Mennesket mot natur

Utforsker det utprøvde forholdet mellom menneske og natur

Ny utstilling skal utforske menneskets forhold til naturen. Det er å gjøre det vanskelig for seg selv, men Bærum Kunsthall gjør et godt forsøk.

Å komme seg ut til Bærum Kunsthall er ingen spøk. Det er langt mellom byggene, og den sure vinden får virkelig blåse seg opp i det åpne landskapet.

Utstillingen vi er her for å se, «Utopian Paradise/Sublime Nature», skal selvfølgelig ikke få skylda for dette. Men klarer vi, som mennesker, å legge mooden helt fra oss, i møte med kunsten?

Det ville vært å ljuge. Men som profesjonelle, skylder vi dere i det minste et iherdig forsøk, etter en kamp mot naturen for å komme oss til en utstilling som har nettopp denne tematikken som bakteppe: Menneskets forhold til naturen, men også menneskets egen natur.

I verket «Stay» (2009-2019) har kunstneren Hedvig Winge blant annet brukt knekkebrød som materiale. (Foto: Bærum Kunsthall.)

Tvetydig humor

Det forholdsvis nye visningsrommet, som åpnet i 2014, finner sted i en gammel brannstasjon. Lokalet oppleves rått og urørt, og det grønne betonggulvet ser ut til å ha tjent sitt formål, nedslitt av tunge føtter. Slik gjør lokalet også utstillingen en tjeneste: Den gamle brannstasjonen har latt seg forme av tidens tann, og bygger opp under det evige spillet mellom mennesker og natur, og hvordan vi påvirker hverandre – på godt og vondt. Stor og utprøvet tematikk, som vel oppleves kravstort allerede.

Vi ledes inn i rommet av en lav og avlang skulptur. Den minner om en mur, bestående av betong og noe som ser ut som brente, ødelagte mursteiner. Det interessante med verket ligger i detaljene, kall det gjerne de mikroskopiske detaljene: Mugg som trenger seg fram mellom de oppsprukne mursteinene.

Eller, det vi trodde var murstein. Vi blir fortalt at det vi ser på faktisk er knekkebrød – dekt i materialer som gips og leire. Noe har blitt brent, men det som ikke har blitt blitt brent har fått kjenne på naturens nedbrytende krefter, i en regissert kamp mellom menneskelig teknologi og naturens egne funksjoner.

Det er nærmest umulig for betrakteren å oppdage knekkebrød-detaljen med det blotte øyet. Det er vanskelig tolke hva det skal bety, om noe, men tolker man knekkebrødet som noe erkenorsk, føles skulpturen umiddelbart og i det minste identifiserbar. Å ikke trekke denne parallellen føles likefullt ukritisk. Knekkebrød som materiale tilfører skulpturen humor, særlig siden uttrykket til skulpturen er hardt og røft, uten snev av ironi. Tvetydigheten er deilig.

Siri Austeens lydinstallasjon står ut som et av de mer interessante verkene i utstillingen. (Foto: Bærum Kunsthall.)

Tar pulsen

Hedvig Winges «knekkebrødskulptur», «Stay» (2009-2019), peker inn mot Siri Austeens massive installasjon: «Det som beveges flytter seg» (2019). Det ligner bilvinduer som er hengt opp i ulike nivåer og skaper en konstruksjon som virker tilfeldig, eller kanskje organisk. Uttrykket er først og fremst slående. Nysgjerrigheten pirres også av ledningene som ligger hulter til bulter på bakken, fordi det hinter om at det skal oppstå lyd.

Mens vi beveger oss rundt installasjonen er det først helt stille. Sakte, men sikkert oppstår det små ugjenkjennelige lyder. Fuglekvitter? Vi vet ikke, men det låter ikke alltid identifiserbart, som mennesket i naturen, der vi står betvilende til vår egne hørsel.

Lyden kommer fra noe som ser ut som stetoskop, slikt verktøy man bruker for å måle hjerterytme, festet til de ulike vindusglassene. Som om de tar pulsen på kunstverket, og vi som betraktere for høre deres indre verden. Våre egne teknologiske oppfinnelser har blitt omgjort til en eneste stor organisme – som har fått både puls og språk.

Filmen «Irreversible» (2019) av Hans Edward Hammonds er en eksistensiell utforskning. (Foto: Bærum Kunsthall.)

Sprikende

På samme måte som Winge, bruker Austeen også velkjente visuelle elementer, som industrielt fremstilte halvfabrikata, og omformer det til noe levende. Slik sammensmelter hun det menneskeskapte med naturens uforutsigbarhet.

Det gjør det tilgjengelig og nært, men heller ikke åpenbart. Men samtidig oppstår det som kan oppfattes som en tematisk glipp, eller mangel på helhet, når vi ser Hans Edward Hammonds film «Irreversibel» (2019), med sin så mye mer direkte tilnærming til tematikken. Filmen viser korte klipp av tekst, og en mann i båt om hverandre. Filmen handler om vår redsel for døden, der setninger som «I really hope there is an after» stadig dukker opp.

Satt opp mot de mer underfundige verkene som preger resten av utstillingen, oppleves filmen nærmest banal, i det hele tatt noe sprikende, uten god nok grunn. En del av oss skulle ønske at de subtile budskapene, som til nå har latt betrakteren undre, fikk stå for seg selv.

Det er mye å like i Bærum Kunsthall akkurat nå, men om utstillingen evner å reise nye spørsmål i den allerede så utprøvde og altomfattende tematikken? Kanskje på en god dag.

Nyheter