OSL contemporary
En upolert hyllest

Nydelig nærhet til en av Norges fremste modernistiske skulptører

Den ikoniske og snart 100 år gamle kunstneren Aase Texmon Rygh viser en uanstrengt og forfriskende utstilling på OSL Contemporary.

Aase Texmon Rygh (født 1925) kan vise til et sjeldent omfattende kunstnerskap. Det gjør 94-åringen til en pioner innen moderne skulptur i Norge, om ikke til en av landets mest ikoniske kunstnere.

I sin nye utstilling på OSL Contemporary, som naturligvis preges av dedikasjon til det modernistiske skulpturelle uttrykket, posisjonerer hun seg på nytt, men i et uanstrengt og avslappet format. Det er forfriskende.

Gjennomgående for Aase Texmon Rygh er utforskningen av möbiusflaten, som også blir sett på som et evighetssymbol. (Foto: OSL contemporary.)

Studioutstilling

Mens regndråpene slår mot de prismelignende takvinduene i galleriet, får en uanstrengt vandre rundt i Texmon Rygh sin verden.

OSL Contemporary er ikke et stort galleri, og kan muligens best beskrives som en slags «hvit kube-garasje». Dynamikken mellom det noe sterile, industrielle gallerirommet og de organiske, myke formene i verkene skaper kontrast i utstillingen.

Det har vært ønskelig at utstillingens fremtreden skal kunne minne om kunstnerens eget studio. Podier og utstillingssøyler er derfor delvis innhentet fra kunstneren sitt eget atelier – et kult grep som gjør at utstillingen oppfattes nærere, og mindre formelt: Til tross for det lille rommet, viser utstillingen bredde.

De ulike skulpturelle uttrykkene blandes med hverandre. Det oppleves ikke som en «fiks-ferdig-fjong» utstilling, men heller som et lite innblikk i kunstneriske prosesser. Ferdigstilte verk og mindre prosess-skisser får en likeverdig rolle i gallerirommet, og gir innblikk i kunstnerskapets mangfoldighet. I det hele prydes utstillingen av 27 verk, i ulike format, uttrykk og materialer

OSL contemporary sin utstilling av Aase Texmon Rygh spiller på den litt upolerte studiofølelsen, og skaper en følelse av nærhet mellom arbeidene og publikum. (Foto: OSL contemporary.)

Nyansert matematikk

Texmon Ryghs uttrykk preges av et sterkt, tydelig formspråk, og mange av de utstilte verkene er variasjoner av de samme temaene. Et godt eksempel på dette er de ulike uttrykkene av det velkjente evighetssymbolet. Gjennom karrieren har den snart 100 år gamle kunstneren arbeidet med ulike variasjoner over möbius-båndet – et matematisk prinsipp om en flate som kun har én side.

Formen oppstår ved at en fester ytterkantene av et bånd sammen etter å ha vridd båndet en halv gang, og har opp gjennom tiden til dels blitt sett på som et evighetssymbol. Fremvisningen av möbiusene i ulike varianter, teksturer og materialer i utstillingen gir publikum mulighet til å oppdage ulike nyanser og graderinger, og gjør det hele til en spennende utforskning av detaljer. Dessuten er noen av de utvalgte skulpturene har aldri blitt vist før.

Det første som møter en, når en kommer inn i det lille galleriet, er «Blå hageskulptur» fra 1979, som frem til denne utstillingen har fungert nettopp som det – en hageskulptur fra kunstnerens egen samling (og gressplen). Skulpturen illustrerer godt en gjennomgående tematikk i Texmon Ryghs kunstnerskap. To nærmest svevende blå flater skaper nye former, både i selve figuren og i mellomrommene. Dette virker å være et gjennomgående signaturtrekk for uttrykket hennes: Utforskingen av romlige former og figurer.

«Asfaltblomst» fra 1979. (Foto: OSL contemporary.)

Nærhet til kunsten

Verkene spenner seg i tid fra så tidlig som 1948 og frem til senere verk på midten av 1990-tallet. Likevel, er det tydelige og klare formspråket gjenkjennelig gjennom hele dette tidsspennet.

Galleriet har så gjort solide grep i å spille på den litt upolerte studiofølelsen. Veletablerte kunstnere som Texmon Rygh er ofte å oppleve innen de strenge, institusjonelle rammene til de store museene. Det er en fin avveksling å få oppleve verkene hennes på denne måten, i en såpass uformell setting. Det er i det hele tatt herlig når en kan oppleve kunst både avslappet og uanstrengt.

Innslaget av prosessverk og skisser gjør at verkstedfølelsen komplementeres, og bidrar til en annen type nærhet til verkene på denne måten.

Utstillingen viser dessuten en bredde av et mangfoldig, men konsentrert kunstnerskap. OSL Contemporary evner å velge den mest interessante vinklingen.

Det er kanskje ikke den mest nyskapende eller spennende utstillingen, og oppleves ikke som noen rekontekstualisering av kunstnerskapet. Men dette virker heller ikke å være intensjonen. Det utstillingen byr på er annen form for tilgang og nærhet til arbeidene til en av våre viktigste kunstnere.