Det kan se ut til at den britiske rapperen enda ikke har funnet balansen mellom egen musikk og estetikk, skriver Subjekts anmelder.
★ ★ ★ ☆ ☆ ☆
Grimebølgen som for alvor inntok Norge for omtrent fem år siden har mistet mye av dampen. Heldigvis finnes det en ny generasjon britiske hiphopartister som vokser frem og skaper bølger på den internasjonale scenen. Med dette i mente er det derfor lett å få høye forventninger når en av Storbritannias mest lovende nykommere, Octavian, skal holde konsert i Norge for første gang.
Natt til 17. inviterte Red Bull Music til nok en utsolgt kveld på Parkteatret, men vi har vanskelig for å si at det var verdt å ta 17. mai-frokosten på Narvesen til fordel for headlinerens opptreden kvelden før.
Autotune og skuddvekslinger
Sørstatenes trapbølge ser omsider ut til å begynne å mette markedet. Morsomt er det derfor at den britiske musikkscenen har blitt den diskutabelt mest eksperimentelle, som fremdeles klarer å nå ut til mengdene innenfor sjangeren.
Mellom Little Simz sitt nylige mesterverk, «Grey Area», og Dave sitt mer personlige, men også beinharde album, «Psychodrama», ser det per dags dato også ut til at britene vil stå for to av årets sterkeste rap-utgivelser.
Octavian, som går på scenen rundt halv elleve, befinner seg dog i en litt annen posisjon enn de tidligere nevnte. Gjennom sin myke og R&B-ladde musikk har han en langt mer tilgjengelig sound. Lovord fra Drake har gjort mange raske til å plassere ham i samme bås som kanadiske R&B-stjerneskudd som Tory Lanez og Partynextdoor. En forståelig sammenligning på overflaten, som raskt svekkes i det Octavian komplimenterer autotune og myk synth med vers om å skyte deg i ansiktet.
En frihet fra den regjerende industrien i USA ser ut til å ha skapt en arena hvor sjangersammensmelting og nyskapning får langt mer spillerom. Sjangre som elektro, techno og punk siver inn i sporene fra landets unge og lovende artister, noe vi selv fikk oppleve på kroppen i mars, under Flohio og Slowthai sine back to back-opptredener på Bylarm.
I fjor kom 23-åringen med sin første fullengder i form av mixtapen «Spaceman». Et solid prosjekt med grandiose tilnærminger og produksjon. Ambient og storslagen R&B er ord jeg aldri trodde jeg ville bruke sammen, men som fremdeles føles passende for «Spaceman». Det samme lydbildet skulle også prege store deler av den utsolgte konserten på Parkteateret natt til 17.
Ironisk nok skulle også dette stå for mange av kveldens problemer.
Langtekkelig, unødvendig, halvinteressert
Med så mange store lyder og ambisiøs produksjon har Octavian, med noe drahjelp, skapt sin egen fallhøyde. Når musikken får tale for seg selv, tas lytteren med på en reise hvor det kun er dem selv som setter begrensningene. I konteksten av et vanlig sceneshow merkes det dog at Octavian har vansker med å leve opp til det som kommer ut av høyttalerne. Spesielt når det han leverer ikke kan beskrives som stort annet enn en hvilken som helst generisk rapopptreden i 2019.
Da mener vi kvalitetsreduserende konsertbingoparametre som langtekkelige DJ-sett, check; unødvendige moshpits, check; halvinteresserte hypemen, check.
Det kan se ut til at Octavian enda ikke har funnet balansen mellom egen musikk og estetikk. Sammensmeltingen av introspektive, men også voldelige, tekster har fungert bra på hans utgivelser så langt. Det er når man får det servert i liveformat at kombinasjonen fremstår langt mer problematisk.
Ikke fordi det er noe galt ved å sette lys på sine ambivalente sider som artist. Snarere fordi det ser ut til å forvirre publikums forventninger til hvordan de skal oppføre seg under showet.
Spor som «Lightning» er perfekte eksempler på dette. Ved starten av låten oppfordres alle til å løfte lighterne i været i det den myke melodien fyller rommet. Så, før du vet ordet av det, tømmer gutta på scenen en flakse Imsdal i fleisen på de på første rad, før det hele utvikler seg til et sirkus. Noe som for all del er morsomt, men som også bidrar til å rette fokus vekk fra musikken.
Et knippe irriterende elementer som til stadighet blir en større og større del av å dra på hiphop-konserter er en kjedelig ting å måtte trekke en artist for. Det er tross alt ikke Octavian sin feil at konsertformatet stadig ser ut til å bli typisk. Fremdeles bør han som artist være såpass tiltro til egen musikk at han ikke ser det nødvendig å starte kveldens femte moshpit til en låt som praktisk talt er en ballade.
