Det kommunale eiendomsutviklingsforetaket Hav Eiendom inviterer til en åpen, internasjonal arkitektkonkurranse for det planlagte Fotografihuset på Sukkerbiten i Bjørvika. Da nyheten ble sluppet 1. april, gjennom Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) sine nettsider, lo vi godt.
Men så våkner vi, dagen derpå, og utlysningen står fortsatt gjeldende. Enda et kulturbygg skal presses inn mellom Operaen og det nye Munchmuseet, og etter planen stå ferdig i 2023.
Pitch en dårlig idé
Havnefrontutviklingen hadde ikke blitt til uten den økonomiske gevinsten både Barcode, Operaen og Sørenga har kastet av seg. Fint. Men til nå har utbyggere, tomteiere og andre langfingra kapitalister tjent nok på havnefronten. Budsjettene må også tilfalle andre deler av byen.
Byutvikling handler om demokratiske prosesser. Derfor er det høyst på tide at byens befolkning våkner opp og ser hvilke feilsteg Oslo kommune er i ferd med å tre i Bjørvika.
På Bjørvikautstikkeren, på folkemunne kjent som Sukkerbiten, initierer Hav Eiendom, i samarbeid med Fotografihuset AS, altså en åpen internasjonal arkitektkonkurranse om å bygge det siste Oslo by trenger.
Et mørkerom på byens mest solfylte eiendom
Nå kan du bidra med hvordan det skal se ut. Der Barcode og Sørenga generelt har vært preget av hva forsker Jonny Aspen fra AHO treffende har beskrevet som zombieurbanisme, har Sukkerbiten, sammen med Sørenga Sjøbad, vært et vitalt tilskudd i en ellers død bydel.
Bjørvika trenger nemlig sårt et friområde hvor folk kan slippe plikten til å kjøpe den obligatoriske kaffekoppen for å kunne gå på do, eller nippe til den overprisede ølen for å benytte sitteplassene i solveggen.
Sukkerbiten har, fra starten av vært, et offentlig område drevet frem av midlertidige og interessante prosjekter. Byens mest solfylte eiendom har blitt brukt som friareal, og videre trengs også park- og vannaktiviteter, hvor alle kan oppholde seg, helt gratis.
Et visningsrom for fotografi må av natur hindre gjennombelysning. Hvorfor skal man bygge enda et av nettopp dét, på byens mest solfylte eiendom?
Slår beina under kunstlivet
Fotografihuset AS har eksistert som aksjeselskap siden 2015, skal vi tro Brønnøysundregistrene. I løpet av de fire årene, har selskapet klart å selge konseptet sitt gjennom nettside og annen kommunikasjon, samt fått overført over to millioner kroner i driftstilskudd fra Oslo kommune. Og det bare i treårsperioden 2017-19.
For å sette dette i perspektiv, har Fotogalleriet (til ikke å bli forvekslet med Fotografihuset) blitt tildelt 300.000 kroner. Der Fotografihuset fremstår som enda et unødvendig tilskudd til Bjørvika, er Fotogalleriet den første nordiske fotohallen, lokalisert sentralt i Oslo, utelukkende dedikert til fotografi som kritisk, kunstnerisk praksis.
I 2014 gjennomførte Transborder Studio en mulighetsstudie for samlokalisering av de fire insititusjonene UKS, 0047, Fotogalleriet og FFF (Forbundet frie fotogafer).
Hvis vi tar utgangspunkt i driftstilskuddet fra Oslo kommune i den nevnte treårsperioden, har de fire institusjonene samlet fått 1.3 millioner.
Byen ville vært tjent med å bruke mer penger på innhold, og mindre på fasade. Statsbygg-direktør Harald Vaagaasar Nikolaisen sier også at det mest miljøvennlige vi kan gjøre, er å utnytte de arealene vi har, best mulig. Det samme sier påtroppende Riksantikvar Hanna Geiran, senest i Morgenbladet 5. mars.
Samtidig som byens kunstinstitusjoner har meldt flytting til havnefronten, står det flust av tomme visningsrom igjen i byen som fint kan huse nye funksjoner.
Resultat av lobbyisme
Allerede for ti år siden sa samfunnsgeografen Heidi Bergsli om Oslos byutvikling at «det er lett å bli forført av kultur, og mange politikere har et ureflektert forhold til dette».
Nå bør bypolitikken ristes ut av passiviteten. Det er høyst på tide at «kulturledet byutvikling» heller blir kunstnerdrevet. Fra å handle om turistbygg til å handle om kunst.
Vi må legge til rette for kunst og offentlige rom, men ikke bli blendet av signalbygg og digitale rendringer av vakre sommerdager.
Det er heller ikke ren konspirering, at Fotografihuset AS har rigget opp til et spill for å få på plass planene for nybygget. På nettsiden skriver de at «to tredjedeler av driftsbudsjettet skal være egenfinansiert av Fotografihuset, mens den siste tredelen må finansieres av det offentlige.» Siden har Fotografihuset AS sanket inn godord fra enkeltpolitikere fra partier som SV, MDG, R, V, Ap og H.
For det høres jo i utgangspunktet raust ut, men dersom Fotografihuset skal koste 15 millioner å drifte, vil fem sårt tiltrengte kunstproduksjonsmillioner i Oslo gå rett til en bygning som vil ta fra andre deler av byen, og gi til et sted som trenger noe helt annet enn enda et kulturbygg.
3700 m2 på feil sted
Byplanmessig er Fotografihuset AS feil institusjon på feil tomt. Et visningssted for fotografi vil som nevnt kreve en arkitektur som slipper ut og inn minimalt med lys.
Når arkitektkonkurransen er over, fantasifulle rendringer levert, en vinner kåret og prosjektet står ferdig en gang på 2020-tallet, vil et hissig kommentariat rope ut om hvorfor bygget ikke har en mer åpen, offentlig rettet fasade, i tråd med resultatene etter både Munchmuseet og Nasjonalmuseet har manifestert seg som visningsrom for kunst.
Samtidig er badeplassen på Sørenga fylt til randen, mens andre deler av byen står med tomme hus.
Å bygge nytt bør være en sjelden luksus samfunnet kan unnes når behovet melder seg. Men behovet for Fotografihuset AS på Sukkerbiten er syltynt.