Kunstnerforbundet
«Vis meg din hage» på Kunstnerforbundet

Fascinerende utstilling om hager. Fordi hager er fine

Med røtter tilbake til naziokkuperte Norge, gror Kunstnerforbundets utstilling på en spektakulær historie. Men det er den jordnære fremtoningen som gjør «Vis meg din hage» så fascinerende, skriver Subjekts anmelder.

En frodig forekomst av fargerike blomster og planter pryder vinduskarmene på visningsrommet Kunstnerforbundet i Oslo. De vokser ut fra et like bredt spekter av keramiske vaser; runde som horisontale, snirklete som stumpete og glasserte i jord- og pastellfarger.

Det er Marthe Elise Stramrud som står bak de innbydende skulpturelle vasene, og som gjennom vinduene denne regnfulle fredagen inviterer inn til det som må være sommerens grønneste utstilling.

Bilde fra utstillingen «Hageskulptur» på Kunstnerforbundet i 1942. Nåværende utstilling på samme sted, «Vis meg din hage», ble til etter kurator Kari Skippervolds dypdykk i arkivet. (Foto: Kunstnerforbundet).

Gamle røtter

Utstillingen har sitt utgangspunkt i en tidligere utstilling på samme sted. Kurator Kari Skippervold har gravd i Kunstnerforbundets arkiv og funnet frem bilder fra 1942. Selvuttalt: «Det begynte å dundre i mitt utstillingshistorikk-hjerte.» Arkivet skal ha gitt innblikk i arbeidsforholdene kunstnerne og kuratoren hadde den gangen, da Norge var under okkupasjonsmakt av nazistene. Til tross for kompliserte arbeidsforhold og en overhengende frykt for hva okkupasjonsmakten ville si, skal utstillingen «Hageskulptur» ha blitt til.

Nazistenes elsk på den skjønne, klassiske og høyst moralske kunsten gjorde moderne, progressiv og kritisk kunst utstøtt. Kunstnerne må ha hatt en begrenset opplevelse av kunstnervirket den gangen, med et begrenset uttrykksrom og en materialtilgang preget av rikets tilstand. Kunstnerforbundet liknet en slags konseptbutikk, formet som en hage, hvor det var plassert litt for mange skulpturer man potensielt kunne bære med seg hjem mot et beløp. Hagestolene stod rene og pene ved siden av, men fulgte nok ikke med.

Med slike historiske arkiver kan man se hvor mye og hvor lite som har skjedd på disse nesten 80 årene. Utstillingens oppfølger i 2019 deler tematikk, og ikke minst en felles fascinasjon for det vakre og nærmest instinktive behovet vi har for å dekorere hager. Men i 2019 er utstillingsrommet heller blitt en park av kunstverk der naturen ikke lenger er et konseptuelt bakteppe, men integrert i kunstverkene. Naturens råmaterialer, som stein, tre, vann, jord, metaller og planter, er de fleste verkenes byggesteiner.

Marthe Elise Stamruds skulpturelle vaser som vises gjennom vinduene gir følelsen av visuelt behag i det man entrer utstillingen. (Foto: Kunstnerforbundet.)

Gamle og gjeldende trender

I Kunstnerforbundets overlyssal nærmest flyter verkene på gulvet, i et kjølig lys gjennom salens vinduer i taket. De gjennomgående hagereferansene gir inntrykk av å være i et slags drivhus, hvor klimaet virker optimalt for kunst som gror. På deg.

Særlig vekker Magdalena Kotkowska og Marit Følstads verk nysgjerrigheten. Førstnevnte har fylt en halvrusten metallramme med vann. Oppi flyter flak av aluminium formet som dråper, som også er dryppet utover gulvet. Flakene kan referere til forurensende fremmedobjekter som flyter i havet, men det kan også simpelthen være et spill om grunnstoffer. I vann finnes nemlig en mengde metaller, noe vi får i oss ved å drikke det. Kunsten kan lære en så mangt.

Bassenger, dammer og fontener. Borgerskapets fabelaktigste er ustoppelige i sine hageambisjoner. Således viser verket til en tradisjonell rikmannshage, kanskje en slik man gjerne ønsket seg i 1942. Men også i dag.

Kotkowska gjør dessuten et grep som synes å være trendy i kunsten for tiden. Hun gjemmer deler av kunsten sin i visningsrommets forskjellige kriker og kroker. I alle fall enda et metallflak kan skimtes i et annet hjørne, som en slags overraskelse til den oppmerksomme. Det må nevnes, som en tendens, når Niclas Gahnströms bidrag til LNMs jubileumsutstilling hadde lignende form. Vi så det også i «Sol og Vår i Januar» på Astrup Fearnley Museet, og dessuten på Kunstakademiets nyligste avgangsutstilling, alle i 2019.

På toppen av en haug med grå belegningsstein, ypperlig plassert i midten av salen, står tre pottede sitrontrær. Verket tilhører Marit Følstad og har fått tittelen «Garden Conversations» (2019). De gule sitronene og de grønne bladene står ut i det ellers så grå verket.

Verket demonstrerer konseptet om hagen som organisert natur. De maskinkuttede belegningsteinene er organisert i podier i ulike høyder, og plantenes vekst er begrenset til potten. Planten kan tolkes på flere måter; som et liv innenfor de gitte rammene, atmosfærisk dekor og symbol på en eksotisk drøm. Likefullt som hagen i seg selv kan være en drøm om sommer, sol og leisure. Verket tar seg godt ut som senter av salen, som en italiensk piazza.

Følstad demonstrerer i tillegg en trend på kunstfeltet for tiden, nemlig bruken av levende planter, frukt og mat i installasjoner. Like forventet som fungerende i en utstilling om hagen.

Glassmonterene i Hanan Benammars installasjon er delikat plassert i Kunstnerforbundets andre etasje. (Foto: Kunstnerforbundet.)

Vellykket kuratering

Det virker å være en logisk sammenheng mellom verkene i rommet. De er alle organiske i form og farge. Plassert på gulvet. Men det er et unntak, som virker å ha hensikt til å skape dynamikk. En visstnok ukjent kunstners vegghengte verk i knæsj rosa bryter denne kontinuiteten. De tre maleriene, fra en uspesifisert gang mellom 1960 og 1970, oppleves rett ut som merkelig i kombinasjon. Fargene, formatet og de østlige motivene står seg ut på en uheldig måte. Ubegripelig hvordan de har havnet her.

Men de små gleder. I andre etasje er veggene malt i det man i en grell boligannonse ville kalt for en stilig kontrastvegg. Så har det blitt nettopp det, sett sammen med Hanan Benammars gruppe brunlakkerte glassmontre. I de fleste anledninger ser vi på montre med kjedsomhet. Det er en installasjon som skaper avstand. Men her er de delikate hjem for planter, frø og kvist – samtlige i en brun palett, på hvitt papir og organisert symmetrisk.

Mange av de botaniske bestanddelene likner, av åpenbare grunner som at de er brune, men presentasjonene viser et spekter av varianter. Er det en botanisk studie? Vi tenker på fellestrekkene til Jumana Mannas verk på fjorårets store og vellykkede Henie Onstad-utstilling.

Og vellykket, det er også denne utstillingen. Nesten samtlige enkeltverk vekker nysgjerrigheten, og samlet sett må det være sommerens frodigste og mest nysgjerrighetsvekkende hage. Mange flere høydepunkter kunne ha blitt nevnt, her hvor de individuelle tolkningene av hage viser at både den private gressflekken og kunsten i grunn er ganske like: Begge innebærer at mennesker former materier til menneskelige formål. Gjerne fordi de simpelthen ser fine ut.