Stefan Christiansen
Menneske, natur og maskin

To utstillinger gir god grunn til å besøke Fredrikstad akkurat nå

Stefan Christiansen og Kay Arne Kirkebø sine utstillinger ses best i sammenheng, skriver Subjekts anmelder.

Et steinkast unna Fredrikstad togstasjon ligger lokalene til Østfold Kunstsenter (ØKS) og Fredrikstad Kunstforening (FKF). To sjarmerende gamle hus, omkranset av Cicignonparken og det mastodonte spøkelsesbygget til gamle Fredrikstad sykehus (kan ikke noen få ut fingeren å lage kunsthall av sistnevnte).

Østfold Kunstsenter bedyrer sin rolle som formidler av ikke-kommersiell samtidskunst, og begge visningssteder har de senere årene vært nokså gode på dette. På den måten sikter de vekk fra den litt klamme lokalkunstfellen og gjør seg høyst aktuelle innenfor en mer kunstautonom kontekst.

Frem til 26. mai vises fire ulike separatutstillinger på ØKS, hvorav en av dem trekkes frem her; Kay Arne Kirkebø «Morgendagens byvisjoner». Fredrikstad Kunstforening viser arbeider av Stefan Christiansen i utstillingen «Mer til overs!», som står til 14. april. Utstillingene har godt av å sees i sammenheng fordi de utgjør to ulike kunstnerblikk på samme innholdsmessige univers: Kontaktflatene mellom menneske, natur og maskin.

En evig interessekonflikt mellom menneskets beteende, systemene vi har skapt og naturens premisser. Samfunnsstrukturene vi alle er en uløselig del av, og som vi bidrar til å forme hver eneste dag, men som er for svulstige til å ta innover seg på daglig basis. Klimakrise, ja vel, men jeg har et fly til Mallorca å rekke. Global netthacking, ok, men nå må jeg ta oppvasken. Økte klasseskiller, akkurat, men først skal jåten i vannet.

Informasjonsflommen vi utsettes for gjør oss for numne og blaserte til å oppdage paradoksene i vår egen tilværelse. Kunst kan omformulere informasjon, og peke på noe med andre verktøy enn ord. Kunstopplevelser kan dermed ha potensiale til å pirke borti vesentlige deler av vår bevissthet, eller i verste fall bare legge til nok et lag av informasjonsstøy.

I Kay Arne Kirkebø sine arbeider kan man oppleve perfeksjon og detaljmani i praksis. (Foto: Østfold Kunstsenter/Kay Arne Kirkebø.)

Beherskelsens mareritt

Kay Arne Kirkebø arbeider hovedsakelig innen tegning, gjerne i langsomme og repeterende prosesser med enkeltstående motiver og gjennom artist-book-formatet. I utstillingen «Morgendagens byvisjoner» vises 23 tegninger i varierende størrelse, alle med samme type motiver; skildringer av fiktive labyrintaktige bylandskap. Noen av tegningene er montert i ramme, men mange av dem i en mer ærlig stil; rett på veggen med spiker og klips, uten glossy ramme.

Gjennom en mengde monokromatiske tusjtegninger kan man oppleve håndverksmessig perfeksjon og detaljmani i praksis. Motivene er uendelige i uttrykket. Som om Pushwagner og M.C. Escher fikk et barn og oppdro det i Nord-Korea. Sirlige gjengivelser av infrastrukturer fra fabrikken som er våre liv: Jobb, transport, kø, venting, hjem, fritid. I de urbane konstruksjonene finnes ikke kaos, bare en mengde bittesmå statiske mennesker som manøvrerer seg taust rundt i fabrikken og utøver sin samfunnsmessige plikt. Det finnes ikke feilbarlig menneskelighet i denne beherskelsens mareritt. Bare et mekanisk univers hvor overstrukturerte liv leves via små og store makthierarkier. Det er grotesk det flate menneskelivet som utspilles i Kirkebøs uendelige komposisjoner. Det er liv, men livet er dødt. Hvordan ser vår egen by ut i fugleperspektiv? Kanskje mer som et «Hvor er Willy?»-landskap i helgene, men mandager klokken 07.00 – da nærmer vi oss. Grøss.

Byrommene har gjenkjennelige elementer fra ulike deler av et urbant liv, rulletrapper, dører, rom, transportskinner. Allikevel fremtrer også en distinkt følelse av virtuell virkelighet. Som å gå seg vill i et dataspill eller en vond drøm. Hvor går egentlig grensene mellom vårt virtuelle og fysiske liv? Kanskje er disse i ferd med å hviskes ut. Vi lever i den kunstige intelligensens tidsalder: I dag selvkjørende busser, i morgen atferdsprogrammering i hjernen. Blir vi alle mer og mer maskin?

På den ene veggen vises en videoanimasjon av bevegelige linjer som smelter sammen, utvides, innskrenkes. Dynamikken mellom verkene overtar rommet fullstendig og dominerer det med uendelighet. På tross av sitt lavmælte uttrykk har utstillingen potensiale til å mane frem en viss panikk. Rutineangsten; var dette alt livet var? Skap-konspiratoriske ideer om makt og hierarki og blind tillit og kapitalisme. Ideene vi har om oss selv som betydningsfulle og særegne individer, falmer fullstendig når vi konfronteres med det maskineriet vi er bundet til. Det paradoksale ved tilværelsen dras frem i lyset og vi må smertefullt erkjenne at vi er «just another brick in the wall».

Stefan Christiansen sin utstilling «Mer til overs!» utforsker møtet mellom det trivielle og det eksistensielle.(Foto: Stefan Christiansen.)

Katastrofe blandet med myk A4-tilværelse

Stefan Christiansens utstilling «Mer til overs!» viser en rekke nyere arbeider, hovedsakelig installasjon og maleri. Christiansen blander fornemmelser av katastrofe med myk A4- tilværelse og leker med størrelsesforhold og materialer i scenografiske illusjoner. Stort og lite. Inne og ute. Verden og hjemmet. På denne måten insisterer han på de banale koblingene mellom vår livsførsel og de store bildet. I hjemmene våre der alt er så lunt og trivelig, distanserer vi oss fra det kalde og vanskelige som skjer «der ute», og til slutt forsvinner sistnevnte så befriende fra vår kognitive rekkevidde. Møtene mellom det trivielle og eksistensielle danner karikaturer av vår gjengse livsførsel. Det er ikke revolusjonerende det Christiansen gjør, men utstillingen skaper et deilig tankerom med både komiske og alvorlige undertoner.

Arbeidene er nøye integrert i lokalets utforming og i flere verk er interiøret en del av selve verket. «Koselig med peis» består av et ildsted toppet med mose og trevirke. Bak kvist og kvast finnes en mengde små røde faner og spyd, som en okkupasjonshær i miniatyr på vei opp mot toppen. Det store i det lille. Verden er på vei inn i stuen. Men vi fyrer en kubbe til og tøfler tilbake til sofaen. Verket «En ulykke kommer sjelden alene» består av en nedskalert lenestol plassert ved siden av en monumental malerisk skildring av en storm. Verket «…om å gå i tujafellen» er plassert foran lenestolen, og sammen utgjør dette triangelet romlige elementer vi kjenner igjen fra vår egen stueinnredning: Peis, stol, bord, tv. Kraftløse i møte med overfloden av valg og problemer og utfordringer, sitter vi apatisk bakoverlent i lenestolen og krysser fingrene for at vi også i dag overlever på systemenes og naturens nåde.

Både Kirkebø og Christiansen utforsker forholdet mellom menneske, natur og maskin. (Foto: Østfold Kunstsenter.)

Kyllingfilet til middag og alt på stell

«Du vet den sikreste avstand mellom to tujaer er to kilometer», sier Christiansen i et intervju med Fredrikstad blad. Det føles betimelig å sitere en gammel gartners hagetips; den rette måten å beskjære en tuja er med fire ladninger dynamitt. Tujaen, plantasjegigantenes melkeku og rekkehuseiernes våte hekkedrøm. En giftig og helt unyttig plantevekst som krever mye vedlikehold og stell for ikke å bli en pistrete gulbrun krusedull. Men det er jo så trivelig med noe vintergrønt. Elsket og hatet, har tujaen invadert våre hager sammen med monstertrampoliner, grå partytelt og brunsnegler. Som om vi lener oss på en slags universell utforming av tilværelsen, og det helt uten skepsis. Vi er redd for flått og matvarer utgått på dato, men ruser av gårde i 120 på motorveien og bommer på hver møtende bil med en snau meter. Vi kaster millionvis av verpehøner i gasskammeret fordi det er så innarbeidet med kyllingfilet til middag, men gråter over døde dverghamstere. Hva er galt med oss egentlig?

Utstillingene ringer inn fornemmelser fra vårt eget liv som vi kan ta med oss tilbake i den hverdagslige bedøvelsen. Kunstopplevelser har potensiale til å forskyve vår bevissthet, gi oss små drypp av refleksjon som kan spire videre i oss eller eventuelt visne og dø. Likevel, det aller meste vi foretar oss vil fortsette i det vante. Vi er tross alt ikke mer enn det vi er. Også er det over. Like plutselig som den lille mannen med slacks og spasersko som ligger fastklemt under garasjeporten i Christiansens skulptur «Alt på stell». Poff!