Malertalentet William Heimdal (16) frykter å ikke få kunstnerstipend av en «modernistisk» kunstelite. Han kan dessverre betrygge seg med at dette er de fleste kunstneres virkelighet, skriver Subjekts kunsthistoriker, Lena Trydal. (Foto: Erla Maria Hilstad Flyum.)
Steile fronter mellom klassisk og moderne

Kunstkrigen som deler Norges befolkning på midten

Konservative malere går til krig mot modernistene om hva som er «ekte kunst». Men ikke engang Michelangelo var like konservativ. Han var banebrytende i sin tid, skriver Subjekts kunsthistoriker.
Saken er Klassisk figurative malere ser seg oversett av stipendordninger og utsmykkingsoppdrag. Subjekts kunsthistoriker, Lena Trydal, kommenterer argumentene.

«Vebjørn Sands soldater» har de siste månedene stadig vært på banen med kvass kritikk mot det norske kunstfeltet, som de mener kontrolleres av modernistene. Kritikken går ut på at deres egen klassisk figurative malerpraksis har blitt utestengt fra den norske kunstoffentligheten, det være seg i stipendutdelinger eller i utsmykningsoppdrag.

Dette er høyst spennende lesing for oss som engasjerer oss i kunst. Endelig litt estetisk debatt, og nyhetsformidling der en stilretning settes opp mot en annen, representert av dyktige kunstnere på hver side. Men om de første skuddene fra de klassiske malerne er velfunderte?

Odd Nerdrums elev, 16-år gamle William Heimdal, skrev i et innlegg i Dagbladet at han er bekymret for sin fremtid, og at han tynges av tanken på at han kanskje aldri vil få stipend fordi han maler klassisk-figurativt. Det 16 år gamle talentet, Vebjørn Sands kanskje yngste soldat, kan jo trøste seg med at det er mange hundre voksne «modernister» der ute, med hus og familie, som heller ikke får stipend. Det er vel bare å ønske ham velkommen til kunstnerlivet. Yrket kommer uten noen form for økonomisk garanti.

Få andre risikerer så mye som kunstnerne. Sånn er det dessverre bare, og nettopp derfor bør de kanskje stå sammen om å styrke sine rettigheter.

Odd Nerdrum er hovmodig i sine argumenter mot «modernistene», skriver Subjekts kunsthistoriker, Lena Trydal. Her er et av Nerdrums malerier. (Foto: Mathieu Croisetière)

Hovmodig som ingen andre

Men nå er det visst krig. Krig mellom «klassisk figurative» og «modernister». Man må spørre seg om Vebjørn Sands soldater har noen oversikt over bredden på det norske kunstfeltet, når de kan dele hele kunst-Norges mangfold inn under to. Dette virker som et usedvanlig snevert syn på kunst.

Det er med hovmod at denne gruppen uttaler seg. Nerdrum selv sier at talent alltid er klassisk. Med andre ord er det ingen som har talent innen andre sjangre. Nerdrum will be Nerdrum, og man kan nødig si at han liker kunst i overordnet betydning. Odd Nerdrum liker klassisk maleri, altså sin egen kunst. Det er synd at han hevder sitt eget uttrykk over det spekteret av andre kunstarter som finnes på den norske kunstscenen.

Og det er denne holdningen mot all annen kunst som kommer til uttrykk i soldatenes bruk av inndelingen «modernister», alle andre enn soldatene selv.

Holdningene til Nerdrum er konservative, og han har nok rett i at de, i alle fall holdningene, er sjeldne hos kunstnere i dag. Nerdrum vil opprettholde et eldgammelt patriarkat med den stereotypiske geniale kunstner: Litt gal. Eksentrisk kledd. Alvorlig. Mystisk, kanskje alkoholisert. Definitivt mann. Akkurat som Michelangelo og Caravaggio på 1500-tallet.

Det er lite sannsynlig at engang Michelangelo og Caravaggio var like konservative som Nerdrum, for de var begge banebrytende i sin tid. Michelangelo tok høy-renessansen inn i manierismen med det sixtinske kapell, og Caravaggio anses som et høydepunkt i barokken med sin uortodokse representasjon av bibelske motiver. De var begge progressive kunstnere.

Poenget er ikke at det er ulovlig å være konservativ. Det er lov og bra å male som man vil, være som man vil, ha hvilke idealer man vil. Ikke minst å utfordre de største. Men det er synd om man må hevde seg over andre, og uheldig, selv for Sands soldater, å dele opp samtidskunsten i to konkurrerende poler som skal se ned på hverandre. Kunstnere hadde vært mer tjent med å stå sammen i debattene om offentlig støtte.

Kunst for folk flest?

«Disse kunstnerne skaper kunst for folk flest, som er på et internasjonalt høyt nivå», sier FrPs kulturpolitiske talsperson Morten Wold til Dagbladet.

For det første er det oppsiktsvekkende at FrP, som har kunstnerstipend omtrent på bunnen av sin prioriteringsliste, nå mener det er uhørt at disse kunstnerne ikke får stipend. For det andre skulle man tro at disse kunstnerne ikke behøvde stipend dersom de lager kunst for folk flest, for da vil de jo også stille seg særdeles godt på markedet. I en Dagsnytt 18-debatt i 2013 mente FpU-leder Atle Simonsen, riktignok fra ungdomspartiet, at «dyktige kunstnere vil klare seg selv uansett».

Fantastisk er det, at Norges største parti på ytre høyre engasjerer seg i kunst så snart den blir klassisk figurativ. Wolds sammenkobling av klassisk-figurativt maleri med folk flest, illustrerer en slags kjerne i saken som er verdt å utforske ytterligere. For det virker som om «klassisk maleri» og «samtidskunst» splitter publikum. Svært mange mennesker i Norge holder fast i det figurative maleriet som «ekte kunst». Et fenomen som vekker mange spørsmål om kunst i dag:

Er det massekulturen som har fôret oss med et bestemt bilde av hva en kunstner er? Er samtidskunsten noe man må lære seg å like? Er det fordi man ikke lærer et pip om samtidskunst gjennom ti år på skole? At man lærer at det å tegne mest mulig fotografisk er kunst i kunst og håndverk? Handler det om interesser? Klassetilhørighet? Ulike former for sensitivitet? Eller har mennesker en naturlig fascinasjon for imitasjoner?

Det kan være så mangt.

Fornærmelsene juver på begge sider: At samtidskunst er for en opplest elite på vestresiden som baserer seg på tull som ingen bryr seg om. Eller på den andre siden at klassisk figurativt maleri er kitschy og for dem som ikke har peiling på kunst, men klarer å se at det likner på noe. Og kanskje er det dette opprøret til Sands soldater egentlig handler om, om enn så klønete de har klart å formulere det: Nemlig, å rive ned etablerte forestillinger om høy- og lavkunst.

Kunstnerstipendets evne til å utfordre

Et kunstnerstipend er en gave til kunstnerisk innovasjon. Det kan gi rom for kunst som utfordrer grensene, men som ikke nødvendigvis gir umiddelbar økonomisk gevinst. Det er en slags verning om den frie kreativiteten. Flere av kunsthistoriens utfordrere – som Courbet, Cezanne og Munch – kunne male så utfordrende motiver fordi de hadde økonomisk stabilitet. Enten fordi de bodde hos noen som kunne finansiere dem, eller fordi de fikk gaver og støtte. Resultatet ble begynnelsen på retninger som realisme, impresjonisme og ekspresjonisme. De endte opp som nasjonale skatter.

Men det er bra og sunt å diskutere hvem som får kunstnerstipender i Norge.

Er det rettferdig? Hvem skal bestemme? Blir noen kontinuerlig oversett? Sammen kan vi gjøre systemet bedre ved å diskutere det. Og sammen er nøkkelordet. Det fremstår som lite strategisk å lage en gruppe med fiender som man kaller «modernistene», og samtidig forvente penger av dem.