Feiringen av den eminente billedhoggeren Gustav Vigelands jubileumsår er godt i gang. Det er 150 år siden kunstneren ble født, og Vigeland-museet har planlagt en rekke markeringer i form av både utstillinger, konserter og foredrag. Deriblant jubileumsutstillingen «Paralleller. Gustav Vigeland og hans samtidige» som åpnet 12. april.
Vigeland er sterkest representert i Oslo, med blant annet Vigelandsparken som en av Norges største turistattraksjoner. I anledning kunstnernes 150-årsdag ønsker Vigeland-museet imidlertid å nå bredere ut i det ganske land. Gjennom vandreutstillingen «Angsten står i sofaen», et samarbeidsprosjekt med Nasjonalmuseet, ønsker de å vise en annen side ved Vigeland, til et nytt publikum.
– Vigeland er på mange måter en lokal kunstner, med parken og dette museet. Man må til Oslo for å se ham i en såpass stor skala, sier en av kuratorene for utstillingen, Elin-Therese Aarseth (34).
Hun mener det det er viktig for museet med et nasjonalt publikum. Derfor løfter de Vigeland ut av Oslo, ved å sende ut til sammen 21 små skulpturer som skal turnere rundt i Norge. Den såkalte vandreutstillingen åpnet i slutten av mars i Stavanger, og gjennom en toårsperiode skal den vises i blant annet Ålesund, Bodø og Alta.
Ønsker å nå ut til de yngre
I tillegg til å nå bredere, geografisk, har de også hatt en aldersgruppe i bakhodet for planleggingen av utstillingen.
– Hos eldre og voksne er kjennskapen til Vigeland ganske høy. Men de yngre kjenner ikke så godt til ham, sier Aarseth.
Målet er at vandreutstillingen skal engasjere et yngre publikum.
– Min påstand er at Vigeland er like relevant i dag, og at man kan bruke kunsten hans til å diskutere sider ved det å være menneske som er tidløse og aktuelle.
De fleste skulpturene som vises ble laget på slutten av 1800-tallet av en forholdsvis ung Vigeland.
– Verkene vi har valgt er typiske for den tiden. Mange av de mest ambisiøse kunstnerne gikk nye veier, og perspektivet de skapte kunst ut i fra var i endring. De var søkende og søkte inn i seg selv for inspirasjon. Gjennom kunsten utforsket de den eksistensielle angsten, og lengsel og søken etter mening stod sterkt. Det er mye sårbarhet og ambivalens i skulpturene.
Tidløse følelser
Aarseth forteller at tematikken for utstillingen er følelser, gjerne de vanskelige, noe hun opplever at mange unge er opptatt av i dag.
– Man kan gjerne bruke Vigeland sine skulpturer til å snakke om akkurat disse tingene. Han skaper øyeblikk og situasjoner i arbeidene sine som er relaterbare, fordi de er så åpne.
– Vigeland går inn i nyansene. Det er ikke en åpenbar følelse vi ser. Ofte er menneskene hans dratt mellom ulike følelser på samme tid. Og vi som ser må bruke våre egne erfaringer for å fylle verkene med innhold. Det er en styrke ved kunstnerskapet hans, det at han klarer å forslå noe, gi oss litt, men samtidig ikke for mye slik at verkene blir overtydelige og enkle å lese. Det er mye som er opp til oss å oppdage.
Selv om Aarseth mener skulpturene til Vigeland er like aktuelle nå som da, sier hun at de har måttet tenke helt nytt hva gjelder utstillingsdesign for å nå ut til et yngre publikum.
Etter en lang fartstid som formidler ved Vigeland-museet, vet hun at mange ungdommer ikke helt ser hvordan Vigeland angår dem.
– Det har kanskje litt med presentasjon å gjøre, og den muesale formen, rett og slett. Man blir jo ganske ærbødig når man går på museum, i hvertfall blir jeg det. Og med alle reglene kan det være vanskelig å være helt til stede og ta inn det man ser.
Bytter ut pidestall med sofa
For å gjøre utstillingen mer relevant for et yngre publikum har de satt skulpturene i hverdagslige og gjenkjennbare kontekster.
– Det første som møter en i utstillingen er signalverket «Redsel», plassert i en moderne sofa fra i dag.
Totalt består utstillingen av tre «scener», i tillegg til en egen skulpturhage. De bruker urbane og enkle bakgrunner, som murstein og asfalt.
– Den siste «scenen» i utstillingen er et kjøkkenbord, hvor det står plassert en skulptur oppå. Ved å sette dem i sånne hverdagslige miljøer som vi kjenner fra i dag, ønsker vi å skape nye møter med skulpturene.
For å minske avstanden mellom kunsten og betrakterne har de valgt å ikke skrive tittel på verkene, men kun hvor gammel kunstneren var da han lagde dem.
– De fleste lagde han jo da han var i 20- og 30-åra. Det er for å menneskeliggjøre Vigeland litt.
Hun forteller også at publikum selv får skrive egne titler på små etiketter som de kan henge på sokkelen.
– Men dette gjøres kun når skoleklasser eller en gruppe kommer på besøk, og er i følge med en omviser. Det blir skrevet med tusj, så da må det skje under kontrollerte forhold, legger hun til.
Kuratoren ble rørt av å se engasjementet under åpningen i Stavanger 30.mars, hvor det ble gjort et unntak og alle besøkende fikk skrive egne titler.
– De brukte seg selv og ga verkene sin egen tolkning. En av grunnene til at Vigeland lagde så enkle titler var jo nettopp fordi vi som betraktere skal fylle det med innhold. Kunsten hans er jo et personlig uttrykk, men der ligger også et sterkt ønske om å skape noe som berører og får betydning for oss som ser.
