Paul Tunge har funnet seg atter en vakker plass i norsk natur og laget spillefilm derfra. Med tidligere suksesser som «Dam» og «Fountain of Youth» har han vunnet flere priser og kritikeres hjerter, men hans fjerde uavhengige film, «Du», vinner dessverre ikke helt vårt.

Filmen finner sted rundt en hytte, og i løpet av filmens 76 lange minutter møter vi kun to mennesker, et kjærestepar, i brytningstiden. «Du» utforsker det usagte mellom de to, som en gang sto hverandre nær, og det uforløste som oppstår når man slutter å snakke sammen.

Savner dialog

Men når man slutter å snakke sammen, risikerer man også å ikke ha noe å snakke om.

Det navnløse paret er spilt av Maria Grazia Di Meo og Jørgen Hausberg Nilsen. At rollene forblir uten navn kan sies å ha blitt et klassisk grep. Von Trier gjorde det samme i «Antichrist» (2009), og «Du» bærer flere likhetstrekk til denne.

Det sagt, er «Du» (2019) en langt mer beskjeden film. Og som ofte med beskjedenhet, virker egenskapen både ufrivillig og uheldig. Filmen kunne med fordel gjort mer ut av seg, og viet mer tid til å sette ord på tanker og følelser. Ja, filmen utforsker nettopp det usagte, og mangler ikke en idé, men inneholder kanskje en idé for mye. Formspråket ender nemlig opp som noe tvungent, der grepet om å nærmest tie hovedrolleinnehaverne heller fremstår som toneangivende enn drivende.

Tunge fremstår som en inderlig kunstner, men der en av filmens sterkeste sider er de sjeldne dialogene, fremstår muligheter som glippet. Og selv ved klar tale kunne regissøren sagt noe om det uforløste, og mer presist formidlet den ulmende spenningen.

Vi blir fortalt historien om et kjærestepar som avhenger av hverandre, men som likevel ønsker seg vekk. En kvinne som gjør seg mer hjelpesløs for å bli sett, mens mannens respons blir å trekke seg unna. I all hemmelighet misunner han et annet liv, som han er altfor rigid og fastlåst til å finne stien til. Skildringen av den håpløse kvinnen og en mann uten selvinnsikt er interessant og tidvis elegant fremstilt.

«Du» kunne dog trengt noe mer sprelsk. Filmen leker seg med foto, men er helhetlig altfor tungvin i formidlingen. Inderlig, men litt kjedelig.

Mangler selvtillit

De to trettiåringene befinner seg i krysningspunktet mellom det unge livet og det etablerte som venter. De er redde for å velge feil, men også for ikke å ta sjanser. Et ønske om forandring ulmer, det være seg om barn, karriere, bedre liv og/eller større kjærlighet mellom seg, men likevel glir de fra hverandre. Veien til å innrømme det er lang, og den intenst vekselsfulle tilliten til hverandre får dem begge til å søke enkle veier ut.

Denne historien ledes også av korte sekvenser som heller oppleves som toneangivende enn drivende. Så på tross for sin korte spilletid, er dette en film med mye dødtid. Litt for ofte fylles denne med sex og erotikk.

Samtidig som filmens noe påtvungne taushet, står filmen i fare for å overforklare flere av kjerneelementene. Denne forekomsten virker å kombinere både dogmatisk tilnærming og Tunges noe usikkerhet på hvem som er hans publikum. Filmen gjentar nemlig seg selv, og noen av rollefigurenes rutiner, som enkelt kunne blitt vist i én scene.

Inspirert av skandinaviske mestre

Filmen har visst latt seg inspirere av Dogme 95, det danske film-manifestet som gikk ut på å skrelle film for overflødighet, og ned til benet. «Du» er dessuten laget med et beskjedent budsjett på 100.000 norske kroner.

Det lånes mye fra Ingmar Bergmans psykologiske drama «Persona» fra 1960, men først og fremst av filmens fotograf Sven Nykvist. Hans ikoniske foto i «Persona» er intuitivt og svært effektivt, og inspirasjonskilden hos Tunge er åpenbar, nærmest som en hyllest. Han har fylt «Du» med flere nydelige bilder, som må sies å være filmens flotteste fasade.

Det tys også til mange grep i klippen, som når hytten der store deler av filmen finner sted endelig «avdukes», i en ellers sakte og gradvis leverende film.

Fotoet veksler mellom å være sanselig og erotisk, til å bli beskuende. Det er flere eksempler på unaturlige vinkler, der vi får fornemmelsen av å spionere på rollefigurene. Vinkler der kameraet er plassert mellom vinduer, bak gjennomsiktige slør og fra andre rom enn der handlingen pågår. Vakre skildringer av et sted vi aldri helt får grep om, bidrar til en skremmende følelse av at tiden står stille.

Mange av bildene hviler seg på skuespillerne. Dette ville fungert bedre om manuset hadde hatt en annen tyngde. Tunge ser ut til å ville være en inderlig kunstner, en filmskaper som forsker i det tomme rommet mellom mennesker, men han lykkes ikke helt – som om form og innhold ikke utfyller hverandre. «Du» gir riktignok svar etter svar på spørsmål om hva det vil si å være menneske, men uten selvtillit.

Interessant blikk på kjønn

Tunge viser til tydelige observasjoner på kjønn. Plottet legger stoltheten hos mannen, og i det at han tjener nok for begge rollene, så kvinnen slipper å jobbe. Kvinnen søker heller livets essens. Begge fyller tomrommet med ytre stimulanser, som podcaster, porno og VG Pluss. Alt handler om fasade, og om å ville fremstå som noe annet enn det man ble.

Mannen ser det som sin oppgave å belære, og blir nærmest en sufflør overfor kjæresten. Det er ingen naturlig kommunikasjon mellom dem lengre, og kjemien blir falsk når de prøver å være inderlige. Kanskje sex er den eneste måten de kan kommunisere på. Sex og trening, så det fysiske språket mellom dem får et større spenn og flere ord enn den klare talen og den gode kommunikasjonen som sies å være avgjørende for et forhold.

Men kjønnsfremstillingen blir mindre problematisert enn den kunne vært. Filmen ville bitt hardere dersom vanskelighetene rollene i mellom faktisk ble uttalt, som ville gitt seeren et dypere blikk på hvorfor det rakner mellom rollene, og hvorfor de nå gradvis inntar mer konservative kjønnsroller. Klart det ville krevd lengre scener og en annen struktur, og dermed blitt en helt annen film.

Uforløst ønske om mer

Filmen baserer seg på en mengde ideer, der noen treffer, mens andre faller fra. Manuset er et godt utgangspunkt, og flere av scenene har nerve.

Filmen gir oss noe å fundere på. Men kompleksiteten i det Tunge forsøker å formidle, kombinert med mangel på svar, reduserer filmen til bare det. Noe å fundere på. Dermed er nok filmen også vanskelig gjøre det stort med, fordi den ikke setter dype spor. Ikke fordi regissøren mangler ambisjon eller visjon, heller ei et godt blikk, men kanskje flere innfall, tydeligere idéer, større spenn og kanskje mer spenn.