Dag-Arve Forbergskog
Reaktualiserer Ryggen

Engasjerende presentasjon om en av Norges største tekstilkunstnere

Triennalen på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum beviser at tekstilmesteren Hannah Ryggen og de politiske aspektene ved kunsten hennes er like aktuelle i dag, skriver Subjekts anmelder.

Triennalen på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum beviser at tekstilmesteren Hannah Ryggen og de politiske aspektene ved kunsten hennes er like aktuelle i dag, skriver Subjekts anmelder.

Selv om Hannah Ryggen (1894-1970) har en tendens til å tiltrekke seg et eldre publikum, fremstår triennalen «Nytt land» høyst aktuell for også et bredere publikum. Utstillingen, vist under Hannah Ryggen-triennalen på Nordenfjeldske Kunsindustrimuseum (puh!) i Trondheim, hvor seks unge kunstnere har blitt invitert til å reflektere rundt Ryggens kunstnerskap, lykkes i aktualisere henne gjennom samtidspolitiske skildringer av verdenen vi lever i.

Gjennom tekstil, skulptur og film i store formater, utforsker de seks samtidskunstnerne verden gjennom Ryggens øyne, og resultatet er hardtslående og kompromissløst.

Ryggen var i sin tid svært kontroversiell med sine mange politiske motiver, og måten hun ser og kritiserer omverden på er noe vi bare kan strebe etter i dag. Dette er nok også grunnen til hennes stadig voksende popularitet, og så lenge det politiske landskapet er fullstendig kaotisk, vil den nok bare fortsette å vokse.

Hannah Ryggen-triennalen arrangeres i samarbeid mellom Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim og Hannah Ryggen-senteret på Ørland. Her ser vi verket «Liquid» (2014) av Feig Ahmed. (Foto: Dag-Arve Forbergskog.)

Nytt land

Hvordan skal vi reagere når verden faller fra hverandre og tvinger folk på flukt fra sine hjemland? I sin tid reagerte Ryggen ved å fremvise enkeltmennesket som lever blant store politiske endringer. Det samme gjør de unge kunstnerne i denne utstillingen gjennom å stille spørsmål ved kunstige landegrenser, vi/dem-distinksjoner og menneskeskapte maktstrukturer.

Ved å avbilde ødeleggelse av natur, tradisjoner, menneskeliv og hverdager oppleves triennalen som reaktualisering av Ryggens kunstnerskap, men også som en forlengelse av det. Triennalen evner nemlig å kommentere hendelser som Ryggen trolig hadde kommentert dersom hun levde i dag.

Utstillingens tittelen «Nytt land» viser både til kolonialister som «oppdaget» nye land og erobret dem, og til flyktninger som må reise til nye land og blir møtt med fiendskap og motstand. Eldre og nyere historie knyttes sammen på samme måte som eldre og nyere kunstnerskap, og understreker kunstens rolle hva gjelder verdiskapning i samfunnet og vår kollektive hukommelse.

«Desconocida/Unknown/Ukjent» (2006-) Lise Bjørne Linnert. (Foto: Dag-Arve Forbergskog.)

Femininitet og maktkritikk

I likhet med teppene til Ryggen, er de fleste verkene i store formater. Dette gjelder både tepper, skulptur og film. En av Norges største keramikkskulpturer, «Thawr, Thawra» (2014) av Ahmed Umar, skaper et umiddelbart blikkfang når man entrer utstillingen på Kunstindustrimuseet. Verket viser en enorm keramisk okse malt med okseblodsglasur, og tittelen utforsker det arabiske begrepet for revolusjon, «thawra», som blir til «okse» dersom man fjerner den feminine a-endingen av ordet. Kjønnsaspektet av Umars verk skaper en interessant kommentar til resten av utstillingen, som i stor grad er preget av vevde tepper og politiske spørsmål. Skillet mellom det tradisjonelt feminine og maskuline i utstillingen er dermed flytende heller enn fast.

Kjønnsperspektivet står likevel sterkt i flere av verkene, eksempelvis Lise Bjørne Linnerts «Desconocida/Unknown/Ukjent» (2006-). Linnerts verk er en kollektivistisk broderiinstallasjon, der flere tusentalls mennesker har bidratt til å brodere navn på små lapper som har blitt hengt opp på store, rosa vegger. Disse navnene tilhører kvinner som har blitt drept i Juárez, Mexico, der myndighetene ignorerer maktspillet mellom narkotikakarteller som har gått utover tusenvis av uskyldige kvinner i alle aldre over flere tiår. Dette er det mest monumentale verket i utstillingen, og det inviterer til både interaksjon og aktivisme.

Verket forsterkes ved at det er plassert sammen med to av Ryggens mer personlige, nære verk som omhandler enkeltmennesket, eller enkeltkvinnen. I dette møtet mellom det lille enkeltmennesket og den lange listen av navn uten ansikter oppstår det en interessant dialog hvor Linnert og Ryggen utfyller hverandre.

«Drømmedød» av Hannah Ryggen. (Foto: Anders Syndet Solberg.)

Aktualisering av en humanist

Utstillingen er preget av en tidløshet i politiske erfaringer og refleksjoner. Den personlige erfaringen går på tvers av tid, og opplevelsen av å være (drevet) på flukt, å føle seg fremmedgjort og uvelkommen fremstilles som både familiær og personlig.

Ryggens monumentale teppe «Vi lever på en stjerne» (1958) som etter 22. juli har hengt i trappeløpet på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum gir også inntrykk av å være en sentral del av triennalen. Det oppstod en flenge på tvers av teppet under bombingen av regjeringsbygningen. Denne har i ettertid ikke blitt dekket til, men heller blitt behandlet som et åpent sår. Arret som oppstod står som en påminnelse, og valget konservatorene tok ble gjort i Ryggens ånd. Verkene til de øvrige kunstnerne i triennalen komplimenterer Ryggens tepper på samme måte som dette arret gjør. 

De har hatt nok materiale å hente av til inspirasjon, i en verden preget av flyktningkriser, klimaendringer, korrupsjon, rasisme og tvilsomme lederskikkelser. Kunstnerne velger naturligvis tema som står dem nærmest. Dette gjorde også Ryggen. Hun vevde om tema hun engasjerte seg for, og relaterte dem til sitt eget liv og egne erfaringer, som igjen gjør det relevant og nært for publikum.