(Foto: Privat.)
Talent fortsatt viktigst

Skjønnhetskapital er ikke så urettferdig som man skal ha det til

Noen ganger lønner det seg faktisk å være stygg. Men som oftest er det talent og intelligens som spiller størst rolle, og da er ingen tjent med å urettferdiggjøre skjønnhet, skriver Subjekts psykologispesialist* Maha Kamran.

I en artikkel om de urettferdig vakre, skriver Aftenposten om de mange fordelene som vakre mennesker kan få økonomisk og sosialt.

Etter å ha lest artikkelen, er jeg likevel usikker på om det kanskje er artikkelen som er urettferdig.

Ser man funnene i artikkelen i lys av at de fleste ikke er amerikanske presidentkandidater, eller har ambisjoner om å bli influensere eller modeller, er ikke skjønnhetskapital – muligheten til å få penger basert på et tiltalende utseende – så uoppnåelig eller urettferdig som det skildres.

Skjønnhet kan beveges

Skjønnhet er ikke statisk, men en sanseopplevelse. Studiene på skjønnhet er derimot mer statiske, da det å kartlegge skjønnhet basert på noe så dynamisk som personlige variasjoner, vil være for komplisert. De konvensjonelle symmetriske ansiktene som media fremstiller som skjønnhet, eller den genetiske overlegne mannen (de som incelsene spøker om at tar alle kvinnene fra dem), er derfor ikke medlemmer av en hemmelig klubb. Skjønnhetsopplevelsen kan nemlig beveges.

Neuropsykologiske studier har blant annet vist at et smil kan påvirke skjønnhetsopplevelsen. Det skriver blant annet forskeren John P. O’Doherty og flere i boken «Beauty in a Smile […]» (2003).

Alle kan altså få litt ekstra skjønnhetskapital gjennom for eksempel dét, et smil. Det finnes også studier som viser at man kan få bedre betalt av å se kompetent ut. Faktisk enda bedre, enn å være konvensjonelt attraktiv. Det skriver blant annet forskerne Graham, Harvey og Puri i boken «A Corporate Beauty Contest» (2016).

Modellagenten som siteres i artikkelen til Aftenposten, Amar Faiz, nevner at han kan avvise personer for jobbmuligheter på bakgrunn av beskrivelser som gnom og dverg. Sånn er det nå sikkert i den kritikkverdige modellbransjen. Men i den samme artikkelen er to attraktive politikere oppsøkt for en kommentar, der de begge uttrykker et ønske om å bli hørt for sin politikk. Da ville kanskje et utseende som en gnom eller dverg faktisk vært med på å realisere dette, og gitt mer kapital i deres sak. I den sammenhengen ville et slikt utseende også kunne regnes som skjønnhetskapital, fordi de ville tjent penger og fått sosial status basert på sitt utseende. Alle kan dermed spille på sin individuelle skjønnhet, og vekslet det inn mot kapital i en passende kontekst.

Talent og intelligens spiller større rolle

I Aftenposten-artikkelen problematiseres det at lubne, kvisete og usymmetriske personer kan trøste seg over sin disposisjon, fordi pene folk oppfattes som mer arrogante på jobbintervju. Dette blir som å sette alle som ikke havner i en konvensjonelt sett vakker kategori i en offerrolle som de strengt talt ikke behøver å være i.

Når studier kommer frem til at talent og intelligens spiller en større rolle for suksess enn skjønnhet, som blant annet forskerne Gargau og Ginsburgh kom frem til i 2010, trenger vel ikke den suksessfulle, men ikke like vakre personen trøst for å ikke være modellagentens favorittklient.

Vekten av din verdi er ikke kun utseendet ditt, formidler skuespiller og aktivist for kroppspositivisme Jameela Jamil. I Norge vektes likhet høyt som verdi, og da bør ikke urettferdige og umulige skjønnhetsfordeler få rom til å innlemmes som en vekt i samfunnets verdiopplevelse.

Dersom mediene fremmer et feilaktig bilde av at skjønnhet og estetikk er avgrenset og urettferdig, kan det virke som om skjønnhetskapital ikke er tilgjengelig for alle, noe det faktisk er.

*Med psykologispesialist menes det en som har mastergrad i psykologifaget, og ikke en klinisk psykolog med profesjonsutdanning.