Synne Bønes
Lite, men tight

Hester V75 ringer våren inn med prosecco-rap

Ingenting nytt under solen på «Dolce Vita». Men det er få her til lands som får til et like sømløst resultat som det Hester V75 gjør.

★ ★ ★ ★ ★ ☆

Bergensrapperne i Hester V75 har akkurat bikket tre år på bakken som gruppe. Samtidig kommer de med sin tredje utgivelse, i form av minialbumet «Dolce Vita», oppkalt etter italo disco-låta med samme navn.

Slagkraften, eller «wow»-faktoren, er betydelig redusert fra deres tidligere utgivelser. Det betyr slett ikke at det er dårlig, men at «Dolce Vita» ikke kommer med like store ambisjoner om å innovere videre på det hittil så nyskapende bidraget de har vært til det norske hiphop-lydlandskapet.

Kanskje har vi blitt vant til dem, eller kanskje Hester V75 har kommet for å bli som de er, men for å toppe vår score, skulle de ha toppet sin egne. Heldigvis betyr ikke dette at «Dolce Vita» ikke er nok et knallsterkt tilskudd til gruppens allerede imponerende diskografi.

(Foto: Synne Bønes)

Varme i trøya

Albumet, som består av til sammen syv spor, ble til da gjengen var på ferie i Italia i fjor sommer. Dette merkes gjennomgående i hele utgivelsen, da de med en svært sammensveiset produksjon ser ut til å ville fange essensen av en spesifikk tid, sinnstilstand og et kreativt rom. Essensen av å chille småbrisen i sola med et glass prosecco litt for tidlig på dagen. Gutta er blitt mer tilbakelente, litt varmere i trøya og leverer verslinjene med mer selvsikkerhet og trøkk denne gang.

Myke beats og enda mykere saksofon er gjennomgående på de syv sporene og resulterer i et album som føles gjennomtenkt, samtidig som et snev av spontanitet er å finne på hvert av sporene. Sounden brytes litt opp på singelsporet «Vil Ha Mere», hvor en langt mer leken beat og et gjestevers fra Mato Polo og Kjartan Lauritzen bryter opp i monotoniteten. Resultatet er skivas mest malplasserte spor, men trolig også det mest fengende.

Lytt her:

Ingenting nytt under solen

Albumet skildrer og romantiserer livet som ung og ambivalent. Komplett med alt fra smålig rølpete skits, lowkey stoner anthems som«Skumringen» og låter om håpløs kjærlighet som i «Såre Deg». Ingenting nytt under solen, men det er få her til lands får til et like sømløst resultat som det Hester V75 gjør.

Det hjelper også at gutta både har selvinnsikt og humor. Det som ligger mellom linjene er til tider både veldig ektefølt og selvransakende, men aldri i den grad at det føles overdramatisert eller sutrete.

Prosjektet kunne fremdeles tjent godt på å dyrke særegenheten i gruppas medlemmer enkeltvis. Ofte kan det være vanskelig å sortere hvem det er som gjør hva på de forskjellige sporene. Det er beundringsverdig at de er såpass samkjørte om hvordan de vil høres ut, men går på bekostning av den enkeltes evne til å utmerke seg. Dette er spesielt tydelig på de to siste sporene der gjestebidragene tydeliggjør hva som mangler.

Resultatet ble i denne omgang et lite, men tight album, perfekt for de som tenker å kickstarte sommeren tidlig.