Ove Kvavik
Et siste farvel

Munchmuseets historiske avskjed er vemodig, men stilfull

Det ble i utgangspunktet bygget for å være lite og tilgjengelig. Derfor er det særlig vemodig nå som alt skal bli større og bedre langs havnefronten. Men avskjedsutstillingen takker for nå i god stil, skriver Subjekts anmelder.

Edvard Munch er blitt en slags merkevare. Nå skal han flyttes fra sine gamle – både elskede og utskjelte – rammer på Tøyen, til nye – og heller utskjelte – rammer i Bjørvika.

Farvel-utstillingen «Exit!» er en avskjed til Munchmuseet på Tøyen. Det er den endelige oppsummeringen av det kulturpolitiske symbolet og enmannsmuseet som har fått stå i 56 år. Sammen med et stort kuratorisk team har den eksterne kuratoren Elisabeth Byre skapt en skikkelig mimreutstilling, og gitt publikum en titt bak kulissene.

Upretensiøst og uformelt

Litt befriende er det å møte museet på denne måten: Upretensiøst, uformelt og transparent. Det er vemodig, men også spennende, som om noen endelig har fått lov til å gjøre akkurat som de vil. Og her vil man mye: Imponerende mengder materiale skal vises frem.

Da må gode kuratoriske grep til. For å samle det hele, fokuserer utstillingen på åtte nedslagspunkt, som sammen oppsummerer øyeblikk fra museets historie på Tøyen. I tillegg inkluderer utstillingen tre verk av fire samtidskunstnere som viser nye innfallsvinkler til materialet.

I mylderet av gjenstander og omfattende utstillingsdesign tas det likevel hensyn til de fleste. Enten man har en hel dag til rådighet og elsker å fordype seg, eller bare vil innom for å stryke «Skrik» og «Madonna» av lista.

Utstillingen «Exit!» handler like mye om Munchmuseets historie som Munch selv. (Foto: Munchmuseet.)

Grundig og uten persondyrkelse

Utstillingen starter der historien starter: Edvard Munchs testamentering av sitt livsverk – på blant annet 28.000 kunstverk – til Oslo by i 1940. Sammen med det originale testamentet og en rekke artefakter fra atelieret på Ekely, sparkes det hele i gang av Munchs dødsmaske, pensler og palett. En våt drøm for den som kommer for å lete etter en bit av kunstnerens sjel.

Heldigvis avsluttes persondyrkelsen allerede her.

Det handler altså ikke først og fremst om Munch denne gangen, men om det som en gang var det nye museet. Dette blir også tydelig i hvordan maleriene hans fungerer mest som en dekorativ kulisse til utstillingens hovedfokus. Utvalget som presenteres er hovedsakelig gjort på bakgrunn av hva som var med på åpningsutstillingen i 1963, som i seg selv er en god idé.

Maleriene henger lavt, som den gang, og følger rommenes yttervegger, samtidig som de stadig minner oss på hvem vi har med å gjøre.

Den gode idéen om å gjenskape både stemning og museumsrom fra åpningsutstillingen i 1963 strekkes langt. Blant annet viser et stort hull i en av veggene hvordan de originale hvite mursteinsveggene så ut. Et par av overlysbrønnene er åpnet, og en bit av det originale gulvteppet og sittebenkene er representert. På en del av veggen får vi også se lamellene i furupanel som tidligere dekket ytterveggene, og kunne åpnes for å slippe inn lys fra vinduene bak. Humrende ironisk er det at «Vampyr» er plassert nettopp her.

Installasjonen til Elise Storsveen og Jon Gundersen skiller seg ut som et av utstillingens høydepunkter. (Foto: Ove Kvavik.)

Full av historie

Også forfallet, den sviktende økonomien og museets sikkerhet tematiseres. Vi introduseres for den (etter sigende mannevonde) rottweileren Ivan, som var museets sikkerhetsvakt på et tidspunkt. Utstillingen skyter også et interessant kulturpolitisk poeng ved å vise til hvordan nesten 60 millioner japanske oljepenger sponset de største oppgraderingene da det var aller mest kritisk for museets tilstand. 

Det væpnede ranet i 2004, der ranerne fikk med seg både «Skrik» og «Madonna», vies naturlig plass som et viktig vendepunkt i museets historie. Som lovet på forhånd blir også disse «kjendisverkene» etter hvert med på festen.

Glimter til med selvironi

Men utstillingens høydepunkter flankerer på hver sin sidevegg i et av de større rommene.  Den stedsspesifikke installasjonen til Elise Storsveen og Jon Gundersen, har fått boltre seg i arkivet med utgangspunkt i maleri. Verket stiller spørsmål om på hvilken måte ranet og forsvinningen av «Skrik» og «Madonna» var med på å skape den statusen de har i dag. Hvor mye av malerienes status handler egentlig om kunst, eller om Munch? 

Storsveen og Gundersens verk består av en lang, nesten endeløs hylle som dekker en hel vegg i rommet. En mengde suvenirer og artefakter med print av «Skrik» og «Madonna» på fyller hyllene, sammen med annet arkivert materiale fra boet på Ekely. Nummerert og kategorisert som «støv» og «død mus». Kopieringen og gjentakelsen av motivet tar aldri slutt. Himmelen fra «Skrik» er gjenskapt av et glorete og skinnende materiale som følger veggen over hyllen. Bare himmelen i maleriet er i seg selv tolket og omtalt så mye at det er som om man har glemt at det er et maleri. Her tematiseres både merkevaregjøringen og museets samlemani.

På humoristisk vis problematiserer Munchmuseet «Skrik» sin kjendisstatus. (Foto: Munchmuseet.)

Flyttelassets melankoli

Museet på Tøyen ble i utgangspunktet bygget for å være lite og tilgjengelig. For demokratisering av kunsten, sosialdemokratisk og ikke-borgerlig. Med åpningstider helt til klokken 22, tilpasset et arbeiderpublikum med sene arbeidsdager. Størrelsen på museet skulle hindre «museumstretthet», spesielt for de som ikke kunne noe om Munch eller kunst fra før av. En vemodig tanke nå som alt skal bli både større og bedre i Bjørvika.

I den todelte installasjonen og lydverket «Probably lost» og «Propably lost – a requiem», tar kunstner Per Oskar Leu utgangspunkt i fotografier av det som har gått tapt gjennom museets historie. Det første er Munchs relativt store platesamling. Det det andre et av Munchs malerier. Verkene i seg selv består blant annet av en flyttetralle med en billedramme. Spesialutviklet og forsket frem for museet, både slik at den bevarer maleriene på best mulig måte, men også etter hva en tror Munch selv ville godtatt (han var ikke begeistret for gullrammer). Det reflekteres over flyttelassets melankoli og det vemodige i det å forlate et hjem. Det som har gått tapt og det som snart skal forsvinne. 

På godt og på vondt har Munchmuseet stått på Tøyen. Det har stormet rundt det, og drakampen har stått mellom øst og vest, høyre og venstre. Derfor er «Exit!» ekstra bra. Den innfrir, nyanserer og takker. Et exit der alt dras frem, brettes ut og avmystifiseres.

Det endelige punktum kan settes for museet på Tøyen. Men, tittelen til tross, er ikke dette museets siste utstilling, bare den siste store utstillingen frem til flyttingen til Bjørvika. Så det er bare å spare tårene til 2020, da det virkelig er slutten på epoken med det lille, dårlig sikrede og falmede museet – og starten på en ny politisk disputt. Denne gangen hvorfor alle synes Lambda er så stygt.