Kritikken er truet. Nå, som alltid. Men i 2019 har det vært aktuelt som aldri før. Ved årsskiftet meldte Dagens Næringsliv kutt i anmelderiet, som møttes med en så stor klagestorm at sjefredaktør Amund Djuve til slutt valgte å snu. Til stor begeistring hos oss «få», som faktisk leser kulturjournalistikk.
Nå står den analytiske dobbeltsideren i Dagbladet, Ideer-spalten, for tur. Sjefredaktør Alexandra Beverfjord melder digital omstilling, og endrer fokus. Kultur leses for lite, og nedprioriteres som følger av dette.
Norsk Filminstitutt må kutte i budsjettene sine. Av 650 millioner, kuttes fem. Det er marginalt, men NFI velger likevel å la det gå utover støtten til filmtidsskriftene, som gjør at eminente filmmagasiner som Montages ser ut til å måtte takke for seg.
Graverende rykter
Selv er jeg en av de aller siste som har gått emnet kulturjournalistikk på Journalisthøyskolen, før det ble lagt ned på grunn av manglende interesse. Blant de syv andre i klassen, var jeg nok dessuten en av de aller færreste som frivillig søkte meg inn på dette emnet. De andre havnet der på restplass, fordi de ikke kom inn på de mer populære emnene: Krim, sport, og så videre.
Kulturjournalister blir gjerne sett ned på blant journalister flest. Dette er nok vondt å svelge for de fleste journalister som arbeider innenfor kulturfeltet. Vi liker å tenke om oss selv at vi er høyt kvalifiserte individer. Men blant journalistene, er vi ikke det. Vi leses lite. Kuttes. Er svevende, og så videre. Orienterer oss ikke etter håndgripelige fakta.
Selv kunne jeg ikke forstå at folk valgte krim over kultur. Krim byr nok på spennende arbeidshverdager, og tillater å utøve journalistikk på spennende måter. Man holder opplysninger skjult for myndighetene, går gonzo og undercover, og ikke minst avdekker man nyheter. I journalistikken er man gjerne best om man er først ute.
I lys av dette, kan kulturjournalistene finnes tåpelige. Vi skriver om trender og tendenser i samfunnet. Om fenomener som er i ferd med å bli store, men som ingen enda helt har forstått. Her i Subjekt sier jeg gjerne at vi heller skriver om fyrstikkene som er i ferd med å tenne gnisten, enn om bålet når det allerede brenner.
Fra trend til Trump
Men da Donald Trump vant den amerikanske valgkampen i 2016, kom det som et uoversiktlig sjokk. Norske medier tok feil. At milliardæren skulle innta verdens viktigste verv var imot alle prognoser, kvalifiserte gjettinger og håndgripelige faktum. Som redaktør for et kulturtidsskrift er det lett å peke hvor det har gått galt.
I en tid der redaksjonene satser for fullt på rask nyhetsformidling – med journalistene plassert på stasjonære datamaskiner på feil side av havet – mangler vi kulturell innsikt på stedet. Vi mangler de skildringene og den tilstedeværelsen som gir kunnskap om hvorfor mennesker velger som de gjør.
Det er kunnskap som kulturkritikerne gjerne formidler. Som kulturjournalistene videreformidler. De kvalitative dataene som sier noe om hva som er viktig folk i samtiden. De stemmer nemlig ikke som de sier. Til en viss grad – eller i dette tilfellet: Til en avgjørende grad – gir man falske svar i spørreundersøkelsene, skriver Forskning.no.
Dette er innsikt vi vil gå glipp av, når dyptgående, analytisk og tilstedeværende kulturjournalistikk forsvinner. Det et er ikke svevende, snarere god journalistikk.
Kulturjournalistikk er god journalistikk
Kritikkens drøfting og kulturreportasjens tilstedeværelse er til for å skyte hull i disse luftslottene. Derfor har jeg en klar oppfordring til mine medielederkolleger: Hvis du vil være først ute med nyhetene, sats på en utvidelse av kulturjournalistikken. Kulturjournalistene omfavner trendene engang før de blir nyheter.
Vi i Subjekt tror at ingen utvikling skjer så raskt som i kunsten og kulturen, hvor antimote oppstår så snart en annen viser å interessere seg for det samme. Ved å skrive om kunsten og kulturen, som i sin natur drøfter ved det hyperaktuelle, sier vi noe om det å være menneske akkurat nå. På den måten kan kulturjournalistikken redusere overraskelsene knyttet til både politiske sjokkoppslutninger og underslåtte klimakriser.
Noen kaller det kulturjournalistikk. Vi kaller det bare god journalistikk.
Subjekt publiserer nærmere 100 kunstkritikker i året og dermed flest i Norge. Vis din støtte til kritisk, uavhengig og fri kulturjournalistikk ved å abonnere på Subjekt Pluss.
