Brannen i Notre-Dame har minnet oss på det felles eide. I en tid hvor polariseringen virker invaderende på oss alle, er det vakkert å se hvor samlet vi kan stå rundt et kulturbygg. Ikke ta dem fra oss, skriver Andrea Regine Meyer.
Det var helt surrealistisk å se kirken brenne.
Gråtende, syngende og til og med latterfylte mennesker samlet seg rundt den gotiske kirken i full fyr. Pariserne – og alt hva de innebærer, fra turister til politikere – strømmet til. Jeg tror ingen riktig forstod hva som foregikk, eller at det som foregikk faktisk foregikk.
Selv var jeg på vei hjem fra universitetet. Den merkelige blandingen av hverdag og dramatikk, som surret blant alle menneskene som var kommet for å se på brannen, var vanskelig å fatte.
Likevel fikk jeg en bestemt følelse av å måtte se. Og det var mange skuelystne med meg. Surrealistisk og uoversiktlig, ja, men likevel en bred enighet om at det som foregikk skulle endre Paris for alltid. Siden brannen startet i Notre-Dame like før klokken 19.00 mandag 15. april, har det ikke vært tvil om dette. Svært sjeldent får et bygg oppmerksomhet av denne størrelsen i nyhetsmedier over hele verden.
At et bygg kan bety så mye
Det er ikke så rart. Notre-Dame er ikke bare Frankrikes, men hele Europas hjerte. The Guardian kontekstualiserte brannen med brexit og et splittet Europa, i sin leder allerede mandag kveld. De skrev at brannen ikke er en hendelse som bør trivaliseres eller banaliseres: «På et tidspunkt som dette, føles det dumt å late som om vi ikke er europeere, alle sammen. Vi står med Frankrike i denne hjertesorgen.»
Noen kaller det bare for et bygg. Men mens jeg mandag kveld så på kampen for å hindre flammene i å også sluke de to fremre klokketårnene, tenkte jeg at jeg aldri før har forstått viktigheten av kultur og historie for et samfunn på en dypere måte. Jeg tenkte også på hvor fantastisk det egentlig er at et bygg kan bety så mye, i det hele tatt.
Hvor fantastisk det er, at en bygning kan oppnå en så levende ikonisk status som Notre-Dame. Katedralen har blitt så mye mer enn bare en konstruksjon. Notre-Dame har fått sjel, og blitt en legemliggjøring av fransk og europeisk historie og samtid. Det bør inspirere.
For samtidig, måpende overfor vår alles frue i flammer, tenkte jeg av alle ting på Y-blokka i Oslo. Kanskje ikke utstyrt med like mange ornamenter, eller kjente kulturskatter, men i norsk sammenheng er Y-blokka en besjelet bygning i kampen for å unngå riving.
En gang i tiden var Notre-Dame også ny, og til og med hatet. Under renessansen så mange på den gotiske katedralen som et groteskt symbol på en barbarisk fortid. De så ikke den skjønnheten alle fryktet å miste under brannen mandag kveld.
Men Notre-Dames rammeverk og berømte tårn står heldigvis fremdeles, og brannen minner oss om hvordan store kulturelle skatter kan endre betydning og symbolsk verdi gjennom historien. Det vil si: Så lenge de ikke forsvinner. Det være seg i krig, brann, fanatisme eller riving i modernitetens navn.
Symbol på mangfold utover religion
Rundt meg oppstod det spontant små kor som sang Ave Maria. Selv om det er over 100 år siden kirke og stat ble delt i Frankrike, føltes de religiøse tonene inkluderende og samlende. Notre-Dame symboliserer så mye mer enn det religiøse. Katedralens samlende egenskap gjør Notre-Dame til et symbol på Paris’ mangfold.
Paris som en snuskete og ekte by, en romantisk fantasiby. En drømmenes og håpets by. En by som har så mye kulturhistorie at den kan føles både kvelende og åpen samtidig.
At katedralen brant føltes særlig ille fordi Frankrike gjennomgår en krise på grunn av den splittetheten i landet som de gule vestene symboliserer. En kan hevde at Notre-Dame, som andre religiøse bygninger, er et symbol på penger og makt.
Men mens verden mandag kveld fulgte med på brannen, ble det tydelig at Notre-Dame er noe mer enn det, og at Notre-Dame hører til folket.
Samhold på merkeligste vis
Siden kirken ble påbegynt på 1100-tallet, har Notre-Dame stått som et stille vitne til de mange krisene Paris har vært gjennom. Revolusjoner og store politiske prosesser.
Det var i Notre-Dame at Napoleon ble kronet til keiser i 1804, og det var der Charles de Gaulles feiret frigjøringen av Paris i 1944. Men Notre-Dame er ikke bare symbol på kulturhistoriske linjer, religion og politikk. Katedralen er også udødeliggjort gjennom romanen «Notre Dame de Paris» av Victor Hugo, en bok som var med på å markere begynnelsen av en demokratisering av litteratur i Frankrike da den kom ut i 1831. Boken var en bestselger på tvers av klasseskiller helt fra begynnelsen. Senere har også «Ringeren av Notre-Dame» sneket seg inn i hjem og barndomsminner verden over på grunn av Disneys tegneserieversjon fra 1996.
I skumringen mandag kveld stod jeg utenfor den kjente bokhandleren Shakespeare and Company og så for meg sengetøyet jeg likte så godt da jeg var barn, med et stort og fargerikt trykk av Quasimodo og Esmeralda på.
Tankene raste avgårde, og samlingen av mennesker, som bare stod og så, uten mulighet til å gjøre noe, virket nærmest middelaldersk. Jeg tenkte på scenen i «Kransen» (første bok i Sigrid Undsets romantrilogi om Kristin Lavransdatter) da Kristin er gravid før ekteskap og kirken begynner å brenne. Kristin lurer på om det er et tegn på hennes synd, og samtidig er hun fascinert av det felles arbeidet som blir igangsatt av landsbyboerne for å slukke brannen, for ikke å snakke om at Erlend og hennes far for første gang ser ut til at de kan komme overens. En krise kan skape samhold på merkelig og uventet vis.
I folkemengden tenkte jeg på sangen «Sous le Ciel de Paris» (Under Paris’ himmel), blant annet fremført av Edith Piaf. Jeg tenkte på alt det vakre i Paris, med Notre-Dame som et sentrum for sommernetter langs Seinen. Jeg tenkte på all kunsten Notre-Dame har inspirert og jeg tenkte at kanskje i framtiden vil det nå bli født nye kunstverk inspirert av denne tragiske brannen.
Bygg som samler
Den 16. april våknet Frankrike til at en innsamlingsaksjon er igangsatt av Macron for å gjenoppbygge fruen, og penger har strømmet inn. Gjenoppbygging skjer, og det innen fem år, lover Macron. Men følelsen der og da, og alles målløse ansikter, vil for alltid bli husket, og dessuten gi en ny dimensjon til den historiske bygningen.
Jeg håper og tror at dette dramatiske døgnet har bidratt til å minne oss alle på det vi har felles, i en tid hvor polariseringen virker invaderende på oss alle. Det er ikke bare Paris som trenger Notre-Dame, men en hel verden. Som et samlende symbol.
De siste årenes kamp om å bevare Y-blokka har også gitt Erling Viksjø-bygget sjel. Selv om sammenligningen med Notre-Dame kan føles drøy, er det noe unektelig vakkert over den samlende egenskapen kulturbygg kan ha. Ikke ta dem fra oss.
