Ramona Salo Myrseth
Subjektet

– Jeg vil formidle min egen historie uten press om å skulle representere en hel kultur

Hun vant Doga-pris for årets nykommer og ble kjøpt opp av Nasjonalmuseet. Designer Ramona Salo Myrseth (28) håper dette bare er begynnelsen.

Hun vant Doga-pris for årets nykommer og ble kjøpt opp av Nasjonalmuseet. Designer Ramona Salo Myrseth (28) håper dette bare er begynnelsen.

– Selv når jeg løper svett frem og tilbake med kofferter fulle av klær, prøver jeg å huske de utrolige opplevelsene dette veivalget har gitt meg. Og reisen har jo akkurat startet, sier Ramona Salo Myrseth (28).

Designeren fikk mye oppmerksomhet etter avgangsvisningen sin ved Kunsthøgskolen i Oslo i fjor, «Den samiske halvtimen». Siden den gang har det gått i ett for 28-åringen.

– Året etter at jeg ble ferdig på KHiO har vært helt vilt. Jeg har nådd noen viktige milepæler i min karriere, sier hun.

Deriblant Doga-merket for «året nykommer». Merket er en årlig design- og arkitekturkonkurranse med mål om å løfte fram nyetablerte designere i Norge.

I juryens begrunnelse heter det blant annet at Salo Myrseth «med eventyrlyst og dyp kjærlighet har dykket ned i den samiske kulturen og skapt en kleskolleksjon med et personlig uttrykk som redefinerer det vi tenker på som samisk, samtidig som den er tro mot røttene.»

Ikke nok med det. I mars ble det kjent at Nasjonalmuseet kjøper inn et av antrekkene fra kolleksjonen. Til tross for at merittlista begynner å bli lang, er det designerens valg om å fordype seg i det samiske hun trekker fram som noe av det viktigste hun har gjort.

Fra visningen av «Den Samiske Halvtimen» under avgangsvisningen på Kunsthøgskolen i Oslo i fjor. Siden har det blitt kjent at Nasjonalmuseet kjøper et plagg fra Myrseth-kolleksjonen. (Foto: Roger Fosaas.)

Samisk, ikke statisk

– Det viktigste har vært å fordype meg i noe som står mitt hjerte nært, og å jobbe autentisk med det samiske. Det har jeg lært mye av, og er noe jeg vil fortsette med, sier Ramona Salo Myrseth.

Avgangskolleksjonen hennes, «Den samiske halvtimen», handlet tematisk om å formidle samisk kultur på en ny og inkluderende måte.

– Etter feltarbeidet mitt gjennom masteren sitter jeg igjen med at samisk design har så mye spennende å by på. Bare tenk på tradisjonene og materialene. Likevel har jeg inntrykk av at samisk design ikke er så inkluderende som det kan være. Designer samiske designere kun for samer, for eksempel?

Hun svarer selv på spørsmålet.

– Jeg vil ta avstand fra visuelle stereotypier for å vise hva mer samisk kan være. Det er en rik og variert kultur som langt ifra er statisk. Det kulturelle samiske feltet er både moderne og kult, og det er god plass i kulturen for mangfold.

Noe annet som har vært viktig for den unge designeren, er å formidle sin egen historie, men uten å føle press for å representere en hel kultur.

– Jeg håper min stemme kan være en av mange som viser nyansene av det å være samisk. Dette er ikke en «one woman’s job», heldigvis, sier hun.

Modeller i Myrseths design. (Foto: Stian Mauricio Foss.)

Skaper sitt eget fristed

Masterkolleksjonen består av det hun kaller reiseklær, klær man kan reise i, og da helst til et mytologisk sted med navnet Sáivu.

– Sáivu ble en destinasjon for meg, og et handlingsrom hvor jeg kunne utfolde meg fritt og leke med design, uten å måtte forholde meg til de forventningene om hvordan et samisk design skal se ut.

Hun forteller at alt kan skje i Sáivu, og at reiseklærne dit skal bære preg av at det er et sted uten regler.

– Det er farlig vakkert der, og til tider veldig dramatisk. Resten må du finne ut selv, når du drar dit. Jeg kan ikke si så mye, sier Myrseth.

Designeren kan også fortelle at kleskolleksjonen dermed og på mange måter ble noe mer enn bare en kleskolleksjon.

– Det ble en fortelling om min bakgrunn, det samiske og det liminale landskapet som tillater utrolige ting til å skje, sier hun.

I tillegg, drøfter kolleksjonen ved begrepet «rooted cosmopolitanism».

– Mange tenker at kosmopolitisme utelukker urfolkkultur. For mange er urfolkkulturer sett på som isolerte, men en kan likevel være verdensborger selv om man er urfolk, og det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre, sier Myrseth.

Selv definerer hun urfolk som et verdensfolk.

– Jeg tror at menneskets hukommelse ligger hos urfolket. Vi er jo egentlig alle urfolk, sier hun.

Kostymer designet av Ramona Salo Myrseth for «Gift of Stone». (Foto: Torgrim Halvari.)

Trives i det tverrfaglige

Den unge designeren trives i det tverrfaglige skjæringspunktet. Hun jobber med ulike kunstformer, men også med andre kunstnere og utøvere.

– Jeg har for eksempel hatt mye glede av å arbeide med dansere. Man får en annen forståelse av forholdet mellom klær, kropp og bevegelse, sier hun, og fortsetter:

– Jeg liker også å jobbe med kostyme, fordi jeg elsker å fremheve, formidle og skape følelser i samsvar med musikere, koreografer og performanceuttrykk. Det er spennende å jobbe i grenseland mellom kunst og klær. Du får så mange bein å stå på.

Estetikken er dypt forankret i tekstilkunst, forteller Ramona, som både arbeider med tradisjonelt håndverk på nye måter, eller fortaper seg i ny teknologi. Designeren er også opptatt av å se det hun lager i en større kontekst:

– Klær er en viktig identitetsmarkør. Jeg finner ut av utrolig mye om meg selv, andre mennesker og verden i prosessen med å skape nye plagg.

Ramona Salo Myrseth forsøker å se parallellene mellom bekledning, samfunn og kunst, når hun skaper klær, for å skape spillerom til å lage noe mer enn bare et plagg.

– Jeg finner inspirasjon i å se hvordan forholdet vårt til klær og trender utvikler seg. Hvordan det for eksempel kan gå fra å være trendy å ikle seg neon og små bowlingvesker, til den dagen det bare blir trendy å være bevisst.

Kostymer designet av Ramona Salo Myrseth for «Gift of Stone». (Foto: Torgrim Halvari.)

En evig prosess

– I tiden før visninger tenker jeg mye på hva jeg vil formidle, fordi det er en god mulighet til å få frem noe du virkelig ønsker å si. Også er det kaos selvsagt. Og tvil.

Hun fortsetter:

– Det er noe med visninger. Det blir ofte et sirkus, og ting går aldri som planlagt. Så går det en stund, og du innser at det var en god erfaring.

Myrseth tror ikke på det å arbeide hardt mot én kolleksjon, for så å forkaste den neste «sesong».

– Det må være en evig prosess, sier hun.

– Hva kommer vi til å se fra deg framover?

– Jeg jobber ennå med utgangspunkt i mine nordlige røtter, og fordyper meg i liminale landskap, sesonger og tid med rot i sjøsamiske områder. Det er en fortsettelse av «Den samiske halvtimen», men en utvikling basert på de erfaringene jeg har gjort det siste året.