Med et for anledningen knallgult museumsgulv har Fotogalleriet virkelig ikledd seg sin mest våryre drakt. Det er tross alt tid for Forbundet Frie Fotografers årlige kunstmønstring: Vårutstillingen, en årlig en open call-utstilling for kamerabaserte kunstnere.
Alt i alt oppleves utstillingen som et tverrsnitt av en praksis i stadig utvikling. Fotografiets utvidede felt er for lengst etablert, men blir tydelig både utfordret og utnyttet på nye måter, igjen og igjen.
Det virker også å være FFF og Fotogalleriets intensjon om å både synliggjøre og oppildne denne mangfoldigheten. For det er et modig valg å la 40 bilder kjempe om plassen i et lokale på denne størrelsen, spesielt når man igjen og igjen ser gruppeutstillinger der kunstverk nesten roper hverandre til døde. Men i stedet for å falle sammen i kaos, virker det her som om mange av verkene nærmest holder hverandre oppe. De får sine forsøk, utskeielser eller subtiliteter anerkjent av at neste deltaker også virker å dele deres målsetting.
De 14 kunstnerne er derfor representanter for et samlet felt, på vei i alle mulige retninger på én gang.
Et motsvar til Høstutstillingen
Vårutstillingen ble i sin tid startet opp som et slags motsvar til Høstutstillingen på Kunstnernes Hus, da denne lenge nektet å anerkjenne fotografiet som en likeverdig kunstform, og dermed nektet å akseptere fotografiske bidrag. Etter hvert som dette sakte men sikkert endret seg, har også Vårutstillingens målsetting dreid seg mer mot heller å presentere bredden i feltet, og gjøre opp status for fotografiet slik det står i dag.
I år har juryen, ledet av kunstner og fotograf Kobie Nel, gjort et relativt bredt valg. De 14 fotografene er representert ved hele 40 verk, som selvsagt gir store variasjoner både i interesseområder og presentasjonsformer. Heldigvis virker det å herske en felles enighet, nysgjerrighet og ærlighet til mediet, dens tradisjoner, metoder og filosofiske problemstillinger.
Fremhever detaljene
At selve håndverket og tradisjonene i fotografiet står sterkt blant mange av de utvalgte fotografene blir raskt tydelig i det man trer inn i utstillingsrommet. Mange av utskriftene er store, vakre og detaljerte. Dette fokuset er heller ikke primært basert på mimring rundt teknikk og tradisjon, men virker heller å være en mulighet til å tydeliggjøre detaljer – å bygge inn mening i selve uttrykket.
Et godt eksempel på dette er Silje Lovise Gjertsens «A Body of Water». Det analoge uttrykket i bildet er møysommelig fremarbeidet i mørkerom og studio, fotografert med storformatkamera, og håndprintet. Dette er ikke normalt prosesser som hører hjemme i den lynraske informasjonsstrømmen en gjerne forbinder med fotografi i 2019, men så er også tiden et av verkets sentrale tematikker. Grunnet presise eksperimenteringer med fremkallingsprosessene, vil sølvet i papiret over tid reagere og utvikle seg, og gjennom dette danne en prosessuell, poetisk utvikling av selve billedmaterialet. Her flyter altså konsept, motiv og media sammen for å utgjøre en helhet.
Vakkert forfall
En installasjon som på de fleste måter er vanskelig å komme utenom, er Jon Gorospes sorte billedbokser, satt opp midt i det første utstillingsrommet. De fremstår nesten som egne små øyer, som små landskaper i utstillingens egne landskap. Disse satellitt-fotograferte områdene er objektive, nesten kliniske, med et hint av Thomas Ruff i metodevalget, men her brukt for å fremheve sitt eget økologiske og sosiopolitiske perspektiv. De presenterer en rekke av verdens største søppeldeponi, ikke bare menneskeskapte i fysisk forstand, men også det direkte resultatet av menneskelig overforbruk. Likevel er ikke disse landskapene noe vi forholder oss til på en daglig basis, og de gjemmes stort sett godt unna allfarvei.
Objektiviteten virker spesielt valgt for å fremstille disse landskapene så langt unna fiksjonelle som det er mulig å komme. Den sannhetsformidlende kvaliteten i fotografiet brukes som effekt for å minne oss på den ubehagelige virkeligheten vi her bokstavelig talt står ovenfor. Vi får likevel en vag assosiasjon til estetiseringen av forfall og tendensen i kunstneriske prosesser til å utnytte melankolien og dramatikken i tragiske tablåer for å skape en form for sublimitet. Gorospe skal riktignok ikke her anklages for spekulasjon, men vi klarer ikke å komme utenom at disse landskapene først og fremst fremstår som vakre.
Bredt spekter
Det innerste rommet i fotogalleriet er i sin helhet viet Synnøve Sizou G. Wettens arbeid «IS THIS NOW? XXYX». Prosjektet er både ambisiøst, iøynefallende og på mange måter tiltalende. Det bruker sine visuelle flater både nytenkende og godt for å utfordre sanseapparatet og stille spørsmålstegn rundt måten vi både genererer og inntar informasjon. Gjennom dette forsøker Wetten å nærme seg en slags post-human tilstand, hvor hva som er normale menneskelige tilstander blir mer flytende. Videoen hadde riktignok hatt godt av et mer avskjermet lokale, og en mer black-box rettet opplevelse, da de visuelle virkemidlene til dels ble blendet av en sterk vårsol.
Til sist vil vi også trekke frem et verk som på mange måter er betraktelig mer tradisjonelt fotografisk enn flere av de andre, men som likevel utstråler en enestående trygghet i sin formidling og presentasjon. Maja Øklands to fotografier, hentet fra serien «Stranger in Motherland», fremstår som subtile, dokumentariske og usedvanlig narrative. Serien utforsker Øklands egne familiehistorie gjennom hennes mors brasilianske aner, samtidig som de to utvalgte bildene makter å trekke inn spørsmål rundt feminine rollemodeller, amerikansk kulturimperialisme og hvordan identitet bygges i det stille.
Den nye vårutstillingen fremmer fotografisk håndverk i den digitale masseproduksjonens tidsalder. Det er en god og viktig påminnelse.
