Modernistiske minner utslettes

Y-blokka er ikke den eneste. Nå står Økernsenteret for tur

Byggene som nyter anseelse i Oslo er enten helt nye, eller skikkelig gamle. Derfor er en arkitekturhistorisk epoke i ferd med å bli utslettet i Oslo. De modernistiske perlene skal bort. Det kommer til å bli surt i fremtiden.

Du kan ikke være på Økern i Oslo uten å legge merke til Økernsenteret. Den svarte høyblokken, som ruver hele 66 meter og 18 etasjer over T-banestasjonen, er vanskelig å ikke få øye på.

Ikke bare fordi den er diger, men også fordi den har en sterk – om så litt skummel – aura, med sine rufsete utenpåliggende persienner som ikke henger helt som de skal.

Økernsenteret er et forlatt signalbygg. I likhet med et annet signalbygg fra 1969, Y-blokka, er begge de modernistiske perlene 50 år i år. Men de har mer til felles: Begge to skal rives.

Det er bare 50 år siden de modernistiske signalbyggene i Oslo så dagens lys. Det er muligens for kort tid siden, til at allmennheten har rukket å verdsette dem. Byggene som nyter anseelse i Oslo er enten helt nye, eller skikkelig gamle. Det imellom skal bort, skriver Lena Trydal. (Foto: Lena Trydal.)

Et stykke Chicago

Mens Y-blokka har fått mye oppmerksomhet for sin fatale skjebne, kan ikke det samme sies om Økernsenteret. Y-blokka er kanskje lettere å like, med sin elegante form som sklir igjennom Regjeringskvartalet, og med et lunere materialvalg og naturlige preg. Men Økernsenteret forsøker ikke å være diskret. Den har andre og helt unike kvaliteter som gjør den til et stykke Chicago i utkanten av Oslo.

Den internasjonale tilknytningen er selve poenget. På arkitekturfeltet var modernismen en internasjonal retning fra omtrent 1920 til 1970, med ikoniske arkitekter som fransk-sveitsiske Le Corbusier og tysk-amerikaneren Mies van der Rohe i spissen. De dannet den internasjonale modernistgruppen CIAM (Congrès Internationaux d’Architecture Moderne), og en gruppering der også norske arkitekter var med. En av dem var arkitekten bak Økernsenteret, i samarbeid med arkitekt Per Norseng, moldenseren Håkon Mjelva (1924-2004).

Modernistene likte å gruppere seg. Sammen med flere andre norske arkitekter som Arne Korsmo, Sverre Fehn og Geir Grung – for å nevne noen – ble Mjelva med i opprettelsen av en norsk variant av CIAM, kalt PAGON (Progressive Architects Group Oslo Norway).

Etter de to verdenskrigene sto flere av arkitektene i CIAM overfor et stort ansvar i mange land. En boligmangelkrise uten like. Ideer om det moderne, urbane liv, og det menneskelige minimumsbehovet, var temaer som ble utforsket på CIAMs konferanser. All unødig dekor skulle bort fra byggene, og funksjonen skulle råde. Enkelhet var praktisk, men ble også et estetisk ideal.

Mies van der Rohe-bygget «Seagram Building» i New York regnes som et landemerke. Økernsenteret i Oslo, et bygg med samme praktiske og estetiske ideal, er dødsdømt. (Foto: Hans Rudolf Ziegler. Fra «Mies van der Rohe. Less is More», utgitt på Waser Verlag Zurich.)

Landemerke i USA, dødsdømt i Norge

Dagens to dødsdømte norske bygg preges av en bevegelse bort fra de pompøse fasadeutformingene, og mot materialenes estetiske egenverdi. Mens Y-blokka er hakket mer Le Corbusier, er Økernsenteret hakket mer Mies van der Rohe. Begge praktfulle.

Van der Rohes høye, svarte og blanke kontorblokker – som Federal Center i Chicago og Seagram Building i New York, begge fra 50-tallet – har blitt landemerker i USA. Det er åpenbare fellestrekk med Økernsenteret.

Norge har ikke mange slike internasjonale modernistiske høyblokker på CV-en. Nå ser det ut til at vi skal kvitte oss med de få som vi har. Det er et kunsthistorisk feilgrep.

I år 2000 ble det 15 etasjer høye modernistiske bygget, kjent som Philips-bygget, på Majorstuen i Oslo sprengt. (Foto: Skjermdump.)

Ikke første gang

Det er ikke første gang Oslo har sett bygg som Økernsenteret falle. Mange av Oslos innbyggere fikk i 2000 se da Philips-bygget fra 1958 bli revet på Majorstua. Bygget var trolig Norges første «Curtain Walls»-bygg. Det vil si at bygget hadde en utenpåhengt fasade som ikke var bærende, bestående av mange smale, ferdigproduserte seksjoner i aluminium og herdet glass, innbrent i en grønnfarge. En slik fasade var helt unik i Norge i 1958.

Kontorblokken på Majorstuen var svært lik Økernsenteret. En høy, mørkfarget blokk, full av repetisjoner av vinduer i lik størrelse. Seksjonert fasade. Farget glass. Definitivt Mies-inspirert: Uten jåleri, men likevel uttrykksfull i sin tilstedeværelse. I måten lyset treffer vinduet, og hvordan bygget ruver over menneskene på gateplan, er bygget markant og nesten mektig. Likevel nøktern i sitt estetiske uttrykk.

Philips-bygget var også en viktig skikkelse i denne arkitekturhistoriske perioden, tegnet av arkitekten Frithjof Stoud Platou – noe eldre enn Håkon Mjelva – og faktisk også Mjelvas sjef en kort periode.

Kunsthistorisk ignorant

Philips-bygget ble revet til fordel for en ny blank høyblokk. Er det hva man kaller en kunsthistorisk ignoranse?

Nå står Økernsenteret for tur. Grunnen til det, er at «blokken ikke møter dagens krav», ifølge Økernsenterets eier, Steen og Strøm.

Den arkitektoniske perlen må vike for enda et «den nye bydelen i Oslo»-prosjekt, med stort kjøpesenter med internasjonale kjedebutikker og grønne boligblokker for middelklassen.

Det er forståelig at politikerne må bygge boliger, og at det ofte kan være økonomisk lønnsomt å rive det gamle fremfor å fikse det. Men det er synd når det kan se ut til at det er særlig denne arkitekturhistoriske epoken som får gjennomgå for voksesmertene.

Særlig når det bare er 50 år siden disse byggene så dagens lys. Det er muligens for kort tid siden, til at allmennheten har rukket å verdsette dem. Byggene som nyter anseelse i Oslo er enten helt nye, eller skikkelig gamle. Det imellom skal bort.

Nå rives to modernistiske signalbygg. Det er snakk om en internasjonal kulturarv. Det kommer til å bli surt i fremtiden.

Nyheter