Utstillingen «Kystverket» av Mari Slaattelid er årets festspillutstilling i Bergen Kunsthall, og utforsker det norske kystlandskapet. (Foto: Thor Brødreskift.)
Gripende og tilgjengelig

Mari Slaattelid gjør ære på maleriet

Med ett gjennomgående motiv fremmer Mari Slaattelid maleriets ulike egenskaper på en gripende og tilgjengelig måte, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Mari Slaattelid er årets Festspillutstiller. Subjekts anmelder, Holly Lynch, kommenterer utstillingen.

Mari Slaattelid har de siste tiårene blitt regnet som en av Norges mest anerkjente kunstnere. Hun har brukt maleriet som sitt medium, men uttrykker seg innenfor et bredt spekter av formspråk. I år har Slaattelid blitt valgt til «Årets Festspillkunstner» av Bergen Kunsthall – en tungtveiende tittel som kjente kunstere som Per Kleiva og Håkon Bleken har båret før henne.

Nesten alle maleriene som stilles ut har blitt malt de siste tre årene. De er stedsspesifikt laget for Kunsthallens fire åpne og lyse saler. Utstillingen «Kystverket» utforsker kystlandskapet og gjør ære på det vestlandske landskapet, så vel som Bergen Kunsthalls lokaler.

Slaattelids bakgrunn i og kjennskap til kunsthistorien er påfallende i verkene. Med referanser til Claude Monet, Peder Balke, Mark Rothko og Edvard Munch, er utstillingen umiddelbart gjenkjennelig for de som har bladd i en kunsthistoriebok før. Behagelig og ledig for den besøkende, hvor fargene og de formale egenskapene er gripende og varierende. Motivene har en handling som utfolder seg for hver sal man går inn i, og maleriets varierende maleteknikker, farger og perspektiver gjør så betrakteren får ulike måter å se den norske kyst på, så vel som maleriets egenskaper.

Mari Slaattelids malerier gjør seg godt i Bergen Kunsthall sine åpne og lyse saler. (Foto: Thor Brødreskift.)

Repeterende motiv

Den første salen vi ledes inn i er omringet av seks store malerier med sterke farger. Et repeterende element er fremtredende i alle verkene. De viser det samme motivet, men motivene er samtidig oppløst og forenklet. «Lanterne 3» ble malt i 2018 og er et av de første maleriene som fanger blikket vårt.

Verket er fargesterkt, med primærfargene magenta, blå og gult som dominerer bildeoverflaten. Bildet er verken helt abstrakt eller helt naturalistisk. Maleriet fremstiller et havlandskap med en fyrlykt som sperrer for åpningen av landskapet. Bunnen av fyrlykten har en trekantform og under denne er en sirkelformet koøye; et gjenkjennelig syn langs den norske kyst og et kjent motiv i maleriene til Peder Balke.

Verket «Lanterne 3» fra 2018 fanger blikket vårt med sitt fargesterke uttrykk. Akryl og olje på limt lerret. 235 x 145 cm. (Foto: Thor Brødreskift.)

Kunsthistoriske referanser

Dette motivet; fyrlykten, landskapet og koøyet er et gjentagende motiv i alle verkene i salen og kan minne om Claude Monet som frembrakte ulike følelser og stemninger i fargevariasjonene ved å gjentatte ganger male bilder som fremstilte ett bestemt motiv. I «Lanterne 3» er lyset gjennomtrengende. Det er derimot ikke himmelen som lyset skinner fra, men heller landskapet. Jorden er skinnende, med rosa og gule horisontale striper, mens himmelen er blå med brun-grønne skyer.

Maleriene i denne salen er malt i portrettformat, selv om det er et havlandskap som blir fremstilt. Trekanten med sirkelen i midten kan bli assosiert med det «altseende øyet». Landskapet blir menneskeliggjort, hvor koøyet fra båten ser ut på oss. 

I serien «Auga på papir» (2017) er det kunstnerens eget øye vi ser. (Foto: Thor Brødreskift.)

Øyet som ser

Det gjentagende motivet som fremstiller havlandskapet med lanternen fortsetter i utstillingens neste sal, men malestrøkene er blitt større, grovere og tydeligere, mens fargene har blitt mørkere og mattere. Bildene har ulike størrelser og motivene er mer utdypende. Nye detaljer i bildene får mer fokus til fordel for at hovedmotivet blir mer oppløst og forenklet.

I «Kystverket 3» fra 2018 har fremstillingen av fyrlykten og koøyet blitt abstrahert til det nesten ugjenkjennelige. Bildet inneholder flere rektangulære rammer og fargeblokker som kan minne om colour-field-maleriene til den abstrakt ekspresjonistiske kunstneren Mark Rothko. I likhet med det tidligere nevnte maleriet, viser Slaattelid også i dette bildet sin interesse for det jordnære, hvor lyset kommer frem i landskapet og ikke fra himmelen. En silhuett av en mannsfigur som står og justerer lyssignalet på toppen av fyrlykten er en repeterende og merkbar detalj som forekommer i alle verkene i denne salen. I motsetning til den første salen, hvor bildene som har blitt levendegjort og ser på oss gjennom koøyet, er det nå operatøren som blir observert mens han arbeider på toppen av lanternen.

Øyet går igjen i en billedserie på elleve mindre bilder, men denne gangen er det kunstnerens øye vi ser. Billedserien fremstiller et øye med en blåveis, og dens stadier til å gradvis bli leget. Representasjonen av kunstneren sitt øye bryter med de tidligere salene sitt gjentagende motiv av havlandskapet. Samtidig deler hele utstillingen ett gjennomgående tema; blikket.