Momentumbiennalens overordnede tematikk er kunst som vekker følelser. Men det holder ikke å snakke om det, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Vegard Kleven.)
Med varierende hell

En biennale uten momentum ser seg nødt til å proklamere følelser

All kunst vekker følelser til livs. Men Momentumbiennalens tiende utgave, «The Emotional Exhibition», klarer det bare så vidt, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Momentumbiennalens tiende utgave har åpnet i Moss. Subjekts anmelder Lena Trydal kommenterer.

Veneziabiennalen, Oslobiennalen, Momentumbiennalen: Det er mange biennaler å holde styr på for tiden. Selv om begrepet biennale indikerer at det er to år mellom hver gang, har det heller blitt en hipp og inflasjonsrammet samlebetegnelse. Momentumbiennalen, som er åpen frem til medio oktober, er nok mer presist en stor vandreutstilling som arrangeres annethvert år. I år for tiende gang.

Utstillingen er spredt utover land og strand så vel som i samtidskunstens hellige gral i Moss: Galleri F15. Men det er Momentum Kunsthall som utvilsomt veier tyngst av alle visningsstedene. Den skiller seg ut som både den største og den mest innholdsrike delen av biennalen, hvor resten dessverre oppleves mer som kunsthallens overskudd.

Momentumbiennalen er likevel verdt turen. For det gode som er utstilt her, er virkelig bra.

Den tiende Momentumbiennalen markerer jubileet ved å trekke frem viktige verk fra sin fortid, og kombinerer det med nyere arbeider fra i dag. (Foto: Vegard Kleven.)

En biennale for følelser?

Det er jubileum, og det er emosjonelt. Tittelen på årets utstilling er nemlig «The Emotional Exhibition». Her er det mannetårer, kitchy begjær og rørende menneskelige bånd. I seg selv er dette med kunsten og følelsene interessant, og det av to grunner:

Konseptkunsten, som samtidskunsten bygger på, sentrerte seg rundt konseptet, altså det rasjonelle. Det emosjonelle ble nærmest donert til lavkunsten i lang tid. Dette er et resultat av årsak nummer to, som er at rasjonaliteten har vært den hvite manns domene, og har vært regnet som det ypperste ved vestlig kultur siden antikken, mens kvinner og mennesker av ikke-vestlige kulturer har vært det primitive og det følsomme; kroppen og naturen.

At følelsene nå står i sentrum er derfor svært passende for tiden vi lever i. En tid hvor gamle maktstrukturer brytes og ulike former for undertrykkelse får komme frem i dagens lys. Undertrykkelse av følelser er nettopp en av dem. Og særlig deilig er det at «The Emotional Exhibition» foregår i Norge, et land hvor innflyttere gjerne påpeker at det ikke vises følelser.

Følelsen finnes på forskjellige måter i utstillingen. Mens noen verk har følelser som tema, har andre lagt følelsene i møtet mellom betrakteren og kunsten. Og det er ikke bare øynene som skal få oppleve, men også hendene, nesen og ørene.

Essensen i Salazars arbeider er den dobbeltsidige følelsen av å konsumere. (Foto: Vegard Kleven.)

Til sengs med fotballspillere

Mer fremtredende av kunsthallens objekter er Pepo Salazars sovesofaer som fyller halve rommet i salens andre etasje. Sovesofaene er av den billigste typen du kan finne til salgs, toppet med dyner og puter med bilder av verdens beste fotballspillere. Printet er dårlig, slik man kjøper på ferie i syden, samme turistbutikkene som også selger falske Louis Vuitton-vesker.

Men for mange er nok sengetøyene også minner om barndommen. Kanskje særlig for små gutter som i sine barneår forgudet fotballspillere og gråt seg til et slikt sengetøy i syden. Den peker på den dobbeltsidige følelsen av å konsumere: følelsen av komfort ved å ligge i en seng med favorittspillerne sine, men på en annen side følelsen av juggel, kapitalisme og falsk nærhet. Dette er essensen av alle Salazars verker i salen: Dårlig redigerte bilder av fastfood, kjøttreklamer og Kina-lampetter i hele taket. Det er originalt, og Salazar mestrer å skape den tofoldige følelsen av nærhet og avstand, som på mange måter er kapitalismens kjernefølelse.

Bilde fra Åsa Cederqvist sin video «Mama Dada Gaga». (Foto: Momentum.)

Morskap som høykunst

En av skattene i Momentum Kunsthall er Åsa Cederqvists rørende video «Mama Dada Gaga». På en tv-skjerm som stiger opp fra en sandhaug midt på gulvet, spiller den 33 minutter lange videoen med kunstneren selv, i en slags absurd «Ryan Trecartin-verden» med sin datter og sin mor.

Mens de tre damene danser på en gressplen i like silikondrakter, kan man ikke unngå å tenke over livet. Barnet, den voksne kvinnen og den eldre kvinnen. Hun som fødte henne som fødte henne. Sammen sminker de seg, leker en lek hvor de føder barn etter tur, diskuterer livets begivenheter og spiller hverandre på gestaltpsykologisk vis.

Cederqvist har laget en dyptdykkende, vakker video om morskap. Feminismens selvpålagte oppgave har lenge vært å skrive den kvinnelige erfaring inn i høykunsten. Cederqvist gjør det.

Det skal sies at videoen er en del av en stor installasjon som okkuperer halve salen i andre etasje på Momentum Kunsthall, men disse oppleves mer som kulisser for filmen. Det er ikke noe i veien med det. Å se på videoen omkranset av dette underlige objekt-miljøet tillater at man kan absorberes i Cederqvists univers.

Momentum Kunsthall er biennalens høydepunkt, mens resten oppleves som kunsthallens overskudd. Her ser vi  malerier av Hannaleena Heiskas. (Foto: Vegard Kleven.)

En tidkrevende affære

Kunsthallen består av en rekke videoverk i spektakulære installasjoner. En «Twin Peaks»-passasje, en mancave-kinosal og en hvit tunell, for å nevne noen. Det er åpenbart lagt mye tid i planleggingen og gjennomføringen av disse installeringene, og resultatet er av høy kvalitet. Derfor fortjener også Momentum Kunsthall å brukes tid på.

Galleri F15-delen derimot. Den vekker, tross navnet «The Emotional Exhibition», lite følelser. Som om det er noe man måtte tillegge verkene, og som om alle kunstverk ikke involverer følelser på en eller annen måte. Størsteparten av verkene vekker ingenting, og andre vekker mer et … nei. Som når biennalen har valgt å hente frem Hannaleena Heiskas malerier fra en tidligere biennale, av helt uforståelige grunner. Tatoverte hester og tigre i en uhyggelig fantasiverden. Det er kitschy, tilsynelatende uten selvrefleksjon. Kitsch kan være kult, men intensjonen bør være tydelig(ere). Kunstneren er noe inne på det som Charlotte Johnsmyr tok så på kornet med sine tre glorete ovale malerier av spirituelle personligheter i fjorårets Høstutstillingen, men bare litt. I hvilken retning sikter hun egentlig? Hvilken retning sikter egentlig biennalen med denne delen overhode?

Galleri F15 virker mer som Kunsthallens overskudd, hvor høydepunktet heller er Albykringla i kafeen. Kunsthallen er derimot i seg selv overveldende, og definitivt best å se flere ganger. Heldigvis er den åpen hele sommeren og enda litt til.