Reaktualiserer historien

Betimelige identitetsspørsmål fra Frida Orupabo

Det paradoksale bakteppet for Frida Orupabos arbeider er slående. Budskapet er verken åpenbart eller overdrevet, men betimelig og spørrende, skriver Subjekts anmelder.

Deformert, forvridd og konfronterende. Arbeidsmetodikken til Frida Orupabo baserer seg på et kontinuerlig søk, samling, manipulasjon og deling av bildemateriell; et endeløst arkiv av fotografier og klipp som omhandler ontologien av svarthet.

Den norsk-nigerianske kunstneren har i løpet av de siste to årene gjort seg bemerket i kunstverden på begge sider av Atlanteren, men først det siste året blitt lagt ordentlig merke til, om ikke satt pris på, på den norske kunstscenen.

Nå er hun aktuell med sin første utstilling på Kunstnerens Hus i Oslo, hvor hun har invitert med seg den amerikanske videokunstneren Arthur Jafa, som oppdaget Orupabo på Instagram og presenterte henne i London.

I et intervju med DN i forbindelse med Orupabos soloutstilling på Gavin Brown i New York i 2018, uttalte hun at «i kunstverden er jeg en nobody». Noe som for så vidt pleide å være sant for den forholdsvis unge kunstneren. Men etter at Jafa inviterte henne til å delta på en gruppeutstilling på Serpentine Gallery i London i 2017, har Orupabos arbeider blitt utstilt både i Praha, Warszawa, Stockholm og Paris. Tidligere i mars ble det også kjent at hun skal delta i hovedutstillingen på Veneziabiennalen.

Det er med andre ord på ingen måte en nobody vi opplever på Kunstners Hus, noe hun beviser gjennom sine sterke, men også praktfulle arbeider i utstillingen «Medicine for a Nightmare».

Samarbeidet mellom Frida Orupabo og Arthur Jafa «Medicine for a Nighmare» utforsker betydningen av hudfarge og identitet. (Foto: Carl Henrik Tillberg.)

Betimelige identitetsspørsmål

Kunstneren er oppvokst i Sarpsborg med norsk mor og nigeriansk far, men sistnevnte forlot familien da hun var tre år gammel. Orupabos kunstnerskap bærer derfor et betydelig preg av en pågående undesøkelse av svarthet i et fortrinnsvis hvitt land. Denne granskningen presenteres gjennom et bredt spekter av bildemateriell som sirkler rundt tematikk som identitet, rase, historie og seksualitet.

«Medicine for a Nightmare» presenterer en serie bildekollasjer og et digitalt verk. Kollasjene er sammensatt av utklipp fra svarthvitt-bilder av mennesker, festet med splittbinders, som gir assosiasjoner til sprellemenn og papirdukker.

Sammensetningen av ansikt, kroppsdeler og klær, med knutepunkter som fremheves av de skinnende bindersene, trekker betrakteren inn i det kroppslige og fysiske ved disse figurene, vekslende mellom det uhyggelige og det yndige.

Kroppssammensetningene av utelukkende svarte mennesker henter visuelle referanser som peker til historien som har preget svartes eksistens både i Afrika og som diaspora. Figurene er til tider deformerte og plassert i unaturlige positurer, og fremstår som både praktfulle og sårbare.

Frida Orupabos kollasjer er fulle av kontraster. (Foto: Carl Henrik Tillberg.)

Det yndige mot det uhyggelige

Et arbeid som særlig fanger vår oppmerksomhet, viser en manns hode dekket med dekorativ arring, eller «scarification», en utbredt tradisjon blant flere stammer og grupper i Vest-Afrika. Fra hodet stikker det fire bøyde bein ut, som et hakekors formet av menneskekroppen. Symbolikken er både alvorlig og leken; hakekorset er tross alt et urgammelt symbol i Europa og Asia, som ble appropriert og overskygget av assosiasjonen til Nazi-Tyskland. Til sammenligning er rituell arring en tradisjon som har varierende funksjoner og symbolikk fra en stamme og kultur til en annen.

Også Orupabos framstilling av to jenter skiller seg ut som et av de mer kraftfulle arbeidene. De er kledd opp med lag på lag av hvite, blomstermønstrede silkekjoler og blondeluer. De står side om side og er nærmest identiske; den ene løfter en hvithansket hånd over munnen, den andre har et bånd som holder luen på plass over nesen. Er det en repetisjon av den samme jenta, eller er det et tvillingpar?

Det minner om det ikoniske fotografiet til Diane Arbus, «Identical Twins, Roselle N.J.», som ble inspirasjonen til tvillingene i Stanley Kubrick-klassikeren «The Shining» (1980). Orupabos tvillinger er derimot ikke nifse på samme vis, men de gjentar effekten av små detaljer som skiller uttrykkene til de to jentene. En har munnen og den andre har nesen dekket, men begge stirrer rett ut mot betrakteren og holder direkte blikkontakt, nesten over til det uhyggelige.

Videoverket viser bilder og klipp fra kunstnerens egne instagramkonto. (Foto: Carl Henrik Tillberg.)

Reaktualiserer historien

På en av veggene i utstillingen står det ni skjermer med skiftende bilder og klipp fra Orupabos egne Instagram-feed. Slik får vi innsikt i progresjonen fra digitale bilder til sammensatte kollasjer.

Kollasjene gir inntrykk av og være satt sammen av gamle bilder, men samtidig er koblingen til det digitale opphavet og deling av bildene på internett åpenbart høyst aktuelt og relevant i dagens digitale tilværelse.

Slik balanserer og relativiserer Orupabo historikken og tematikken i bildene sine. Spørsmål rundt rase, identitet og historie hentes fra fortiden, og presenteres som like relevant. Da som nå. Verkene er tankevekkende med en utrolig tiltrekningskraft, som inviterer seeren til å dvele ved identitetsspørsmålet vi opplever gjennom Orupabos kunstnerskap.

Denne søkenen etter, og undersøkelsen av, svart eksistens, skaper en naturlig kobling til Arthur Jafa sitt arbeid og bidrag til utstillingen. I et eget definert rom i overlyssalen på Kunstnernes hus, ruller filmen «Love is the Message, The Message is Death (2016)», med Kanye West-låta «Ultralight Beam» (2016) som lydspor. Et bredt spekter av filmklipp fra media og hjemmevideoer vises om hverandre.

Filmens fundamentale poeng understrekes av stemmen til en kvinne som spør: «I wonder what the world would look like if people loved black people the way they love black culture.» Innimellom klippene av kjente stjerner som Aretha Franklin, Jimi Hendrix og James Brown, ser vi nyere klipp som viser grov vold fra hvite politimenn mot afroamerikanere. Kontrastene er påfallende, og understreker den paradoksale virkeligheten som preger svarte menneskers hverdag i et stadig rasistisk samfunn.

Det er nettopp det paradoksale, som relativt enkelt eksemplifiseres i Jafas film, som også gjør Orupabos arbeider så kraftfulle. Det betyr ikke at budskapene er hverken åpenbare eller overdrevne, men spørrende og foreslående, og ikke minst betimelige.

Nyheter