«Private Passion» er avgrenset til samlingens nye verk, altså innkjøpt etter 2012, da museet flyttet inn i de nye lokalene på Tjuvholmen. (Foto: Astrup Fearnley Museet.)
Sofistikert stormannsgalskap

Det kan se ut til at Astrup Fearnley-museet har tatt sommerferie

«Private Passion» viser en imponerende samling, og hvordan Astrup Fearnley Museet satser på yngre og kvinnelige kunstnere. Men kurateringen virker slapp og uinspirert, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Sommerutstillingen «Private Passion» står til 18. august. Subjekts anmelder er imponert over de nye innkjøpene, men kuratoren ser ut til å ha tatt en altfor tidlig sommerferie, mener hun.

Sommerutstillingen «Private Passion» på Astrup Fearnley-museet handler om kunstsamlerens lidenskap. I dette tilfellet Hans Rasmus Astrups lidenskap, som danner grunnlaget for den omfattende samlingen det privateide museet er basert på.

Utgangspunktet virker kanskje noe enkelt eller uinspirert, som om museet er satt på pause i sommerferien for å samle krefter til høstsesongen. Det å vise verk fra egen samling er jo den minst ressurskrevende løsningen for å fylle rommene og samtidig tilfredsstille tilreisende besøkende. Samtidig er det en ambisiøs og imponerende samling vi snakker om, og det er ingen grunn til å skygge banen.

Gjennomgående for verkene i sommerutstillingen «Private Passion» er viss storslagenhet. (Foto: AFM.)

I stor skala

Utvalget gjort til utstillingen er stort og variert, og omfatter verk av i hovedsak internasjonale, men også norske samtidskunstnere. Installasjoner, skulpturer, malerier og fotografi, mye også produsert i løpet av de siste syv årene. Det nærmeste en kommer en rød tråd er hvordan alt på en eller annen måte har fanget samleren Hans Rasmus Astrups oppmerksomhet. Det gir til gjengjeld et interessant innblikk i hans private smak.

Astrups smak virker å være store og enkeltvis sterke kunstverk. Disse står ikke nødvendigvis i noen naturlig relasjon til hverandre – en utfordring som er løst på ulike måter.

Allerede i underetasjen, der rommet er stort i alle dimensjoner, blir en først slått av nettopp størrelsen på arbeidene som dekker veggene og gulvflatene. Flere av de vegghengte verkene måler flere meter i høyde eller bredde. Det er storslagent og massivt, som om en kjempe har laget samtidskunstutstilling.

Johanne Hestvolds «IIAO» står seg godt sammen med arbeider av Ibrahim Mahamas og Fredrik Værslev. (Foto: Astrup Fearnley-museet.)

Takknemlige pusterom

Innimellom tilbys takknemlige små pusterom. Et eksempel er veggen der blant annet Ibrahim Mahamas «ODO NTI», Fredrik Værslev «Untiteled (Canopy Painting, Cream and Orange VII)», og Johanne Hestvolds «IIAO» henger side om side. De rolige og dempede fargetonene, taktile overflatene og kontrasterende materialer fungerer godt i sammenheng. Fra Hestvolds helt glatte, skinnende overflate som nesten minner om plast, til Mahamas grove tekstiler.

Delvis overlappende er installasjonen «Western Civilization» av Mathieu Malouf plassert. Denne består av et lite rom, merket med et stort «WC»-skilt, som en kan stige inn i. Der møter en et mylder av visuelle elementer, fra aliens til kjendiser og blinkende discolys. Alt den vestlige sivilisasjon har å by på og mer til. Både fra innsiden og fra utsiden tar verket plass i rommet i form av lyd – høy babygråt og høy musikk. Installasjonen bryter opp opplevelsen av rommet med sin tilstedeværelse og gjør pausen litt mindre til en pause.

På balkongen i andre etasje kommer Astrup Fearnley-museets tiltrekning til amerikansk kunst tydelig fram. (Foto: Astrup Fearnley-museet.)

Drømmen om Amerika

Fint er det, å se at samleren også er modig, kanskje til og med modigere enn tidligere i sine valg. Samlet viser, i alle fall de utvalgte verkene, både hvordan det satses på yngre og kvinnelige kunstnere, samt samtidskunstnere i et bredere internasjonalt perspektiv.

Samtidig legges det ingen skjul på at «internasjonal» i Astrup Fearnley-sammenheng ofte betyr amerikansk. På balkongen i overetasjen forsterkes denne fascinasjonen. Langs veggene henger blant annet verket «Studio Terrane» av Nate Lowman som er formet som kartet over USA, neonlysskiltet «Double America» av Glenn Lignon, som staver «America» i lysbokstaver, samt LA-kunstneren Alex Israels glattpolerte «Self-Portrait» i airbrushede pastellfarger.

I hjørnet av samme rom er det passert to verk av Josh Klein, som i kontrast fungerer som en mer pessimistisk tolkning av den amerikanske drømmen. «By Close of Business (Maura/Small-Business Owner)» består av en sammenkrøpet kvinneskikkelse med lukkede øyne som er pakket inn i plast. «Poverty Dilation» består av en handlevogn som er fylt med og dekket av ulike gjenstander. Den gir umiddelbare assosiasjoner til en måte for hjemløse å frakte sine eiendeler.

For å understreke nettopp samleaspektet av utstillingen er det også oppført en skjerm som viser bilder av det totale innkjøpet av nye verk i denne perioden. Det er nok en optimistisk tanke, for i alt oppleves utstillingen både visuelt og emosjonelt mettende. Samtidig gir den likevel mulighet til å selv finne fram til noe en kan føle den samme lidenskapen for, som den som ligger til grunn for utstillingen.