Photos by Mambo
Se opp for Doglover95

– Det er ikke bra nok med en fet vibe. Musikken må ha dramaturgi

Noen musikere intervjuer vi fordi de lager eksepsjonelt bra musikk. Tobias Wam Grønborg er et sånt tilfelle, som debuterer i dag med det som må være en av årets beste norske hiphop-utgivelser.

På gutterommet i et studentkollektiv i Oslo, har Tobias Wam Grønborg (24) snekret sammen et slags studio. Et par europaller med påfestede sponplater sikrer akustikken i rommet hvor hele debutalbumet «Love» skal ha blitt til. Utgivelsens spekter av lyder ligger rundt omkring i rommet, i form av instrumenter. I tillegg har han tatt i bruk sin egen vokal, gjerne forvrengt den, men ikke noe mer enn det. Albumet er helt fri for enhver sample.

Det hele skal ha startet med trommer på den offentlige kulturskolen.

– Ikke særlig fett, men da jeg fikk øynene opp for flere typer jazz-slagverk, og noen afrikanske trommer, som Djembe, ble musikk ganske kult, sier Wam Grønborg. Han finner frem nok et instrument gjemt under pulten.

Hør «Love» her:

Hiphop-komponisten

Etter et år på Toneheim Folkehøgskole, kunne han mer enn perk og beats. Der studerte han komposisjon, som har blitt særlig viktig for Wam Grønborgs produksjoner.

– Det er én ting å ha en slags gjenkjennelig og god estetikk på lydbildet sitt, men en helt annen greie å ha god dramaturgi. Komposisjon har blitt sykt viktig i alt jeg lager, det er langt ifra nok med bare en fet vibe, sier han.

Doglover95 virker å ha peil. Derfor er det kanskje ikke så rart at han nylig kom inn på den prestisjefylte Norges Musikkhøgskole, og på Det Frie Kandidatstudiet, kanskje den aller vanskeligste linjen å komme inn på. Ugjenkjennelig for Wam Grønborg under videregående-årene, da han var nær å droppe ut:

– Jeg satt der i klassen og i timene, men lagde bare musikk. Jeg skulle nok aldri gått studiespesialiserende på videregående, sier han.

Kanskje heller Norges musikkhøgskole, og det frie kandidatstudiet, der studentene selv tegner opp sine egne studieløp.

Jeg ser på det som en stor sjanse til å utforske soloprosjektet mitt videre. Det er basically et fireårig kunstnerstipend. Andre som har gått ut derfra, som Fieh, Bendik Baksaas, Mall Girl, Soft Punch, gjør det jo jævlig bra, og kombinerer både det å være artsy NMH-musikere og kommersielle P3-artister.

(Foto: Photos by Mambo.)

Dystert, mystisk, eksperimentelt

I hiphop, som sjanger, ligger en naturlig trang til å eksperimentere. Det har bidratt til sjangerens store utvikling gjennom tidene, og holdt den både aktuell og oppdatert på musikktopplistene.

De siste fem årene har tendensen vendt bakover i tid. Old school-rappere og produsenter fra 90- og tidlig 00-tall, som DJ Shadow og Madvillain, har blitt gjenoppdaget og fått kultstatus blant dagens unge lyttere og produsenter. Samtidig synes også en økt villighet for å skape ukonvensjonell hiphop, et landskap og en tendens Doglover95 må sies å være del av, om ikke man skal kalle ham for den første i Norge til å ikke bare fange, men også utvikle essensen av det nye eksperimentelle hiphop-lydbildet.

Musikkåret 2018 var et testament til denne tendensen, med utgivelser som Jpegmafia-albumet «Veteran» og Earl Sweatshirt-albumet «Some Rap Songs». Artister som Death Grips og Danny Brown har oppnådd kommersiell suksess på en lignende formel. Det er hiphop, men strippet for alt det lystige. Det er dystert, mystisk og faktisk ganske rocka.

Doglover95 er ikke ukjent med verken sammenligningen eller formatet:

Jeg føler at greia Tyler, JPEG og mange av de artistene jeg ser opp til gjør, er å starte ved en pop-formel, som vris og skrus på til alle delene høres ganske fucka ut. Oppbyggingen til en tradisjonell pop-låt opprettholdes, med vers, refreng og hele den greia der, men så høres det likevel weird ut. Det er jo også da det blir kult. Eksperimentell hiphop handler om å dra produksjonen ut i et eller annet slags rart landskap, uten å forlate de rammene helt, sier han.

Når en skal skille bra fra dårlig innen såkalt eksperimentell hiphop, er utfordringen gjerne en mangel på referansepunkter. Når en debutant som Doglover95 skal gi ut og promotere dette på den norske musikkscenen, er det kanskje ikke rart han er redd det ikke vil nå ut til massene:

Men ikke bare i Norge. Å promotere musikk for første gang er alltid vanskelig, fordi jeg ikke har andre utgivelser å vise til. Den ene singelen jeg har gitt ut til nå, «Next Week», er det mest kommersielle jeg kan prøve å dra folk inn med. Hvis folk skal få utbytte av dette, er de også nødt til å gjøre et dypdykk, som kanskje kan være mye å kreve, frykter han.

(Foto: Photos by Mambo.)

Mørke beats og mørkere tanker

På utgivelsens fjerde spor, «Yuhh», møter en desorienterende produksjon og en beinhard beat sårbare og nakne cello- og pianotoner. Over det hele legger Wam Grønborg bekmørke og introspektive vers om de mørkeste stunder. En sterk kontrast fra den glade og ydmyke karen som sitter og lager fancy pour over-kaffe til oss, vippende på krakken. Og med artistnavnet Doglover95, da.

Det er jo akkurat det det er. Uttrykk for et depressivt helvete. Samtidig er det så veldig terapeutisk å gi det ut, sier han.

Store deler av albumet skal ha blitt til i fjor, da artisten gikk gjennom et samlivsbrudd.

– Alt gikk til helvete. Dette har blitt en slags pakke av låter som handler om det forholdet. Jeg synes det kan være fett å gå inn i de kjipe følelsene på den måten, men ser også at det ikke er helt uvanlig i den moderne og introspektive hiphop-en i dag.

Forgrunn og bakgrunn

Utover det nærmest oppsiktsvekkende eksperimentelle lydlandskapet Tobias Wam Grønborg opererer i som Doglover95, er det også tydelig at tekstene spiller en sentral rolle i prosjektet. Det understrekes i mylderet av små tekster som preger alt fra vegger til notatblokker omkring på soverommet.

– Hvordan arbeider du med tekst?

Det startet vel egentlig da jeg lastet ned Eminem sin «The Slim Shady LP», i  Limewire-tiden. Jeg ble veldig inspirert, og fikk lov til å ha sånne fremvisninger på skolen og litt sånt. Eminem lærte meg vel først og fremst noe om flow, før jeg ble mer interessert i tekstene, og begynte å faktisk forstå hva som lå i låtene hans

Han fortsetter:

– Mine største hiphop-forbilder i dag er fremdeles artister som Chance The Rapper, Earl Sweatshirt og Noname. De som bryr seg om tekst, sier han.

Men gjennomgående er at de rapper på engelsk:

– Ja, og det er det som er litt vanskelig når man gir ut musikken sin i Norge. Folk gidder ikke å lytte til teksten, selv om jeg synes det er et sykt viktig element.

Doglover95 er ikke ukjent for den underliggende ironien. Ironien i at sjangeren han har lekt med de siste årene, og som han nå gjør hakket mer liv av, har latt tekstene drukne i den ellers detaljrike musikken, som i undersjangre som trap.

Den nye tvisten med eksperimentell hiphop, er at det som er i forgrunnen varierer. Da Tyler, The Creator slapp «Cherry Bomb», lurte folk på hvorfor vokalen var så lav, mens produksjonen lå i forgrunnen.  I mer tradisjonell hiphop, ligger lytterens fokus på teksten, med minimalistiske beats i bakgrunn for å bære frem budskapet..

– I mer tradisjonell hiphop handler det om å ta grooven til den sitter, og når den gjør det, åpner teksten seg. I nyere hiphop warper grooven seg, beaten endres mange ganger underveis, og nye elementer kommer inn hele tiden, så det hele tiden er noe å ta tak i, og noe til å desorientere lytteren. Det krever mer å sette seg inn i.