner seg i i dag, mener hun at det ikke er rettferdig at barn tar beslutninger om livets retning som barn. (Foto: Ida Madsen Hestman.)

Dag for dag

Siden har hun vært i mange ulike faser, noe som kommer til syne i albumet.

– Jeg skriver alltid musikken først, og så kommer teksten etter hvert. Jeg kan egentlig ikke jobbe andre veien. Musikken dikterer låta, og jeg tenker sjeldent at «her er verset» og «her er refrenget». Jeg prøver heller å bare være til stede i det.

Ikke at dét alltid er så lett:

– Jeg prøver å ta ting dag for dag. Jeg vil ikke tenke for mye om fremtiden, i motsetning til da man var ung og gjerne planla ting i god tid.

– Hvorfor det?

– Det er mye press på en som ung, men jeg vet at det er farlig. Man vet ikke så mye, samtidig som folk rundt deg vil ha deg til å gjøre valg basert på ting du ikke vet noe om. For eksempel skal man leve av de valgene man gjorde som tenåring. Det er jo egentlig ikke rettferdig, ler hun.

– Angrer du?

– Nei, jeg er definitivt på et bra sted nå. Jeg er veldig glad for å ha gitt ut album, og har bare lest gode anmeldelser, selv om det ikke er perfekt. Men så begynner jeg å tenke: Hva om dette bare en liten hype, som går forbi? Og om to måneder er det ingen som hører på det mer?

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar