Utstillingen «Like Betzy» på Nordnorsk Kunstmuseum tar for seg den norske landskapsmaleren Betzy Akersloot-Berg (1850-1922) og stiller spørsmål ved hvorfor hun har «falt ut» av kunsthistorien. (Foto: NNKM.)
Trange rammer for kunst i nord

Reaksjonene mot Betzy-utstillingen vitner om en nasjon med estetiske analfabeter

«Vandalisme». «Skjending». «Krenking av det offentlige rom». Ny utstilling på Nordnorsk kunstmuseum vekker sterke reaksjoner, og til og med vold, mot kunst og likestilling. Kunsten får trange rammer, skriver Ina Gravem Johansen.
Saken er Utstillingen «Like Betzy» på Nordnorsk kunstmuseum har skapt sterke reaksjoner blant befolkningen. Subjekt-journalist Ina Gravem Johansen kommenterer saken.

Det er en iskald sommer i nord, men et kokende raseri i lokalavisenes kommentarfelt skaper hete. Til og med fylkesmannen går ut og kritiserer Nordnorsk kunstmuseum (NNKM) for museets kurateringsgrep rundt den aktuelle utstillingen «Like Betzy», som skal stå til 16. februar neste år.

Museet, som har sine hovedlokaler i Tromsø og i Longyearbyen, har et selvuttalt mål om å løfte frem det som mangler i kunsthistorien. Det er snakk om kunstnere som har blitt oversett på grunn av diskriminering. Denne gangen handler det om dette i et kjønnsperspektiv, noe som ikke går ubemerket hen.

«Like Betzy»-utstillingen sammenligner den norske landskapsmaleren Betzy Akersloot-Berg (1850-1922) med sine mannlige kollegaer, blant annet ved å feste midlertidige skilt og kasser, «som Betzy», på mannlige statuer rundt omkring i byen. I Tromsø finnes ingen statuer av navngitte kvinner.

Under Festspillene i Harstad lagde NNKM en midlertidig trekasse á la Betzy, som de kledte rundt sokkelen til flere mannlige skulpturer. Titlene ble også endret til «som Betzy» for å rette fokuset mot manglende likestilling i det offentlige rom. (Foto: Nordnorsk kunstmuseum.)

Han Roald som Betzy

Det får mange til å reagere sterkt. I forbindelse med åpningsdagen, gjorde NNKM sitt første stunt ved statuen av Roald Amundsen i Tromsø sentrum. En midlertidig trekasse á la Betzy ble kledt rundt sokkelen, og tittelen ble endret til «Han Roald som Betzy».

Reaksjonene lot ikke vente på seg: Indignasjonen 
var enorm. Hvem våget å vanære Amundsen på
 denne måten?

NNKM var beredt. Flere avisinnlegg, kuratorsamtaler og informasjon ble spredt: Det handlet ikke om Amundsen. Han ble en representant for menn på sokkel og pidestall, og fokuset på fravær av kvinner.

Hvem og hva samfunnet velger å fremheve definerer identitet. Det samme gjør det vi velger bort. Under Festspillene i Harstad i slutten av juni møtte NNKM med enda en Betzy-kasse. Denne gangen ble krigshelten Carl Gustav Fleishers statue en midlertidig Betzy. Da brøt lydmuren i kommentarfeltene:

«Vandalisme!», «Inkompetanse!», «Skjending!», «Legg ned hele kunstmuseet!».

Etter noen døgn hadde en aggressiv herre tatt ansvar og smadret hele Betzy-kassen og angivelig gjenopprettet verdigheten for menn på sokler og den generelle ordenssans.

Betzy Akersloot-Berg hadde en trekasse som fungerte som et mobilt atelier. Som formidlende grep, har Nordnorsk kunstmuseum montert slike «kasser» rundt statuer i Tromsø. Det får noen til å reagere kraftig. En aggressiv herremann har til og med smadret en av kassene. (Foto: Nordnorsk kunstmuseum.)

Kunsthistorie om menn

Den norske landskapsmaleren Betzy Akersloot-Berg (1850-1922) ble i sin samtid kjent og anerkjent i Norge og Nederland, som hun etter hvert etablerte seg i. Men senere har hun «falt ut» av kunsthistorien, og er knapt omtalt verken her hjemme eller i Nederland. Akersloot-Berg er et eksempel på at historie og samfunnsliv har vært definert og dokumentert av menn, og i hovedsak om menn.

Utstillingen «Like Betzy» presenterer også et oppsiktsvekkende tallmateriale som viser kjønnsdiskriminering i dagens kunst-Norge: Mannlige kunstnere tjener 20 ganger mer enn kvinner. Drøyt 80 prosent av kunstsalg over galleridisk er av mannlige kunstnere, og NNKMs egen samling inneholder kun 29 prosent kvinnelige kunstnere. En rekke slike faktastrofer er plassert rundt omkring i museumsbygningen og retter også et kritisk blikk på NNKMs egen formidlingshistorie.

Ved Nasjonalmuseet bekreftes skjevheten. Samlingsdirektør Stina Högkvist kan fortelle at bare 13 prosent av samlingens verk er skapt av kvinnelige kunstnere, og at de jobber målrettet for å rette opp i skjevhetene. At NNKM belyser dette, gjennom seg selv og andre store norske institusjoner, må sies å være bra.

Betzy opp og ut i lyset

Hvilke kurateringsgrep kan et kunstmuseum benytte for å løfte en ukjent kunstner og samtidig sette kjønnsdebatten på agendaen?

Man går ut. Bokstavelig talt.

Kunstformidlingens mandat er å synliggjøre kunsthistorie og -samtid. Å løfte fokus og sette agenda for refleksjon og diskusjon, både i og utenfor museet, mener direktøren i Tromsø, Jereme McGowan.

I Tromsø finnes en rekke statuer av kjente skikkelser i det offentlige rom. Men bare av menn. Hvorfor? Fordi kvinner som Betzy er usynliggjort.

Betzy Akersloot-Berg hadde en særlig interesse for det ville og brutale havet. (Foto: Nordnorsk kunstmuseum.)

Tøff marinemaler

Som kunstner interesserte Betzy seg for havet. Hun malte varierte marinemiljøer, men aller mest det ville, brutale 
havet; det som former klipper, landskap og folk med overveldende kraft. Derfor reiste kunstneren fra øy til holmer. Hun ålte seg ut på skrenter og berg for å fange motiver.

Betzy hadde en trekasse som fungerte som mobilt atelier. Kassen rommet malesakene, og når storm og sjøsprøyt kantret fiskebåter og kastet
 lik i fjærsteinene, tok Betzy ly i selve kassen og dokumenterte dramatikken.

Dedikasjonen og standhaftigheten beskrives av NNKM som at Betzy var en «badass marinemaler, øydronning og globetrotter som gikk
 sin egen vei, en vei som alltid førte til havet, hennes eneste store higen».

For å vise kunstneren i en samtidskontekst presenteres også en rekke verk av hennes likemenn og -kvinner som Elisabeth Sinding, Hendrik 
Willem Mesdag, Adelsteen Normann og Peder Balke.

Fylkesmannen kritisk til formidlingen

Til og med fylkesmannen for Troms og Finnmark, Elisabeth Vik Aspaker, var raskt ute med i kritikk. Til Subjekt forteller hun følgende:

– Jeg er absolutt tilhenger av stor takhøyde for kunstneriske ytringer. Det jeg har kritisert er at dette prosjektet – uten å innhente tillatelse hos eier, bygger inn statuen av en av våre fremste krigshelter. Alt kan ikke være lov i kunstens navn […] Selv har jeg fortsatt ikke fått helt tak i hva det er man vil ha frem med en slik aksjonistisk framgangsmåte.

Vi spør også hva hun mener om sin egen tittel, som fylkesmann.

– Stillingstittelen min har jeg et avslappet forhold 
til. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland har faktisk bedt om ny kjønnsnøytral tittel, men så langt uten resultat, avrunder fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker.

Under monteringen av «Like Betzy»-formidlingen rundt statuer i Tromsø. (Foto: Nordnorsk kunstmuseum.)

Kill the messenger

Det hele har utviklet seg til en interessant sak som speiler flere forhold i dagens kunst-Norge: Likestilling er fremdeles en visjon. I stedet for å møte problemstillingen med interesse, har «Like Betzy»-prosjektet blitt et klassisk eksempel på «kill the messenger»: Ta budbringeren, så unngår vi å snakke om saken.

Kanskje ser vi samtidig at det er vanskelig å forstå
 og forholde seg til visuelle uttrykk som en del av ytringsfriheten. Uttrykket anerkjennes ikke, selv når det forklares. Man kan undres om den årelange nedprioriteringen av praktisk-estetiske fag i skolen holder på å gjøre nasjonen til en gjeng med estetiske analfabeter.

Prosjektet har også blitt møtt med begeistring, men denne har druknet litt i høylytte menn som forsvarer andre menn mot en eventuell krenking.

Kvinner i lederstillinger er menn

Når Fylkesmannen sier at den kunstneriske takhøyden skal være stor, men at dette er over grensen for hva som bør aksepteres innen kunsformidling, så vitner det om en forståelse av at kunst hører hjemme innen institusjonenes fire vegger.

Så lenge politikere og andre helst anerkjenner kunst som kulturelt glitter når den serveres sammen med bobler i glasset, vil vi fortsatt måtte dra på stillingstitler med ordet «mann» i, veldig lenge.
 Det er noen fryktelige trange rammer å klamre seg fast til.